Den lange ­reisen hjem

Høsten 2015

Lars Asp er på vei fra Norge til Etiopia. Han bruker egen muskelkraft. Tråkker opptil ti mil om dagen. Blogger og forteller om opplevelsene underveis.

Målet er ikke tilfeldig valgt. Som barn av norske misjonærer levde Lars sine første leveår i Etiopia. Langs veien leter han ikke bare etter opplevelser, men etter noe som kan gi mening og retning.

Lars håper den lange turen kan få brikkene til å falle på plass. Kanskje vil strevet og slitet for å forflytte seg geografisk også skape bevegelse på innsiden? På turen lager han videoblogg: «Flukten fra hverdagen – mot Afrika».

Forventningspress

Det begynte i tre år tidligere. Lars kjente på følelsen av han ville vekk. Han savnet noe å brenne for.

– Jeg kjente på et forventningspress. Sammenlignet meg med andre. Følte meg så ­supervanlig, mens alle andre skilte seg ut.

Lars hadde akkurat avsluttet studier i utlandet, og hadde fått noen småjobber som lydtekniker. Tiltakslysten var liten.

– Jeg var en ordentlig slappfisk. Hadde lite trøkk og lav selvtillit. Og jeg var ganske asosial.

Lars satt mye ved vinduet og drømte. Tenkte på eventyr han kunne lagt ut på. Hvis han bare hadde hatt viljen.

Skummelt

Uten noen turerfaring ble han med to kompiser på en altfor ambisiøs topptur i Telemark. Etter en stund orket han ikke henge på de andre og ble gående alene mens det ble mørkt.

– Jeg kjente en tilstedeværelse jeg ikke hadde kjent før. Det var meg og naturen. Alt ble så tydelig. Det var sjukt skummelt. Og det var veldig gøy.

Lars ville planlegge neste tur så fort som mulig.

Vennene lo

Etter dette dro han på tur nesten hver eneste helg. Ofte alene. Tanken på en lengre tur begynte å danse i bakhodet. Hva med en sykkeltur tilbake til det stedet hvor han ble født? Hvorfor ikke sette kursen mot Bale nasjonalpark i Etiopia?

– Jeg var lei av hverdagen og hadde ingen mål for det jeg drev med. Jeg trengte en endring.

Etter hvert sa Lars opp jobben og leiekontrakten. Han holdt garasjesalg og kvittet seg med ­eiendelene sine.

– Jeg fikk ikke inn mye penger, men det var veldig deilig å bli kvitt alt. Jeg følte meg fri.

Lars hadde lite sykkelerfaring, hadde bare ­syklet til jobb. Sykkelen hans var billig, gammel og dårlig vedlikeholdt. Men den fikk duge.

Han annonserte turen for familie og venner. Foreldrene hans syntes det var helt topp. Vennene lo. Dette var ikke den Lars de kjente.

Den beste natten

25-åringen la av gårde fra foreldrenes hus i Larvik. Ferja tok ham til Hirtshals i Danmark. Så begynte han å tråkke. Klokka var ni om kvelden. Det var mørkt. Og det duskregnet. I en tilfeldig skogplantasje slo han opp teltet. Hørte på fuglene. Tenkte at «nå begynner det».

– Jeg sov veldig godt. I ettertid tenker jeg at det var den beste natten av alle.

Dagen etter rakk han å sykle 100 meter før festet på sykkelvogna knakk. Vogna var gammel og tålte ikke 40 kilos oppakning.

Lars fikk tak i ny vogn. Så ­syklet han videre.

På kveldene leste han om flyktningstrømmen nordover i Europa. I Tyskland begynte han å møte dem langs veien.

– Det var et paradoks. De slet seg nordover, mens jeg svettet meg sørover. Jeg tenkte at vi som har en stabil tilværelse kanskje synes synd på oss selv fordi det er for stabilt. Så vi må utfordre oss selv. Ellers kjenner vi indre uro.

– En slags egotripp?

– Ja. Og samtidig: Jeg bor i Norge­ og har den unike muligheten, hvorfor skal jeg ikke bruke den? Jeg tror man må prøve å ha det bra selv, før man kan være bra for andre. Det er nok en veksel­virkning der.

– Er det «larsmonsenismen» som gjør at alle nå skal på ­ekspedisjon?

– Jeg innrømmer at jeg er ­inspirert av ham. Men vi nordmenn har alltid hatt kultur for å være ute i naturen. Det var bare det at jeg hadde glemt det. Det var en lengsel som lå der, som jeg lenge overså.

