Hos frisøren snakker vi fritt om alt. Jan Frode Olsen vet når vi sluttet å snakke om 22. juli.
På hjørnet av en liten stikkvei opp til regjeringskvartalet, ligger en liten frisørsalong: Lassen. For fem år siden blåste alle vinduene ut. Daglig leder i Lassen, Jan Frode Olsen, satt på ferie i Gibraltar. To dager så han sjokket med egne øyne.
– Vi fikk store ødeleggelser i butikken, og i og med at vi hadde mye kunder fra regjeringskvartalet skjønte vi raskt at det ville bli flyttinger, og at dette kom til å prege oss, forteller Olsen.
Småprating hører til hverdagen i salongen. Det første halvannet året etter 22. juli 2011 var terroraksjonen det typiske samtaletemaet under saksen. Både trelemmene foran frisørens vinduer, eller foran kundenes egne kontorer inviterte til å snakke om hvor man hadde vært, hvem man hadde kjent, eller hvordan hverdagen var blitt. I dag har folks ønske om å prate om dagen lagt seg. Men vi er ikke blitt mindre opptatt av terror, tror han:
– Vi får jo høre litt av hvert. Folk slenger alt mulig. Det jeg merker på kundene i dag, er at folk generelt har vært opptatt av flyktningkatastrofen. Mange er skeptiske til å ta i mot flyktninger. De er litt bekymret for det med terrorfare. Og mindre er det vel ikke blitt med den siste aksjonen i Nice. Vi har terroren fortsatt i underbevisstheten.
På Postens østlandsterminal ble det Aril Becher som tok i mot brevene til terroristen.
Mellom bursdagsgaver, importert linsevæske, postkort og tre millioner andre brev, begynte det en dag å komme konvolutter som var stilet til terroristen bak 22. juli.
– Det var kanskje den mest åpenbare effekten for vår del: At vi måtte finne ut hvordan vi skulle håndtere brevene til Breivik, forteller produksjonssjef ved Postens Østlandsterminal, Aril Becher.
POSTEN: Arvid Becker, terminalsjef på Postens sorteringssentral på Lørenskog. Foto: Erlend Berge.
Vi møter ham på terminalen som ligger i Lørenskog i Akershus. Dette er en av de største i arbeidsplassene i hele Sør-Norge. Becher merker på de ansatte at noe har endret seg de siste årene:
– Vi har lenge hatt god beredskap i Posten. Men det vi merker i dag, er at ikke bare lederne, men også medarbeiderne er blitt mye mer opptatt av sikkerhet. Når vi har brannøvelser eller sikkerhetsrevisjoner der vi spør om rutiner, og slikt som hvor er brannslanger og nødknapper, så er folk opptatt av å vite hvor det er – og å vise at de kan det, forteller han.
Becher har jobbet i Posten siden 1981. Den skjebnesvangre dagen i 2011 hadde han ferie, og var på vei hjem fra Sverige. Med ett la han merke til at det var unormalt mange ambulanser på vei inn mot Oslo. Da de slo på bilradioen, skjønte han hvorfor. Den yngste datteren var igjen hjemme, i sommerjobb her på Posten. Sjelden hadde Becher vært mer lettet. For datteren skulle egentlig vært på Utøya, hvis hun bare hadde fått fri.
Likevel ble familien rammet. Datterens venninne var en av de 77 drepte. Etterpå har Becher forsøkt å stille opp for venninnens familie – både i hverdagen, ved å invitere de etterlatte med på ferie, og ved å bli med ut til åstedet i Tyrifjorden.
– Man gjør det man kan som menneske, sier Becher.
– Det handler egentlig bare om å være normal, å prøve å gjøre de vanlige tingene.
– Hva har 22. juli gjort med Norge?
– Det er et litt vrient spørsmål. På ett vis er vi kanskje ikke så forandret som samfunn. Men vi har jo hatt en kraftig diskusjon rundt beredskap. Følelsen jeg sitter igjen med er at det blir mye politikerprat og lite handling. Fortsatt har vi ikke kjøpt helikoptre. Jeg er usikker på hvilken beredskap vi har, og kanskje burde politikerne nettopp gjennomført noen enkle tiltak som hadde gjort at vi vanlige folk kunne tenkt «Ja, da har de i hvert fall gjort dét».
«Kan du gå uten livvakt? Da er det jo ikke farlig her». Ordene har blitt som et lite politisk program for Dag Terje Andersen.
Han var Stortingspresident og satt i telefonen med daværende statsminister Jens Stoltenberg i den andre enden da det grusomme skjedde.
– Jeg hørte det ble sagt i bakgrunnen at det hadde gått av et smell i regjeringskvartalet. Så gikk det bare noen sekunder før vi forsto at dette var alvor. Da la vi på, minnes Andersen
SIKKERHET: «Kan du gå uten livvakt? Da er det jo ikke farlig her». Ordene har blitt som et lite politisk program for Dag Terje Andersen. Foto: Melisa Fajkovic.
Noen dager senere gikk han hjem igjen fra kontoret. Han hadde forberedt minnemarkeringen og det var blitt sent på kvelden. Veien fra Stortinget til hybelen tok ingen ende. Rosehavet strakk seg over hele byen.
– Vanligvis bruker jeg et kvarter på veien. Den kvelden brukte jeg to timer, fordi jeg stadig ble stanset av folk. To av de som stoppet meg sa «Kan du gå uten livvakt? Da er det jo ikke farlig her».
Ordene brant seg fast hos Andersen, som fortsatt sitter på Stortinget for Arbeiderpartiet.
– De er blitt til en påminner for meg om at hver gang vi setter inn et tiltak for økt sikkerhet for stortingsrepresentantene, så kan det føre til at andre føler seg utrygge. Jeg synes det var fint da vi åpnet Stortinget den høsten, og kongen og dronningen kom i åpen bil. Det var symbolsk viktig.
Sikkerheten er likevel blitt større på Stortinget. Andersen ser nødvendigheten. Men han frykter for at det kan bli et problem for demokratiet hvis vi blir så redd for terror at Stortingsrepresentantene ikke kan bevege seg fritt blant velgerne.
– At vi kan snakke med folk er nesten en forutsetning for jobben vår. Jeg aksepterer at det er vakter rundt oss, men det gleder meg hver gang vi kan treffe folk uten å ha et korps rundt oss. For det kan skape distanse, og gjøre det vanskelig for folk å ta kontakt,
– Hvordan endret 22. juli din hverdag?
– Politisk førte det til en veldig bevisstgjøring om hvor viktig det er med et åpent demokrati. Personlig førte det til en bevisstgjøring om at helt uvirkelige, dramatiske ting kan inntreffe. Fremdeles kan jeg våkne om morgenen og tenke «Hvordan kunne dette skje?». Både Utøya og regjeringskvartalet hadde jeg opplevd som trygge steder, og når så mange av de som omkom var unge, ble jeg opptatt av å ta vare på dagene mine. Tiden fremsto plutsetlig som så tilmålt.
Det var ikke lang tid etter 22. juli at Sissel Engblom fikk en telefon fra Statsbygg.
Regjeringskvartalet skulle bygges opp igjen. Arkitekten Engblom og teamet hennes fra byrået Asplan Viak ble invitert til komme med sitt forslag til å gjenskape den isønderrevne området:
– Etter å ha jobbet med regjeringskvartalet er jeg blitt mer og mer opptatt av hvordan vi mennesker idag kommer nærmere hverandre, sier kvinnen som i dag arbeider i arkitektbyrået LINK.
– Dette skjer ikke bare gjennom sosiale medier, men gjennom selve urbaniseringen. Halvparten av verdens befolkning bor i dag i byer. Det betyr at våre liv både kulturelt og fysisk veves sammen. Men det skaper også komplekse utfordringer, sier hun.
ARKITEKT: Det var ikke lang tid etter 22. juli at arkitekt Sissel Engblom fikk en telefon fra Statsbygg. Foto: Erlend Berge.
Prosessen med å utvikle regjeringskvartalet har pågått i fem år. Debatten har rast, ikke minst om Y-blokkas skjebne.
– Hvorfor ble akkurat denne saken så viktig?
– Fordi det er lettere å snakke om objekter, «praktbygg» og «prestisjebygg», enn det kontekstuelle og det komplekse. Men urbanisme handler om å løse organiske problemer, da må man sette menneskene i sentrum, sier Engblom.
Da de første forslagene til å utvikle regjeringskvartalet forelå i fjor, vakte forslaget fra Engbloms team oppmerksomhet. De foreslo å bygge en svært høy blokk, mens området rundt den gamle Høyblokka skulle gjøres om til Norges flotteste byhage. For Engblom har prosjektet handlet om å skape fremtidens møteplasser og å lykkes med å binde sammen øst og vest i Oslo ved at man åpner oppområdet for gående og syklende. Dette grepet ble valgt av evalueringskomiteen i parallelloppdraget.
Det ligger terrorbekjempelse i å ta slike hensyn, mener kvinnen som også har involvert seg i opprusting av vanskeligstilte nabolag i Stockholms drabantbyer.
– Av «Trygga Sverige»-prosjektet lærte jeg at det er tre ting som muliggjør kriminelle handlinger i en by, sier hun.
For det første må gjerningsmannen ha et motiv. Det må videre finnes en mulighet; et offer som er sårbart. Og det må finnes et fysisk miljø som tillater slike handlinger, oppsummerer hun, og tar terroren i Nice som eksempel. Der lyktes det en fransk-tunisisk mann i lastebil å meie ned og drepe 84 mennesker som var samlet for å feire nasjonaldagen på en uavsperret Promenade des Anglais.
– Gjennom tverrfaglig urbanisme kan vi gjøre mye med de to siste faktorene, altså sårbarhet og fysisk utforming av miljøet. Men gjennom gode prosesser og løsninger kan vi også bidra til å sette en stopper for det første, gjerningsmannenes motivasjon, mener Engblom.
Hun påpeker at en rekke moderne terrorister har vært einstøinger. De har følt et utenforskap og levd isolert fra et fellesskap:
– Urbane omgivelser som er positive og sosiale, der folk ser og hører hverandre, kan bidra til at flere føler seg invitert inn, som jevnbyrdige deltagere i et demokrati, avslutter Engblom.
Terror-journalistikken ble aldri det samme for VGs Anders Giæver.
For fem år siden regnet det glass rundt ham. Så kom lyden av bomben i regjeringskvartelet. I dag må Anders Giæver dra kort og slå koder nærmest for hver eneste dør han skal gjennom. Men dagen endret mer enn bare sikkerhetsregimet i VG-huset.
– 22. juli gjorde oss også klar over hva terror faktisk var for noe. Det har jo vært forskjellige former for politisk terror i min levetid. Jeg er vokst opp med IRA i Irland og Rote Armee Fraktion i Tyskland, og så al-Qaida. Vi har dekket og skrevet og analysert terror på ulike måter. Men det å ha stått midt opp i terror selv gir et annet perspektiv på det.
– Hva kom til?
– Den helt reelle frykten; det å takle og se skadde og døde mennesker rundt seg, eller å prøve å bevare hodet kaldt og opptre rasjonelt samtidig som det rundt deg virker fullstendig irrasjonelt. Før hadde vi et teoretisk forhold til terror. Nå er det blitt konkret, sier VG-kommentatoren.
Avhørene av terroristen ble en test på holdbarheten ved norske verdier, sier politioverbetjent Asbjørn Rachlew.
«We will kick back and say that these are values that are dear to us, and we intend to defend them, and Norway will be recognizable tomorrow».
Sitatet gikk verden rundt etter 22. juli. Avsender var daværende utenriksminister Jonas Gahr Støres.
– Beskjeden om å holde de norske verdiene høyt gikk til verden. Men i minst like stor grad var det en beskjed til oss som sto midt oppe i det, og jobbet med avhørene av Breivik, sier politioverbetjent og avhørsekspert Asbjørn Rachlew.
PÅ JOBB: Asbjørn Rachlew er politioverbetjent ved Oslo politidistrikt. Foto: Mimsy Møller.
Det er han, som sammen med Ivar Fahsing, utviklet avhørsprogrammet som ble tatt i bruk for å få Breivik til å snakke.
– Det var ikke aktuelt for oss å bryte noen menneskerettigheter i avhørene. Så kan man si «det var en enkel sak», men da kjenner man ikke saken godt nok, sier Rachlew.
– Bare ti minutter ut i det første avhøret, da han forsto at han ikke ville bli torturert, gikk Breivik i strupen på avhørerne og sa «dette er bare fyrverkeri i forhold til det som kommer». Han skapte et tikkende bombe-scenario: Byen vår sto i brann og terroren på Utøya var et faktum. Vi måtte ta ham på alvor. I den situasjonen er det mange som ville reagert med helt andre avhørsmetoder, men det gjorde vi ikke, sier Rachlew.
Metoden heter KREATIV. Stikkord som kommunikasjon, rettssikkerhet, etikk og empati, aktiv bevisstgjøring og tillit står i sentrum. Målet er å hente inn nøyaktig og pålitelig informasjon, ikke å skaffe en tilståelse. Det skiller seg derfor fra de avhørsmetodene som brukes i flertallet av verdens land, og som er tilståelsesfokuserte, manipulative og i blant også torturlignende, forklarer Rachlew.
I dag reiser han verden rundt og underviser om menneskrettighetsorienterte avhørsmetoder. 22. juli har gitt økt oppmerksomhet.
– Vi blir spurt om å delta i stadig tyngre internasjonale fora. Da bruker vi 22.juli-avhørene. Det gir oss troverdighet, sier Rachlew.
– Ser du at 22. juli har forandret Norge på andre måter?
– Jeg håper ikke det. Jeg opplever at vi fortsatt har et åpent demokrati. Vi er på ingen måte blitt en politistat. Og vi kan ikke la oss skremme, og la frykten får dominere samfunnsutviklingen. For da har terroristene vunnet.
Da bomben smalt og skuddene gikk av på Utøya var Rachlew selv på ferie i Lårdal i Telemark. Han sendte kjapt en melding til arbeidsgiver: «Trenger dere hjelp?». På natten dro han inn til byen.
– Jeg ble heldigvis ikke personlig rammet. Og i dag går tankene mine til de som fikk hverdagen totalforandret, og som skal leve med dette resten av sitt liv. Alle inntrykk og forandringer for oss andre, er bare flisespikkeri i forhold til hva de berørte og de etterlatte opplever.
