Bilde 1 av 2

Stjernens kamp

For ti år siden kjempet Knut Anders Sørum med noe som var vanskeligere enn høstens store stjernekamp.

Reportasje

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

– Vil du ha brødskive?

Knut Anders Sørum har nesten ikke tid til å spise, men deler gjerne på det han har. To brødskiver smøres på kjøkkenbenken og gumles mens intervjuet starter. Salami på begge, ekstra gulost på den ene, majones på toppen av den andre.

Det har fosset inn med tekstmeldinger og e-poster etter at han vant høstens store artistkonkurranse. Da han lanserte den nye plata si Audiens 1:1, var Kulturkirken Jakob i Oslo så full at alle måtte stå. «Stjernene kommer ikke til å stå mer riktig plassert for Knut Anders enn nå», sier en som kjenner ham.

LES OGSÅ: Les anmeldelsen av Sørums siste plate: «Langt unna stjernekampen»

Begravelser

Seieren gjør at Knut Anders Sørum kan kalle seg «Norges ultimate entertainer». Men underholderen er også begravelsessanger. Hvor mange gravferder han har sunget i gjennom 20 år, har han ikke tall på. Det blir færre nå, og han savner det allerede. For når han synger ved en båre, er det han gjør viktigere enn hvem han er.

– Det er ganske deilig.

– Det er ikke lett å slippe unna stjernestemplet nå lenger?

Han sukker. At han har gjort sitt store gjennombrudd i en alder av 40, har ikke sunket skikkelig inn ennå.

– Folk på Toten kjinne meg. Satser på det.

LES OGSÅ: Aksjonerer mot konservativ kirke

«Salige visshet»

Gjennom TV-showet har vi i glimt sett tatoveringer på begge armene. Den på venstre underarm er en lydfil. Det skjulte budskapet vil han ikke avsløre. På den andre underarmen har han fått tatovert teksten «Han er min glede, han er min sang». Strofen er fra salmen «Salige visshet».

– Jeg liker den linja. Den er magisk.

Opprinnelig er det en spiritual, godt over hundre år gammel, forteller han. Smeltet sammen i teksten ligger både sanger fra norsk bedehustradisjon og fra amerikanske spirituals – «som jeg elsker over alt på jord».

– Når amerikanske gospelsangere synger den, er det så kølsvart som det kan bli. Dette, sammen med preget som Lina Sandell ga den i sin oversettelse, gjør den magisk.

En tatovør på Toten gjorde sanglinja til en del av kroppen hans for åtte-ni år siden.

LES OGSÅ: Tatoverte salme på høyre arm

Jeg har lært en veldig sunn tro hjemme som går på at man kan hvile i at det Jesus gjorde er nok.

Sunn tro

Knut Anders Sørum er ikke store karen når han går til søndagsskole på Øverskreien bedehus, møter flanellografer, får fiskestempel i søndagsskoleheftet og firkanta tegnebøker med enkle jesusfortellinger, («de enkle, fine historiene»). Mor er søndagsskolelærer, søsknene er der og mange andre barn fra grenda med god utsikt over Mjøsa.

Det er her historien begynner, historien om Knut Anders Sørum og tro. I dag mener noen at det er farlig å sende barn på søndagsskolen, kommenterer han.

– Jeg ble jo ikke skada. Jeg har lært en veldig sunn tro hjemme som går på at man kan hvile i at det Jesus gjorde er nok. Det er Jesus som frelser deg, du frelser deg ikke selv.

I det han omtaler som «det edruelige bedehusmiljøet» på Toten, var kaffe og kaker like viktig som selve møtet. En svovelpredikant eller to vippet dem ikke av pinnen.

Foreldre har aldri tredd absolutte sannheter ned over hodet på Knut Anders Sørum og hans tre søsken. I møte med andres absolutter, har de oppfordret ham til å tenke selv. Men en formaning fra mor har vært nødvendig iblant. Som 16-17-åring reiste han nemlig rundt med bandet Expect a miracle og spilte kristenrock. De ble noen ganger overivrige og opptatt av hva de klarte å få til. Da minnet mor dem på at det handlet mer om hva Jesus hadde fått til.

Anna Sørum satt blant publikum i Stjernekamp-finalen og fikk en god klem av sønnen, midt i Coldplay-sangen «Fix you». Stuntet var planlagt, men ikke innøvd. På Rikshospitalet satt far og så finalen, hjerteoperert, sammen med pleiere.

