Alle bilder er tatt av fotograf Mads Nissen i Politiken for Nobels fredspris.
Mange ristet på hodet da Colombias president Juan Manuel Santos ble tildelt årets Nobels fredspris. Kunngjøringen fra Nobelinstituttet på Drammensveien i Oslo kom som et lite sjokk, fem dager etter at en folkeavstemning 2. oktober hadde dumpet regjeringens fredsavtale med FARC-geriljaen.
I dag kan imidlertid en triumferende Santos motta prisen i Oslo rådhus. Med seg har han en rykende fersk fredsavtale som 1. desember ble ratifisert i landets nasjonalforsamling.
Den 22. oktober var det fortsatt høyst usikkert om Santos kunne dra til Nobel-festen i Oslo med en signert fredsavtale. Det er derfor en tankefull president som kikker bort på sikkerhetskartet en general holder fram for ham på presidentflyet.
Målet med turen er konfliktfylte Norte Santander nord i landet, der store sikkerhetsstyrker allerede er på plass. Foran presidenten ligger håndskrevne notater om en konflikt som plutselig er blitt langt mer komplisert å få slutt på enn forventet.
Det har vært presidentens mest dramatiske uker. Søndag 2. oktober hadde han, mot mange råd, invitert colombianske velgere til å si ja eller nei til en etterlengtet fredsavtale mellom regjeringen og geriljabevegelsen FARC.
Dette er FARC
I flere tiår år har Colombia levd med en opprivende konflikt, helt siden den venstreorienterte geriljabevegelsen Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia (FARC) grep til våpen i 1964, for å kjempe for jordreformer og sosial rettferdighet.
Også andre geriljaer, militser og en brutal hær har vært involvert i voldelig kamp.
Dødstallene i konflikten mellom myndighetene og FARC er anslått til 220.000 mennesker. Seks millioner er drevet på flukt. Kan en befolkning utmattet av konflikt da si nei til en fremforhandlet fredsavtale?
Valgdagen er verken været eller folket på presidentens side. Færre enn 38 prosent av de stemmeberettigede finner veien til valglokalene. Et knappest mulig flertall på 50,2 prosent sier nei til avtalen. På landsbygda er det klart flertall for, men i hovedstaden Bogota og andre byer – der konflikten oppleves fjernere, men valglokalene er nærmere – er skepsisen langt større.
Aktivt fredsdiplomati
I flere tiår har lille Norge markert seg med aktivt fredsdiplomati. Det har likevel vært langt mellom suksessene. Fredsflammen som Osloavtalen skapte i den israelsk-palestinske konflikten er for lengst sluknet, og i Sør-Sudan, som Norge bisto fram til selvstendighet, har landets ledere kastet folk og land ut i en katastrofal borgerkrig.
Nå er håpet – ikke minst i Utenriksdepartementet – at Norge igjen skal få del i en viktig fredsavtale. Helt siden utsendinger fra FARC og den colombianske regjeringen offisielt startet forhandlingene på et hotell ved Hurdalsjøen i oktober 2012, har Norge sammen med Cuba vært tilretteleggere i en krevende fredsprosess.
Folkets nei gjør en brå slutt på favorittstempelet til årets Nobels fredspris. Fredagen etter det colombianske folkets nei, kunngjør imidlertid Nobelkomiteens leder Kaci Kullman Five at årets vinner likevel er Colombias president Juan Manuel Santos, «som en oppmuntring til alle dem som kjemper for å skape fred, forsoning og rettferdighet i Colombia».
LES OGSÅ: Fredsprisvinner Juan Manuel Santos på plass i Norge
Erfaren politiker
To uker etter denne oppmuntringen fra det kalde nord sitter presidenten på flyet mot Norte Santander, der en general nå briefer ham om den krevende sikkerhetssituasjonen. Santos er en erfaren politiker som vet hva det handler om. Han var forsvarsminister i tre år fra 2006, og dermed ansvarlig for å sette ut i livet daværende president Alvaro Uribes knallharde politikk for å utradere FARC-geriljaen.
Med i presidentflyet er også den kjente danske fotografen Mads Nissen. For noen uker siden har han fått et eksklusivt oppdrag fra Nobels Fredssenter i Oslo: Dra til Colombia, bli der i tre uker, bruk ditt kamera til å tegne et portrett av presidenten, av folket, av landet. Resultatet skal fram til neste prisutdeling henge i store billedformater utstilt i Nobels Fredssenter på Vestbanen. Der vil president Santos selv være tilstede når utstillingen åpner mandag.
Risikofylt militæroperasjon
Området presidenten er på vei til, nær grensen til Panama og Venezuela, har vært preget av mye konflikt og omfattende narkotikaproduksjon og -handel. Det er derfor en risikofylt tur.
– Sikkerhetsoppbudet var ekstremt. Det var som en militæroperasjon, med massevis av soldater på bakken langs reiseruten til presidentkortesjen, forteller den danske fotografen.
