Soulskinnsbarn

Los Angeles 2006: Jarle Bernhoft er bassist i Øystein Grenis band Bigbang. Etter anbefaling fra bluesmusiker Knut Reiersrud drar de til en svart pinsemenighet for å oppleve bra gospel.

Tre kvarter før gudstjenesten starter søndag morgen er de på plass og oppdager straks at de skiller seg ut. Den store salen i West Angeles Church of God in Christ med plass til rundt 4.000 mennesker fylles opp. Folk har tatt med tamburinene sine.

Hovedpastor i megakirken, Charles E. Blake, kommer inn. Mannen er også biskop i kirkesamfunnet COGC (Church of God in Christ), med 6,5 millioner medlemmer i 63 land. I dag bærer han et gullkors i et kjede rundt halsen. «We’ve got people from all over the world. We’ve got three brothers from Norway. Would you please rise» sier «The Bishop». Nordmennene reiser seg til applaus. Mens de står, oppdager de at Stevie Wonder sitter 20 meter fra dem.

– Ingen av oss er personlige kristne. Vi er der for musikken. Og det blir veldig tøft. Vi kjenner at det brygger seg opp, og vi får ståpels, forteller Jarle Bernhoft.

Kirkebesøket setter seg som et avtrykk i ham og skal musikalsk komme til å bety mer for Bernhoft enn han aner.

Grammy-nominert

Jarle Bernhoft-Sjødin slo gjennom så det suste i 2011 med albumet Solidarity Breaks. Ikke minst låta «C'mon talk» der han alene spiller gitar og tar opp lyd fra seg selv mens han spiller. Musikkvideoen er sett av vel åtte millioner mennesker.

40-åringen fikk sin internasjonale anerkjennelse da albumet Islander ble nominert til den amerikanske Grammy-prisen i kategorien rhytm&blues. Det var første gang noen utenfor USA var blitt ­nominert i løpet av de 20 årene det har blitt delt ut pris i ­musikksjangeren.

I høst har han turnert i Norge og flere land i Europa med noe nytt materiale. I januar kommer ny plate.

Mannen fra Nittedal er hvit tvers gjennom, men synger svart. Musikken er hans egen, men de ­musikalske røttene stikker dypt i amerikansk jord.

Musikalsk kick

Derfor er det kanskje ikke rart at det første besøket West Angeles Church gjorde så sterkt inntrykk.

– De største musikalske kick-ene har vært i den kirken. Musikken baner vei inn i et fellesskap. Det traff meg sterkt.

Så sterkt at han har tatt mye av det han opplevde fra det første besøket inn i sin egen musikk. Ikke minst i sin bruk av «rop og svar» (call and response), et gammelt og velkjent virkemiddel i all afrikansk-amerikansk musikk, men perfeksjonert i gospeltradisjonen, forklarer han.

Da han i ett år bodde i New York, besøkte han kirker i Harlem, men opplevde ikke samme trøkket som i West Angeles. Flere ganger har han vært tilbake i Los Angeles-kirken, også med kona.

– Hun var begeistret. Vi endte opp med henda i været, rett og slett. Det er en musikkraft der… Jeg blir veldig sterkt beveget av det, kjenner det i hele kroppen. Den gjør ting som den ikke gjør i Oslo.

Hadde Nittedal kirke vært som den amerikanske menigheten, er han overbevist om at han hadde vært en troende.

En gang i West Angeles Church tok han ikke hendene ned fort nok. Han skjønte ikke helt hva som skjedde, var helt henført i musikken. «Kan dere føle samholdet?» spurte «The Bishop». Jarle Bernhoft følte samholdet. «Trenger dere at vi ber for dere personlig?» spurte pastoren.

Hæ? tenkte Bernhoft, med hendene i været.

The Bishop så ham fort og pekte­ på ham.

– Da var det ikke noe annet å gjøre enn å bli med på det.

Han gikk fram på scenen, bukket for menigheten og ble med noen gamle damer inn på et bakrom. Der skjedde det noe som skulle vise seg å vare.

---

Jarle Bernhoft-Sjødin

• Artistnavn: Bernhoft.
• 40 år, fra Nittedal, bor i Oslo.
• sanger, musiker og ­komponist.
• Har i høst turnert i Norge og i flere land etter å ha gitt ut singelen «We have a dream».
• Har tidligere spilt i USA og opptrådt i flere ­amerikanske TV-show, blant annet ­«Ellen» (med Ellen ­Degeneres).
• Har gitt ut tre album.
• Slipper en EP med ­tittelen «The morning comes» ­ i januar.