LES OGSÅ: Erling Kagge jaktet på stillheten

Troende

Hvem er ditt forbilde? spurte Dagbladet. Jesus, svarte Stjernekamp-vinneren. Et litt risikabelt svar, tenker han etterpå.

– I det øyeblikk du sier det, plasseres du i en bås: «Å ja, han er en slik type».

– Er du redd for å bli plassert i bås?

– Generelt lite redd for det.

– Du regner deg fremdeles som kristen?

– I hvert fall troende.

– Hva er forskjellen?

– Det er lettere å legge bort kristen-begrepet, for da slipper jeg å forsvare alt som er gjort i kristendommens navn. Det blir liksom så mye man må svare for …

– Hvordan ser troen din ut i dag?

– Jeg tror på Jesus, selvfølgelig.

Mens han har tygget brødskiver og svart på spørsmål har han sunket dypere og dypere ned i skai-skinnstolen som er kjøpt på et marked til inntekt for humanitært arbeid. Nå ligger han i stolen slik at de lange beina strekker seg ut over gulvet i leiligheten hans i Oslo.

Vi gønna på. Vi skulle frelse verden.

Veggene er grå og hvite. Mannen som står i rampelyset er sparsommelig med lampene hjemme hos seg selv. I et hjørne, vendt mot vinduet, står et keyboard. Her øver og komponerer han.

– Hva er det ved Jesus som fascinerer?

– Den enorme klokskapen og rausheten han viser outsidere, de som ikke passer inn, de som blir hatet og mislikt. Alle mennesker møtte han med respekt og kjærlighet, men han delte også gladelig ut kjeft der det trengtes. Jeg blir forundret over måten han gjorde det på – og over hvor lite vi har lært av det. I vårt samfunn som er innsauset av kristendom, så har vi ikke skjønt de enkleste tingene.

– Som er?

– Den som er uten synd, kast den første stein. Det oppfatter jeg som kjernen i historien om Jesus.

LES OGSÅ: Jon Kvalbein sammenligner dommens dag med en dopingsak

4 raske

Gud er: Skaperen

Jeg klarer meg ikke uten: Mobilen og mac-en min. Der er faktisk hele livet mitt. Nummer tre på lista er et godt kamera.

På min gravstein skal det stå: «Her hviler Knut Anders Sørum, omreisende i pop og rock»

Boka alle bør lese: Det er fristende si Bibelen, men alle har vel lest den.

Frelse verden

Det grunnleggende i troen har vært der hele livet. Med to streker under, som han sier. Alt annet har vært i konstant bevegelse. Tidlig i 20-årene ble han voksendøpt og var pinsevenn en stund.

Karismatiske miljø i Norge har hatt «et tøft år», konstaterer han. Gjennom blant annet Frelst-serien på VGTV har det kommet kritikk for overgrep og manipulering.

– Som band reiste vi rundt i de miljøene. Vi så det. Man kan ikke si at man ikke så det.

Selv om han gikk langt inn i slike miljøer i ungdomsårene, ble han ikke oppslukt. Ballasten hjemmefra – mors formaninger – hindret ham.

– Men vi gønna på. Vi skulle frelse verden. Når noen spurte om vi ville være med, sa vi «selvsagt» og kasta oss med.

De reiste på evangeliseringsturer sammen med karismatiske kristne, blant andre Marita-stiftelsen, Oslo kristne senter og Ny Generasjon. Ikke bare i Norge. De var i Russland og flere ganger i Spania og Polen. Han husker ikke alle landene, eller alle de samarbeidet med. Noen var kristne hjelpeorganisasjoner.

De kristne rockegutta var musikkevangelister.

LES OGSÅ: Moddi brøt seg inn i kirken

Et kaos

I 2010 ga han ut plate med Alf Prøysens sanger. Dikterens tekster hadde hjulpet ham i de fire vanskelige årene som hadde gått forut. I intervju med Vårt Land samme år vil han ikke gå inn på hva som hadde vært vanskelig. «Jeg kan si at jeg etter hvert opplevde at livet mitt i stor grad var bygd på en løgn. Det var en stor befrielse å avsløre den», sa han.

– Hva var for vanskelig å snakke om for seks år siden?

– Det var legningen min, selvfølgelig. Det var jeg på ingen måte klar for å prate om, men jeg skjønner jo at noen kunne lukte hva det handlet om.

Han beskriver det som et smell, et kaos. Han var 31 år, møtte en gutt. At det skulle skje, hadde han ikke sett for seg. Tidligere hadde han hatt jentekjærester.