Flokksavnet

Etter å ha ­syklet gjennom Danmark, Tyskland, Østerrike, Italia, Kroatia og Slovenia meldte Lars på bloggen:

«Jeg syns det blir vanskeligere og vanskeligere å reise alene».

– Jeg tenkte mye på det. Hvor rart det var at jeg skulle kjenne behovet for et sosialt nettverk, for det hadde jeg aldri trengt før.

I Makedonia fikk Lars besøk av en kompis. Det var digg, etter tre måneder alene. Da kompisen dro tilbake til Norge, skulle Lars bare ringe faren sin før han ­syklet videre.

Telefonsamtalen gikk ikke som planlagt. Lars brøt sammen i ­tårer.

Det ble et vendepunkt. Han ­orket ikke sykle lenger. Lysten var borte. Den eneste grunnen til å sykle videre var for å tilfredsstille andre.

I Istanbul kjøpte Lars flybillett hjem.

– Jeg trodde kanskje at økonomi skulle stoppe meg. Men det var flokksavnet som gjorde utslaget. Der lærte jeg noe om meg selv. Uten fellesskap har vi ingen å dele med. Vendepunktet for meg besto i at jeg innså at jeg trengte andre. Jeg måtte visst dra på en lang reise og kjenne savnet for at jeg skulle skjønne det.

Dårlig samvittighet

Med foreldre som var misjonærer vokste Lars opp i et kristent hjem. Han var dus med foreldrenes tro. Lenge.

På den tiden han begynte å orientere seg mot naturen, orienterte han seg også vekk fra troen.

– Jeg kjente en stor lettelse da jeg ga slipp. Det ga meg et bedre perspektiv på livet. Jeg måtte stå ansvarlig for meg selv. Men det kan nok hende at mitt farvel til religionen bidro til at jeg søkte etter noe annet som var verdt å hengi meg til. Noe større enn meg selv.

Lars ønsker å kvitte seg med følelsen av forventningspress og dårlig samvittighet. Det har han båret på lenge nok.

– Nå tenker jeg at jeg vil ta med meg de viktigste tingene jeg lærte hjemme. Som nestekjærligheten. Så fyller jeg på med nærhet til naturen. Sykkelturen har vært en reise hjem på den måten. Selv om det er smertefullt mens det pågår, kan det komme mye godt ut av å endre seg og bli voksen, smiler Lars.

– Hvordan har turen ellers forandret deg?

– Andre sier at jeg er blitt flinkere­ til å melde hva jeg vil. Jeg er ikke så redd for å bryte med andres forventninger lenger.

– Er det en forventning om å skille seg ut?

– Ja. Jeg ser alle rundt meg som gjør kule ting. Det gir status. Da er det ikke lett for den som er litt tafatt. Jeg er nok litt for selvkritisk, har jeg hørt andre si.

Ikke over

Lars Asp jobber nå i samme barnehage som han forlot før sykkelturen. Livet hans ser på mange måter ganske likt ut som før. Men han selv har forandret seg.

Han ser verdien av å ha venner og familie rundt seg. Han ­nyter å være på tur i naturen rundt hjembyen. Og han holder ­muligheten åpen for at han legger ut på en ny reise.

En annen gang.

For turen er ikke over.

AAAAAAAAAAAAA

Tidligere i samme serie:

21.08.15: Natalie Simensen ble tvangsinnlagt på psykiatrisk klinikk i to år fordi hun ble mobbet på skolen.

18.09.15: Knut Rosef var på fisketur da han snublet i en stein og brakk nakken.

30.10.15: Jan Dørum skiftet ut narkorus med treningsrus og fikk et helt nytt liv.

13.11.15: Morten Heierdal skjønte ikke at dopingen hadde gått over styr før datteren spurte om hvorfor han var så sint.

11.12.15: Malin Jacob var miljøverner, men helt grønn når det kom til å nyte naturen. Hun forlot kontoret.

08.01.16: Monika Kørra dro til fengselet for å tilgi mannen som hadde voldtatt henne.

19.02.16: Maria Hemseter mistet pappa, mamma, hesten og katten sin. Først da hun begynte å ri igjen, slapp depresjonen.

18.03.16: Karin Madsen (78) og Per Helgesen (78) var begge på jakt etter dansepartner. De fant mer enn det.

15.04.16: Dora Poni Loro kom til Norge som flyktning. Nå er hun kåret til rollemodell for innvandrere i Norge.

08.06.16: Arne Nordahl var toppleder i Oase og Strømmestiftelsen, da påkjørsel bakfra gjorde ham ufør.

29.07.16: Tuva Lien (19) ble mobbet gjennom hele grunnskolen. Nå er hun gatemegler og gir råd for å forebygge mobbing.