Den glemte kristenfløyen

‘Hadde det enda vært peanøttfarmeren, så skulle jeg tenkt på det, sa Lars Korvald da jeg i 1988 inviterte ham til bønnefrokost med Ronald Reagan.

Peanøttfarmeren var Jimmy Carter, sørstatsbaptisten og søndagsskolelæreren, som hadde vært president før Reagan.

Det er ofte det kristne høyre­ som trekkes fram når det er snakk om religion og politikk i USA. Men Carter representerer også en viktig side ved det religiøse engasjement i amerikansk politikk: Kristne som engasjerer seg politisk ut fra sin tro, men som er mer opptatt av sosial rettferdighet enn kristelige merkesaker.

Det går en linje fra Carter til Barack Obama. Trump ligner derimot på Reagan: En mann med bakgrunn i showbusiness, med et forholdsvis lunkent personlig engasjement i religion, men som får støtte fra de hvite konservative kristne.

LES OGSÅ: Religion ofte vært avgjørende i USAs valgkamp

Bønnefrokost

Når Reagan satt på podiet på bønnefrokosten i 1988, var det ikke fordi han var spesielt kristelig. Bønne­frokosten har vært arrangert siden Eisenhowers tid, og alle presidenter har deltatt, demokrater som republikanere.

Dette illustrerer den spesielle blandingen mellom ­religion og politikk i USA: Selv om grunnloven fastslår et skille mellom kirke og stat, er bønn, bibel, salmer og Guds velsignelse helt naturlige innslag i politiske­ samlinger, og politikerne­ trekker gjerne sin tro inn i den ­politiske debatten.

De moralske

Bønnefrokosten må derfor ikke forveksles med den høyrekristne bevegelsen som for alvor slo gjennom ved valget av Ronald Reagan. Den gang kalte de seg Moral Majority – og de støttet altså ikke den personlig kristne Carter.

Senere framsto de under navnet Christian Coalition. Først hadde de sin egen presidentkandidat – fjernsynspredikanten Pat Robertson. Men etter hvert ble de en fraksjon i det republikanske partiet, der de etter årtusenskiftet fikk mer og mer makt.

Da Bill Clinton ble valgt til president i 1992, hadde jeg en avtale med en representant for Moral Majority på en restaurant like ved Capitol Hill. Mens jeg ventet utenfor, kom jeg i snakk med en uteligger som satt og leste i Bibelen. Representanten for de moralske hadde skaffet oss et vindusbord, der vi så rett ut på han med Bibelen, og jeg spurte hva de hadde tenkt å gjøre for slike som ham. Ingenting, var svaret. Politikerne skulle ikke sy puter under armene på de fattige. Trengte de veldedighet, var det menighetenes sak.

LES OGSÅ: In God We Trust

De svarte

Samme morgen hadde jeg vært i en kirke ikke langt unna og delt ut mat til hjemløse og folk som bodde i campingvogner. Menigheten var svart – det finnes fortsatt svært få rasemessig integrerte menigheter i USA. Pastoren var helt klar på at matutdeling måtte­ gå hånd i hånd med politisk kamp for sosial rettferdighet.

Lenge før de hvite kirkene engasjerte seg politisk, hadde de svarte vært politisk aktive i kampen mot raseskille og for en mer rettferdig fordeling. Altfor ofte framstilles det kristne innslaget i amerikansk politikk som en høyre-orientert sak. Det er faktisk en rasistisk tilnærming når man slik ser bort fra de svarte kirkenes innsats.

Trump skygger

Men det er ikke bare svarte kristne som har stått for en mer venstre­orientert politikk. I Washington besøkte jeg flere ganger Sojourners, som er et kristent fellesskap med evangelisk profil. De er svært aktive både for rettferdighet, kamp mot fattigdom og rasisme - og mot amerikansk krigspolitikk.

Et radikalt politisk engasjement begrunnet med kristen tro er på frammarsj i mange amerikanske menigheter. De konservative kristnes støtte til Trump skygger for det. Trump kan faktisk komme til å påskynde denne utviklingen. De kristne som støtter ham, gjør det av politiske grunner. Dermed kan de som engasjerer seg politisk ut fra troen, komme til å finne andre veier.

LES OGSÅ: Kvinnemarkering mot Trump samlet millioner