Han har vært i mange konfliktområder før. Blant de verste var Helmandprovinsen i Afghanistan. Sammen med presidentfølget i de colombianske grenseområdene gir sikkerhetsopplegget Nissen en følelse av å være tilbake i afghansk krigslandskap.
– Å være president i Colombia kan være en livsfarlig jobb. Det er klart Santos tar en risiko. Samtidig er det tankevekkende at når en president besøker områder i eget land, så trenger han en militær operasjon av denne størrelse, sier Nissen.
Narkoproduksjon
Formålet med reisen er å fremme et initiativ mot narkotikaproduksjonen i området, som en del av den omfattende fredsavtalen. Tidligere har Santos som minister vært delaktig i brutale metoder for å knuse landets narkoproduksjon, der FARC-geriljaen har hentet mye av sine inntekter.
Det har vært en omstridt politikk, inklusive massiv sprøyting av glyfosat fra luften for å knekke fattigbønders åkre, tross advarsler fra Verdens helseorganisasjon om miljø- og helseskader.
– Denne gang kom Santos med en annen plan. I stedet for å bekjempe bøndene, skal de få støtte og økonomisk hjelp til å legge om til produksjon av kaffe og kakao. Så kan kanskje beskjeden til vestlige forbrukere være: Kjøp colombiansk kaffe, ikke colombiansk kokain, sier Mads Nissen med et skjevt smil.
Kokabønder
Fotografen møtte noen av disse kokabøndene, i Pueblo Nuevo i Antioquia-provinsen. Fem unge menn, et par av dem nesten barn, ser alvorlig bort på fotografen bak sekker med kokablader, mens tåkedotter driver nedover åssiden.
28. oktober 2016: Ungdommer i den FARC-dominerte Antioquia-provinsen har plukket sekker fulle av kokablader. 600 kilo med slike blader kan bli ett kilo kokain, verd millioner på vestlige markeder.
For dem er dette en lukrativ ekstrajobb. Å plukke råstoffet til et av verdens mest ettertraktede narkotiske stoffer, det hvite pulveret som holder festen på høygir i land tusenvis av kilometer unna, er mer enn dobbelt så lønnsomt som å plukke kaffebønner.
Ungdommene bruker ikke stoffet selv. De er fullt klar over skadevirkningene, men for dem handler det om å skaffe penger til seg selv og familien. Eieren av et kokainlaboratorium, som ved hjelp av masse kjemikalier gjør første del av foredlingsprosessen, gir overfor den danske fotografen uttrykk for at narkoproduksjonen er et nødvendig onde:
– Jeg vet at stoffet dreper mange mennesker hver dag, men det er dette vi kan overleve på. Jeg håper freden og disse programmene kan hjelpe oss til å dyrke noe annet. Rådet mitt til folk i USA og Europa er uansett: La være å bruke kokain. Det er ikke bra, det ødelegger familier.
LES OGSÅ: Tørres første fredspris som Nobels fredssenter-direktør
Sjekker Facebook i jungelen
Ikke så veldig langt unna, i samme provins, ser fotografen en jente med skolesekk på ryggen som taster på mobilen sin. Han tar bildet, tenker det kan skape en nærhet til konflikten, noe alminnelig vi her i det velstående og fredelige Norden lettere kan relatere oss til.
Alexandra Mazo er bare 12 år, hun kommer nedover fjellsiden på vei fra skolen, sjekker kanskje Facebook, men dekningen er litt av og på. Et hverdagsmotiv, tilsynelatende uten dramatikk, men skoleveien går i et område som gjennom tiår har vært hjemsøkt av konflikt og væpnet kamp, drap, minelegging, narkotikatrafikk.
27. oktober 2016: Alexandra Mazo (12) sjekker mobilen på vei ned fra fjellandsbyen Pueblo Nuevo i Antioquia-provinsen, et område sterkt preget av kamper mellom regjeringen og FARC-geriljaen.
Hun var en mange som Mads Nissen ble inspirert av på sin reise fra den colombianske regnskogen til fjellene, fra presidentpalasset til slummen.
– Overalt møtte jeg en befolkning som hungrer etter fred, fremgang og sosial rettferdighet. Det håpet varmer meg.
Rekruttert som tenåringer
Daniela, Yuli og Nancy er henholdsvis 32, 26 og 30 år gamle, men kjenner knapt noe annet voksenliv enn som geriljasoldater for FARC-bevegelsen. De ble rekruttert som tenåringer, og har siden ikke hatt noe annet hjem enn geriljabaser med primitive hytter og hengekøyer, langt ute i landsbygdjungelen. Her har de sitt nettverk og sosiale liv.
31. oktober 2016: Tre medlemmer av FARC-geriljaen langt inne i den fjerntliggende El Diamante-leiren, på vei til et sivilt liv. Fra venstre Daniela Diaz (32), Yuli M.R. (26), og Nancy Hernandez (30).
– Å komme inn i denne bortgjemte leiren gav meg en skumringsfølelse. Jeg traff mennesker i limbo mellom det livet de kjenner som soldater, og det sivile liv som venter noen måneder der framme som følge av fredsavtalen. De vet mye om å føre kamp i jungelen, men ikke så mye om å leve et alminnelig sivilt liv, kanskje alene i en leilighet, sier Mads Nissen.
Bildet av de tre damene får ham til å smile, fordi denne limbofølelsen gjenspeiler seg i det lett schizofrene klesvalget; kamuflasjebukser og knallfargede topper. Dette er tre kvinner som mistet mye av sin ungdom, som har levd en kamuflasjepreget tilværelse, uten tilgang til mobil eller PC som ville kunne spores av regjeringsstyrker og milits.
Lyserøde T-skjorter
De har drømt og lengtet etter dette: Å glemme den konstante angsten for å bli oppdaget, å kle seg i hva de vil. Så kommer endelig fredsavtalen og de kan ta på seg disse lyserøde T-skjortene og fargesterk hodepynt. Selv kamuflasjebuksene har fått et moteriktig snitt.
– Da jeg møtte disse kvinnene gikk det opp for meg hvor stort skritt fredsavtalen er, ikke bare for Colombia, men for hver enkelt soldat, som nærmest står foran en personlig revolusjon. De har sine drømmer, men påfallende få framtidsplaner. Til det er deres erfaringer for spesielle og morgendagen for uviss, sier Mads Nissen.
Daniela, Yuli og Nancy gir uttrykk for at deres kamp uansett ikke er over. Den væpnede kampen, jo, men den politiske vil de fortsatt involvere seg i. For selv om de mistet mye, har de fått en viss utdanning og politisk skolering i geriljaen. Kanskje vil de bli med i et landbrukskollektiv sammen.
DETTE ER FREDSAVTALEN MED FARC-GERILJAEN
• Colombias nasjonalforsamling ratifiserte 1. desember fredsavtalen med FARC-geriljaen:
• En spesialoppnevnt domstol skal opprettes i Colombia for å behandle kriminelle handlinger gjort under konflikten. De som blir dømt, kan maksimalt sone åtte år i fengsel, eller alternativt ilegges husarrest.
• FARC-geriljaen må gi fra seg alle sine eiendeler. Disse skal benyttes til å kompensere ofre i borgerkrigen. Det er uklart hvor store verdier gruppen sitter på, og hvordan ofre i krigen skal kunne få tilgang til dem.
• FARC skal anerkjennes som politisk parti. I løpet av de neste to valgperiodene er gruppen garantert minst fem seter i det colombianske senatet. Etter det kan gruppen vinne politisk innflytelse gjennom vanlige valgprosesser.
• En særdeles skjev fordeling av landområder i Colombia var en av årsakene til at borgerkrigen brøt ut. I fredsavtalen heter det at eiendom skal fordeles mer rettferdig. Et fond skal forvalte tre millioner hektar med landområder, som skal fordeles i løpet av de neste ti årene.
• Avtalen innebærer en permanent våpenhvile. FARC skal stanse alle militære operasjoner og gi fra seg våpnene sine. Medlemmene skal melde seg hos en av 28 FN-overvåkede «fredssoner», der de gir fra seg våpnene før de smeltes ned. Tidligere medlemmer får utbetalt en månedlig pensjon, i tillegg til en engangsutbetaling på 650 dollar.
• FARC må oppgi all informasjon de har om handel av narkotika. Åkre som tidligere har blitt brukt til å dyrke marihuana eller kokain, skal konverteres til lovlig jordbruk. Bønder vil motta støtte mens denne prosessen pågår.
©NTB/Kilde DPA
Nobelprisen gjenreiste fredshåpet
– Å drive krig er enkelt, men å skape fred er mye vanskeligere. Jeg kunne ikke ha tilgitt meg selv hvis jeg mot slutten av mitt liv tenkte at jeg hadde hatt muligheten til å skape fred for folket mitt, og at jeg ikke hadde brukt den, er fredsprisvinner Santos sitt svar til dem som spør hvorfor han har orket å fortsette den kronglete veien for fred.
I dag får han sin Nobel-medalje og diplom. Han deler æren med folket og ofrene, men freden hadde heller ikke vært mulig uten FARC. Og kanskje heller ikke uten støtten fra unge demonstranter som i ukene etter folkets nei samlet seg i en leir på den sentrale plassen midt i Bogota, der de strakte sine mobiler som flammende lightere i luften i et krav om fred.
– Jeg har hørt president Santos si at dette var en støtte som betød mye for ham. Det gjorde i høyeste grad også tildelingen av Nobels fredspris. Han sier at prisen kom som et håndslag på et avgjørende og helt riktig tidspunkt. I stedet for et anerkjennende klapp på skulderen når alt var i havn, ble prisen et redskap til å gjenreise en fred som risikerte å falle, sier den danske fotografen Mads Nissen.