---

Jeg tror på evolusjonen og alt de der, men når det gjelder å samarbeide er vi fremdeles steinaldermennesker.

—   Jarle Bernhoft-Sjødin

Som en skog

Jarle Bernhoft-Sjødin liker et amerikanskradioprogram som heter Radiolab. De driver vitenskapsformidling på høyt nivå, ifølge Bernhoft. En gang snakket de om en forsker som hadde innkapslet et tre med radioaktiv gass. Man kunne følge hvilke veier stoffene i treet tok, blant annet klorofyllet. Det viste at treet hadde kontakt med hundrevis av trær i samme skog, og ikke bare sin egen tresort.

– Skogen er en enhet. Det går sakte, alt i planteverden går sakte. Hvis et tre dør, sender det signal om «I’m going down» og sender klorofyllet til andre trær, utelukkende til ungtrær. Det virker som om skauen har en slags kollektiv intelligens. Jeg tror også mennesker har det. Den er bare forkvakla av en individualistisk tankegang. Vi må jo funke sammen, vi er flokkdyr. Der ligger gudsbegrepet for meg, den flokken som i en vestlig, moderne tankegang er like mystisk som Gud er.

Mennesker hører sammen, snakker han om, og denne samhørigheten er fundamental for menneskelig eksistens.

Ikke religiøs

Han betrakter seg ikke som religiøs, men følelsen av at mennesker er knyttet sammen gjør at han kaller seg spirituell.

– Jeg tror jo på den der panteistiske greia som flyter gjennom alt. Jeg er lite bokstavtro, men jeg tror på en enhet som er større enn oss selv.

Derfor ble også gudstjenestene i Los Angeles en slags åndelig opplevelse. Det var noe rundt musikken, en stemning av fellesskap. Jarle Bernhoft ble klemt av mennesker han aldri hadde møtt og aldri vil møte igjen. Og han klemte tilbake.

– For meg er Gud akkurat det; noe mellommenneskelig. Her er det masse folk som ikke har møtt hverandre, som kanskje ikke møter hverandre igjen. Men du merker kjærligheten. Jeg merker det på konsert også. Når konserten er bra, får jeg lyst til å klemme på alle i konsertlokalet – enten jeg sitter sammen med publikum eller står på scenen. Det er som om alle trekker i samme retning. Jeg er fan av slikt. Den kjerka og jeg er enige om veldig mye.

– Hold den tanken.

Han ber om en pause, tar fram telefonen, sier han bare må «orge» litt. Intervjuet tar tid, og derfor må han få levert bilnøklene til bandbilen. Forberedelsene til kveldens konsert kan ikke hindres av et intervju.

Klorofyll

– Jeg tror på evolusjonen og alt de der, men når det gjelder å samarbeide er vi fremdeles steinaldermennesker. Vi gir fordeler til innenfor-gruppa og diskriminerer utenfor-gruppa. Når det kommer folk som ser annerledes ut enn vår familie, sier jakt- og sankeinstinktet vårt at det ikke er mat nok til alle. Dette ligger dypt i oss.

Bernhoft liker å tro at han har møtt steinaldermennesket i seg, men han vil videre, og han vil ha andre med seg. Han vil at vi alle skal «bli som en skau som sender ut klorofyll til både alm og osp.»

Så flyr han ut av døra for å levere bilnøkkelen til bandkollegaen.

Fjollete fyr

– Er det utenkelig at det finnes en personlig åndelighet i det spirituelle som du snakker om?

– Nei, det er ikke utenkelig. Hadde jeg tenkt det, hadde jeg vel vært ateist. Det ligger vel i agnostikerens natur å si «vi får se». For meg fremstår en mann som Richard Dawkins (britisk evolusjonsteoretiker og markert ateist, red.anm.) som en fjollete fyr. Han er så overbevist om at det ikke finnes en Gud og at religion er tøysete at han blir mer fanatisk enn den mest fanatiske, religiøse personen jeg noen gang har hørt om. Han er fundamentalist. Generelt liker jeg ikke fundamentalister. De som ikke har rom for tvil er for meg idioter. Jeg tviler, men jeg er åpen for at det kan finnes «en fyr» som trekker i trådene.

Bernhoft ler av sitt eget hermetegn-uttrykk for Gud.

– Er de som klemte deg i West Angeles idioter?

– Nei, jeg opplevde ikke dem som fundamentalister. Ikke noen av dem hevder at de vet. Dawkins påstår å vite.

Naiv antirasist

I den nye sangen sin «We have a dream» synger han We dream of having fought for more than painted fences (Vi drømmer om å kjempe for mer enn malte gjerder). Hva vil han bli kjent for?

Han ber om å få ta en omvei til svaret.

Gledesspreder – slik har han betraktet sin rolle som artist, lage en oase der folk kan få lyst til å klemme på hverandre. Nå er han ikke helt komfortabel i den rollen lenger.

– Jeg har vært veldig naiv.

Den institusjonaliserte rasismen i USA lever i beste velgående, mener han. Det har gått inn på ham. «We have a dream»-låta skulle være en hyggelig låt om at vi kan se bort fra hvordan vi ser ut og danse sammen. Så ble flere amerikanske menn skutt av politi, og ingen ble straffet. Han nevner flere med navn.

– Etter at Freddie Gray ble behandlet brutalt bak en bil slik at han døde, var det noe som knakk i meg. «Nå går det ikke lenger», tenkte jeg.

Låten var akkurat ferdig miksa­, men han syntes plutselig at han låt som en idiot. Kanskje han hadde vært det hele tiden, tenkte han – en 40-årig anti­rasist fra middelklassen i Norge, fullstendig utdatert.

Så han skrev ny tekst.

Den ble politisk, personlig og selvkritisk: Hvordan kan han som norsk, hvit soulsanger snakke­ om rasisme når han ikke har opplevd det? Her kommer han tilbake til spørsmålet om hva han vil bli husket for.

– Jeg vet ikke om spørsmålet er gyldig, jeg vet ikke om jeg vil bli kjent for noe som helst. Jeg har ikke lyst til å være ensom står på barrikadene, men kanskje grave under dem, så de faller. Barrikader er noe dritt.

Per Eirik Johansen døde

Da manageren og vennen hans, Per Eirik Johansen, døde mens de begge oppholdt seg i USA, gikk det hardt inn på Bernhoft. Det fikk ham til å revurdere sin oppfatning om døden.

– Jeg prøvde å avklare mitt forhold til døden da farsan fikk hjerteinfarkt. Jeg var da 11-12 år gammel. Men da Per Erik døde, følte jeg det som et enormt slag i mellomgulvet. Jeg forstår at jeg har vært kjepphøy i mitt forhold til døden, for det er kraftig kost når man står midt oppi det. Det har gjort meg litt mer skjelven, og det gjør at jeg tenker mer over det. Personlig er jeg veldig nysgjerrig. Er det totalt mørke, eller? For en sinnssyk opplevelse det må være! Eller fravær av opplevelse. Begge deler er veldig spennende. Jeg har uansett fått en vekker på hva det innebærer at noen skal dø fra meg.

Bernhoft beskriver tapet av den gode kameraten som å bli vingeklippet i stor høyde. Sangtekstene han skriver er annerledes nå. Man kan tydeligere lese Jarle Bernhofts livserkjennelse i dem, mener han.

Ivrig fortellende gestikulerer han slik at hånda­ hans velter kaffekoppen, og han må ut på et tørkeprosjekt med servietter.

Jarle Bernhoft var medlem i tensing

Tre måneder på søndagsskolen og et kort innsmett som gitarist i tensing er hans lengste berøringspunkt med kirken.

Men det var før han havnet på bakrommet i West Angeles Church of God in Christ sammen med noen gamle damer. Pastoren trodde han ba om forbønn, men hva skjedde egentlig?

– Da ble jeg medlem.

– Du ble ikke bedt for?

– Du vet, det er USA. Bønn og verving er to sider av samme sak.

Han er fremdeles en del av kirken i Los Angeles, om enn et noe passivt medlem. Men de kan ikke ha skjønt håndskrifta på innmeldingspapirene han skrev under på.

Når han får brev fra kirken, er navnet hans på konvolutten Zior Bernhut Zodir (Jarle Bernhoft-Sjødin).

– That’s my brothername.