Reportasje

Brødrene Sand vil fornye kirkerommet

For første gang i karrieren trer Vebjørn Sand inn i rollen som kirkekunstner. Med seg har han broren Eimund – og en dyp fascinasjon for geometri.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Med sandpapir i hånden og en lysende stjerne over hodet, er brødrene Sand i gang med siste innspurt. Altersmykkets metallgrå ben må pusses helt ned før de kan males hvite. Et bor på gulvet og en døpefont med halvt broderte kniplingsbånd, vitner også om at det fortsatt gjenstår litt arbeid. For øyeblikket henger Jesus ved utgangsdøren, korsfestet, men med gode utsikter til å få en bedre plassering innen vigslingsgudstjenesten finner sted på søndag.

– Dette oppdraget er som en drøm som går i oppfyllelse. Kirkedekorasjoner og altertavler, har på mange måter vært min skolering, sier Vebjørn Sand.

Et rom

Ønsket fra utsmykningskomiteen i Jessheim kirke var riktignok ingen malt altertavle, men et altersmykke i tråd med Vebjørns allerede kjente Keplerstjerne, som ble oppført like i nærheten i 1999. Nå er stjernen tilpasset et liturgisk rom og i midten er ikosaederet som består av 20 likesidede trekanter.

– Dette er smykkets hjerte og sentrum som ikke er en gjenstand, men et rom – ja, et sted. Dette stedet er vår visjon av kronen der «himmelens fugler bygger rede» fra Jesu lignelse, forteller Eimund Sand.

Kunstnerbrødrene har også jobbet sammen på tidligere prosjekter og deler den samme fascinasjonen for geometriske installasjoner og former. De bygger konseptet bak altersmykket på en historie som strekker seg tilbake til renessansemennesket og astronomen Johannes Kepler.

– Med sine lover om planetbevegelsene var han en fornyer av verdensbildet, samtidig var han dypt religiøs. I hovedverket sitt Harmonices Mundi (Verdensharmonien), lar han skaperverkets harmoniske skjønnhet i seg selv være et tegn på Guds storhet. For Kepler var vitenskap og trosliv brødre, det var ikke noe motsetningsforhold mellom dem, sier Eimund Sand.

---

JESSHEIM KIRKE

  • Ligger i Ullensaker kommune i Akershus og er tegnet av Tore Wiig.
  • Den erstatter en kirke som ble revet i 2016, grunnet behov for mer plass og ønske om et større signalbygg.
  • Eimund og Vebjørn Sand står bak kirkeutsmykningen. Produksjonen av altersmykket er ved Edvard Brekke fra Riktig Design.
  • Arkitekturens og altersmykkets presise, vitenskapelige uttrykk får sitt myke tilsvar i kniplinger som «møter» dåpsbarnet ved døpefonten. Søsteren Ane Sand er gullsmed og har vært konsulent på produksjonen av kniplinger.
  • Vigslingsgudstjeneste 5 mars.

---

Gudsnaturen

Med lyset som bryter gjennom stjernen fra takvinduet har de jobbet i den teologiske tradisjonen fra middelalderens glassmalerier. Her ga lysets gjennomtrengning av de transparente steinene en opplevelse av gudsnaturen som gjennomtrenger materien, av inkarnasjon og oppstandelse, en ny natur oppfylt av ånd.

– Kunsten er det nærmeste jeg kommer noe guddommelig, påpeker Vebjørn Sand.

– Hva har du med deg fra barndommen når det gjelder tro?

– Barneoppdragelsen vår var kristen, men ikke i form av søndagsskole, den lutherske kirketradisjon eller bedehus. Den var på ingen måte moraliserende. Jeg fikk min impuls gjennom kunsthistorien og den kristne renessansehumanismen, sier han.

Faren var venn med presten i den russisk-ortodokse kirken på Majorstua og tok ofte barna med dit. I en kirke fylt av ikoner oppdaget han et vindu inn til en religiøs verden. Det samme gjorde kunstbøkene de fant i farens bokhyller.

– Rembrandt malte kristne fortellinger og legender, og blir jo også kalt den femte evangelist. Det ligger en dyp nestekjærlighet og respekt for individet og mennesket i hans malerier. Han tok fattige folk inn i atelieret sitt og malte dem som konger og dronninger. Siden jeg var liten har jeg hatt et naturlig forhold til kunsten som noe som er knyttet opp mot kristne verdier, at kunsten er i kontakt med det spirituelle, forteller Vebjørn Sand.

Symbolikk

Utsmykningen i Jessheim kirke er tett av symbolikk, blant annet siteres fresken Adams skapelse av Michelangelo, gjennom prismet som strekker seg ned over alteret med sine to stjernearmer.

– Vi har gjort skaperens hånd lengre enn Adams hånd. Denne asymmetrien peker på at Gud ved Kristus går oss langt i møte og strekker seg mer mot oss enn vi strekker oss mot Gud. Guds kjærlighet til menneskene er større enn vår kjærlighet til opphavet. Vi elsker fordi vi ble elsket først, forteller Eimund om tankene bak Michelangelo-koblingen.

– Har dere et håp om at de som kommer til kirken skal «skjønne» alt?

– Verket har en dobbelt karakter fordi det har en liturgisk funksjon, men det er også flertydig som kunstverk. Vi sitter ikke med noen fasit på hvordan det skal tolkes. Det er åpent som verk, men likevel tydelig i sin kristne symbolikk.

Guds kjærlighet til menneskene er større enn vår kjærlighet til opphavet.

—   Eimund Sand

Det gåtefulle

– Hva er drivkraften som kunstner?

– Skapergleden og mestringsfølelsen, det å jobbe med noe utenfor seg selv. Munch snakket om at det å male er en del av blodsystemet. Når du kommer opp på et visst faglig nivå begynner det å flyte på en helt annen måte, og det er da det begynner å bli virkelig gøy. Da kan teknikken møte erkjennelseslivet ditt, og fag og innhold kobles, sier Vebjørn Sand, og fortsetter:

– Men først og fremst må kunstverket ha en slags makt, det må kunne gripe deg. Mye av dette ligger implisitt i geometrien, fordi den har en egenskap til å være noe utover bare form. I geometrien smelter vitenskap, kunst og tro sammen.

Brødrene er spente på mottagelsen og tror ikke noe lignende har vært gjort i en kirke før.

– Å bringe kunst som springer ut av renessansehumanismen inn i en luthersk sammenheng er spennende. Det er på sett og vis en fornyelse av kirkerommet. Fornyelsen fra vår side er å bruke en matematisk form hentet fra et vitenskapelig verk – som bilde på et trosfenomen. Vi tror Kepler ville ha gledet seg over dette. Fornuftsarbeid kan lede til dyp beundring. Der forståelsen ender, begynner det gåtefulle.

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje