Kristen tro og praksis er i endring. I sommer søker Vårt Land på reportasjeplass etter hva som gir kristne identitet og motivasjon.
Vi har bedt fire personer, med ulik bakgrunn, fortelle om sitt Gudsbilde, og hva som har formet det.
LES OGSÅ: – Har din religiøse hverdag forandret seg?
Jeg har fortsatt med meg det gudsbildet jeg hadde da jeg var tenåring, men jeg opplever at det er blitt mye rikere
– Siri Novak Jenssen
Siri Novak Jenssen (30)
- Pastor i Filadelfiakirken i Oslo.
Hun fikk et nytt bilde av hva det var å være kristen. Da fikk hun også et nytt bilde av hvem Gud var.
– Jeg har alltid hatt et forhold til Gud. Helt siden jeg var en liten jente, tenkte jeg at det måtte finnes en skaper. Det var enkelt å begripe at det måtte finnes en kraft eller makt. Men jeg hadde ikke noen forståelse av hva som var greia med Jesus – hvor han passet inn i den «ligningen». Gud ble synlig og tydelig da jeg forsto Jesus.
Det er han som gjennom livet, døden og oppstandelsen viser hva slags Gud jeg tror på: En Gud som er sterkere enn døden, og som er villig til å ofre seg selv for alle mennesker, slik at uansett hva man har på samvittigheten, så vil man kunne ha lik mulighet til å tro.
– Hvordan kom du fram til det?
– Noe av det som tydelig påvirket meg, var at jeg kom inn i et miljø med andre unge kristne på min egen alder, som var veldig glad i Jesus. Det ga meg også et nytt bilde av hva det var å være kristen. Det å være kristen var ikke noe som først og fremst gamle damer på basar drev med, men også noe som ressurssterke unge mennesker brant for. Jeg er jo vokst opp i et typisk statskirkehjem. Vi gikk i kirken til julaften, påsken og slikt. Og jeg sa jo, «ja, selvfølgelig er jeg kristen». Men jeg hadde likevel lite peiling på hva det betydde, og hva fortellingen om Jesus forsøkte å fortelle mennesket. Etter hvert kjente jeg at jeg, som menneske, uansett hvor flink eller snill eller ordentlig jeg var, bare var et menneske. Nå hadde jeg ikke gjort noe spesielt slemt, men jeg kjente likevel at jeg kom til kort. Da begynte jeg å lese Bibelen, og jeg ble nysgjerrig på å vite mer.
Noen ganger er bildet mer tåkete. Men det er da Kristus står der for meg.
– Siri Novak Jenssen
Maternité ble malt av franske Paul Gauguin under hans opphold på Tahiti på slutten av 1800-tallet. Gauguin vakte oppsikt da han fremstilte Maria som en lokal kvinne. – Jeg opplever at Gud ser på meg slik som nybakte foreldre ser på sitt barn: Med kjærlighet, sier Siri Novak Jenssen.
– Troen har aldri vært noe statisk for meg, og på samme måte opplever jeg at også gudsbildet mitt er i utvikling. Det utvides. Jeg har fortsatt med meg det gudsbildet jeg hadde da jeg var tenåring, men jeg opplever at det er blitt mye rikere, at jeg ser stadig flere nyanser. Noen ganger er bildet mer tåkete enn andre ganger. Men det er da Kristus står der for meg. Og at jeg kan hvile i det uavhengig av hva jeg følte akkurat i dag. Det er noe med den foreldrekjærligheten. Jeg opplever at Gud ser på meg slik som nybakte foreldre ser på sitt barn: Selv om barnet bare skaper trøbbel, kommer til å gråte og bæsje, så ser foreldrene likevel på barnet med en grunnleggende beundring og kjærlighet, avslutter Siri Novak Jenssen.
Denne guden, som dør for å kunne tre oss nær, er den Gud jeg trekkes mot og bekjenner meg til.
– Åste Dokka
Åste Dokka (36)
- Teolog og rådgiver for Bispemøtet.
Hun tar kampen med Gud. Selv om det er risikofylt.
– Den offentlige samtalen vi har om Gud i dag, er veldig preget av rasjonalisme. Den foregår mellom ateister og apologeter, og da havner man på ateistenes banehalvdel. Jeg opplever ikke det som et meningsfullt sted å være. Man kan beskrive Gud på alle mulige teologiske eller filosofiske måter. Men det er kanskje ikke så veldig interessant å definere Guds egenskaper i et abstrakt språk. I hvert fall er det en type tenkning som ikke alltid sier meg så mye om Gud. Jeg kan heller ikke si at jeg har hatt noen erfaringer av et overnaturlig nærvær. Så for meg er Gud ganske fjern. Det er en del av mitt gudsbilde, og det har vært en kronglete vei å sette ord på det, og å innse at også det er greit å si om Gud.
Hun er «innsauset» i kristendom, men måtte kjempe for å finne sitt eget språk for å snakke om Gud. Foto: Lars O. Flydal.
– For meg er det verken begreper eller opplevelser som er viktige for gudsbildet, men fortellinger. Da tenker jeg spesielt på to. Den ene hendelsen er inkarnasjonen, at Gud blir menneske. Da kommer den fjerne guden nær. Det er Guds måte å vise sitt ansikt på, og å komme helt nær oss. Den andre er påskehendelsen. Den viser hvor total inkarnasjonen er, i og med at Gud faktisk dør som følge av å bli menneske. I frelsesdramaet viser Gud seg villig til å lide som menneske, med menneskene. Men i tillegg løftes vi ut av håpløsheten. Denne guden, som dør for å kunne tre oss nær er den Gud jeg trekkes mot og bekjenne meg til.
– Hva har vært viktig for å forme ditt gudsbilde?
– Jeg er jo «innsauset» i kristendom fra mange kanter. Og jeg har vært med i kristent ungdomsarbeid, som har vært viktig. Men teologistudiet var likevel avgjørende for å finne mitt eget språk. Jeg tenker ofte på Jakobs kamp fra 1. Mosebok, slåsskampen mellom Jakob og Gud (se faktaboks under). Den kampen må alle ta på sine egne premisser. Det er risikofylt å tro på Gud, det er noe som må forandre seg, det er noe som må få bryte seg fram hos oss. Og for min del betød studiet at jeg fikk ressurser, språk og en ureddhet til å gå inn i den eksistensielle kampen.
Jakobs kamp
En fortelling fra første mosebok der Jakob kjemper med en mann og seirer. Etterpå sier Jakob «Jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet.»
Fortellingen har gitt uttrykket en «jakobskamp» som betegner en voldsom åndelig eller sjelelig kamp.
– Kunne du unnlatt hele kampen, klart deg uten et syn for Gud?
– Det er fullstendig mulig å ikke ha noen bevissthet om Gud. Men det er jo det som er troen: Og det skumle med å komme frem til sine egne tenkemåter er at du står i fare for å miste noe underveis. Derfor er det en eksistensiell ting, ikke bare en lek. Jeg ser for meg at jeg kunne endt opp med å ta avstand fra kristen tro. Men kristendommen er en veldig plastisk størrelse, den er dynamisk og fleksibel. Ikke i den forstand at den er relativ, men at den rommer så mye forskjellig. Jeg skulle ønske at flere fikk anledning til å gå en runde til, og se hva som finnes utenfor egen andedam, enten det er snakk om et bestemt miljø eller eget hode og hjerte.
Jakobskampen er et yndet motiv i kunsthistorien, og Paul Gauguins Vision après le sermon (synet etter prekenen) er blant de mest kjente fremstillingene. Det viser fromme kirkegjengere som kommer ut på kirkebakken etter gudstjenesten, og der får øye på mannen som står midt i kampen med Gud.
– Bibel og tradisjon kan røske litt opp i oss. Det er også en del av jakobskampen, kanskje. Det er jo en balanse mellom å finne sine egne ord og å finne seg til rette i andres ord. Man kan fort bli gående og tråkke i sitt eget språk og sine egne tanker. For meg er gudstjenesten et sted jeg kan oppdage et språk som er større enn mitt eget. Mange har jo en uproblematisk tro, og det er ikke noe galt i det. Men man må likevel gi rom for at andre vil gå inn i de vanskelige spørsmålene. Dekker man over på grunn av frykten for endring, gjør man seg selv og dem rundt en bjørnetjeneste, avslutter Åste Dokka.
LES OGSÅ: Trospraksis er det nye moteordet. Hva var det som skjedde?
Haavar Simon Nilsen hører til dominikanerordenen, en tiggermunkorden som har røtter tilbake til 1200-tallet. Foto: Erlend Berge.
Hvis vi skal inn i den fulle, personlige relasjon med Gud, må vi stille oss fullt åpne til oss selv også.
– Haavar Simon Nilsen
Haavar Simon Nilsen (44)
- Dominikanermunk
Å fatte Gud betyr å fatte godheten i oss selv som mennesker, tror Haavar Simon Nilsen.
– Gud er sannhet. Absolutt sannhet.
– Så enkelt?
– Så enkelt og så vanskelig.
– Hvordan kom du fram til det?
– Både gjennom min personlige trosvei, og gjennom kallet, som har ledet meg mot sannheten om meg selv, og ført meg inn i en åpenbaring. Og åpenbaring, det er et fint ord. For det er det som avdekker slikt som jeg selv ikke kan avdekke – det som er meg gitt. Det ble gitt meg å se mye mer av meg selv, og Gud kom samtidig nærmere. Jeg hører til en orden, dominikanerordenen, som nettopp har sannhet som sitt hovedmotto. Vi har meditert og grunnet over dette i over 800 år. Vi blir selvfølgelig aldri ferdig med det, for begrepet er for stort. Sannheten driver oss mennesker mot ydmykhet. For begrepet sannhet er nettopp det som gjør oss mennesker til mennesker. Det gjør oss ydmyke, og hvis det ikke gjør det, så er det ikke sannhet ... Jeg liker prinsippet: Ja, det finnes absolutt sannhet, og vi har aldri eierskap over det. For vi står alltid i et ydmykt forhold til Gud.
Munkedrakten og rosenkransen betyr mye for Haavar Simon Nilsen, og blir til symboler på hvor knyttet han er til Gud. Foto: Magnus Nyløkken
– Herbert McCabe, en dominikaner fra Oxford, sa en gang at «hvis jeg må velge mellom sannhet og virkelighet, så velger jeg virkeligheten». Det vil jeg også gjøre. For virkeligheten må nødvendigvis være sann, men sannheten som konsept kan være falsk.
– Blir ikke Gud veldig abstrakt, når du omtaler ham som et begrep på den måten?
– Hvis Gud blir et konsept, så mister vi Gud ut av hendene. Gud er relasjonell sannhet, og jeg møter ham bare i en personlig relasjon. Han lar seg bare favne fullt ut på den måten. Og da er vi tilbake til det med ydmykheten: Hvis vi skal inn i den fulle, personlige relasjon med Gud, må vi stille oss fullt åpne til oss selv også.
Kanskje er det vanskeligste å se godheten i oss selv – at vi faktisk er vakre mennesker.
– Haavar Simon Nilsen
– Å leve ut en dyp, personlig relasjon betyr absolutt åpenhet med den andre og med seg selv. Det innebærer en søken etter sannheten om meg selv, og en søken etter oppriktighet overfor hvem jeg er – på godt og ondt. Og dette er krevende for oss mennesker. Fordi det er vanskelig å være åpen for sine dårlige sider, å innse sine mangler, feil og det vi fordømmer oss selv for. Men kanskje er det vanskeligste å se godheten i oss selv – at vi faktisk er vakre mennesker. Jeg tror vi sliter vel så mye med å åpne oss for den skjønnheten som Gud har nedlagt i oss som skapninger. Begge dimensjoner må vi jobbe med. Og hvis vi skal gjøre det må vi ha et aktivt forhold til sannhet, sier Haavar Simon Nilsen.
LES PORTRETTINTERVJU: – Å tre inn i kloster med bare menn var kamikaze.
De siste årene har jeg vært syk, og både mannen min, Odd, og moren min døde. Nå spør jeg «hva i all verden, Gud? Hva nå?»
– Wenche Yamamoto Bondevik
Wenche Yamamoto Bondevik (71)
- Pensjonert kateket og religionsviter
Tapet av ektemannen fikk henne til å oppleve at hun var blitt satt på sidelinjen.
– Med årene er gudsbildet mitt blitt mer og mer undrende og altomfattende – og mer og mer personlig. Det høres litt rart ut. Men i og med at Gud er til alle tider og alle steder – så er han også her. Det er en forandring for meg å tenke slik. Jeg, som til det kjedsommelige har plaget mine venner med å være en skeptiker, en tviler.
– Hva skjedde underveis?
– Jeg husker far pakket meg inn og tok meg med ut midt på vinteren for å se på nordlyset. Og da jeg var åtte år fikk jeg et astronomisk kart over stjernehimmelen. Allerede da ble Gud som skaper tydelig for meg. Dette synet for en voldsom, enorm makt, eller energi, fyller meg fortsatt med undring. For jo mer vi lærer, forstår vi at vi ikke vet. Det er ikke mitt sitat, men noe en vitenskapsmann sa på TV her for bare noen dager siden. Per Lønning har skrevet en salme, «Store Gud vi lover deg», som så presist sier det jeg opplever: At Gud er «i en ukjent dimensjon, skjult for vitenskapens øye». Bildet er dessuten dobbelt: Gud er den mektige skaperen vi ikke kan forstå, også er det Jesus som viser oss Gud som person, Guds vesen og Guds kjærlighet.
Paul Gauguin var ytterst kirkekritisk, men tittelen på dette motivet hentet han fra de tre fundamentale spørsmålene i kirkens katekisme: D'où venons nous, que sommes nous, où allons nous. Det betyr «hvor kommer vi fra, hva er vi, hvor går vi?». Wenche Yamamoto Bondevik jakter på svarene.
– Jeg har jobbet med konfirmanter i 38 år, og gudsbildet mitt er blitt utviklet i møte med stadig nye ungdommer. Jeg hadde jo et søndagsskolegudsbilde av Gud som far og Jesus som vår bror og venn med hjemmefra. Hjemme ba vi aftenbønn, og bare det, for foreldrene mine ble kristne først senere i livet. Men jeg hadde en god far. Derfor var det aldri et problem for meg å se på Gud som far. Nå har jeg skjønt at det ikke er slik for alle. Flere konfirmanter begynte å gråte hvis vi snakket om Gud som far. De sa: «Hvis Gud er som min far, vil jeg ikke tro på ham». Derfor begynte jeg tidlig å si at Gud er som far og mor. Men jeg måtte endre på det også, for alle har ikke en god mor. Nå sier jeg at «Gud er slik som en god far og en god mor burde være».
Jeg prøver å huske hvordan det er å sitte på fars fang. For å be for noen, sies å være å plassere den personen på Guds fang.
– Wenche Yamamoto Bondevik
Wenche og Odd Bondevik giftet seg sent i livet, og fikk kort tid sammen. Foto: Erlend Berge.
– I de siste årene har jeg vært syk, og både mannen min, Odd, og moren min døde for en tid tilbake. Jeg står i en omveltning i eget liv, fra å være i full aktivitet til å oppleve at jeg er blitt satt på sidelinjen. Og nå spør jeg «hva i all verden, Gud? Hva nå? Hvorfor?». De siste månedene har jeg også vært i en situasjon der jeg ikke har kommet meg i kirken, jeg har hørt til radiomenigheten. Det er gått opp for meg hvor viktig fellesskapet er. Jeg har ikke lett for å godta at det er ting jeg ikke klarer. Men jeg har begynt å gjøre en mental øvelse, en slags meditasjonsøvelse: Jeg prøver å huske hvordan det er å sitte på fars fang. For å be for noen, sies å være å plassere den personen på Guds fang. Og jeg vet at andre ber for meg. Så da er vel også jeg på Guds fang?
LES OGSÅ: Ventet på sin Wenche i 25 år