– Det aller vakreste som du kan oppleve, ble så ødelagt, så destruktivt, så mørkt at … Det ble brudd, selvfølgelig, det varte ikke lenge. Det kunne jo ikke det når jeg ikke var villig til å akseptere hvem jeg var.

Livet ble mørkt. Plutselig forsto han alle kjærlighetssangene, kjærlighetsklisjeene. På et punkt ville han ikke leve lenger.

– Jeg hadde ikke grunn til å være her.

Alt han har holdt fast ved var oppe til revisjon, blant annet troen. Han trodde at det gikk an å være kristen og homofil, men ikke at det skulle skje ham.

– Nei, je hadde itte trudd det.

LES OGSÅ: Tomm Kristiansen fikk tilbud om å bli prest

Gravearbeid

Nede fra det mørke hullet, begynte han å grave seg opp igjen. Hver tanke og følelse han hadde dyttet under teppet siden han var 13 år, tok han fram igjen i lyset for å erkjenne. Han fikk hjelp, men mener han antagelig burde vært innlagt. Tre måneder etter at mørket inntraff, fikk han oppleve lysglimt i ett sekund, utløst av en vits, en bemerkning. «Dette går bra», tenkte han da.

Meg på det mest religiøse er vel når jeg synger salmer.

Hvor var Gud oppi kaoset? Han aldri hatt for vane å legge seg ned på gulvet og rope til Gud, men det har hendt at han har bedt konkret om råd og følte at han har fått det.

– En gang skjedde noe som kan minne om noe overnaturlig. Da jeg var på mitt mørkeste, spurte jeg Gud «hva skal jeg gjøre med denne gutten som jeg elsker og som elsker meg tilbake?» I samme øyeblikk hørte jeg en setning i hodet mitt så tydelig og sterk at det nesten føltes som om Gud snakket til meg direkte. Ordene var «mitt kjære barn, jeg elsker deg og har skapt deg til å elske, hvorfor lar du dine egne fordommer stå i veien for din egen lykke?»

LES OGSÅ: Deeyah Khan drapstrues av både islamister og høyreekstreme

Nettdebattant

Over flere år debatterte han homofili i blogger, kommentarfelt i kristne aviser og kristne diskusjonsfora på nett, både under eget navn og pseudonym. Han ville blant annet grave i det kristne sier om homofili, teste hvor godt de «vedtatte sannhetene» var gjennomtenkt og fortalte noen ganger sin historie anonymt.

– Jeg tenkte at klarer noen å sette meg fast, så kan de det. Klarer de ikke det, så behøver jeg ikke tenke på det resten av mitt liv.

Ingen satte ham fast.

Da han fortalte hjemme om sin legning, så moren på ham i ett sekund og sa «det forandrer ingenting for meg». Hennes tros-korrektiv hjalp nå også.

– Det er ikke legningen din som frelser deg?

– Heldigvis ikke.

Øynene er blanke, og han snufser. Det kommer ikke av følelser, men den gryende forkjølelsen. Det har blitt mange fester og lite søvn etter den store seieren. Men det passer dårlig å bli forkjølt når han har det så travelt. Og snart starter julekonsertene.

*saken fortsetter under videoen

LES OGSÅ: Danske Sherin Khankan er kvinne og imam

Salmer

Nå kan han snakke han om sin tøffeste kamp uten problem, men er igjen redd for å bli puttet i bås.

– Derfor er det lettere å si at man er troende og skeiv, i stedet for kristen og homo. Så kan folk tolke det litt videre.

Religiøs vil han heller ikke kalle seg. Det forbinder han med ritualer, og det holder han ikke på med. Heller ikke så mye kirkegang eller bønn.

– Meg på det mest religiøse er vel når jeg synger salmer. De som jeg liker er fantastiske. Å synge «Det er makt i de foldede hender» eller «Jeg er i Herrens hender» – de setter ord på troen. Det er gode bilder, og trygt.

Noen spor av religiøs utøvelse kan vi heller ikke se i den sparsomt møblerte leiligheten. Det eneste på veggene i stua er et stort fotografi han selv har tatt av en juleengel i plast. Den ramlet ned i et juleselskap og mistet en vinge og halve hodet.

– Han har hatt en litt tøff jul, sier Knut Anders Sørum og ler.

I sofaen ligger en pute med påtrykt tekst fra en Frank Sinatra-sang: «The best is yet to come».

Kjell Kvamme

Kjell Kvamme

Kjell Kvamme er nyhetsleder i Vårt Land. Har du nyhetstips, send mail til kjell.kvamme@vl.no.

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje