Kroppsvekkelsen

Mens hele Norge har diskutert islam og radikalisering, har det på få år skjedd en langsom revolusjon i norsk kristendom.

– Kirken har tatt «en kroppslig vending», sier Anne Kalvig, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger.

Stikkordet er «trospraksis». Det har vært up and coming de siste årene, sier Morten Holmqvist, førsteamanuensis på Menighetsfakultetet (MF) og forsker på kristent ungdomsarbeid.

SJEFREDAKTØREN BER DEG TA KONTAKT: Hvordan kan Vårt Land best bidra til samtalen om hvordan vi lever vår tro?

Å gjøre tro

– Man snakker om et paradigmeskifte, sier Holmqvist, og forklarer:

– Man går fra mer tradisjonelle, nøytrale fritidsaktiviteter i kirken til i mye større grad å prioritere det man kan kalle trospraksiser. Særlig i USA 
og Storbritannia har dette vokst ekstremt, sier Holm­qvist, som ser en lignende utvikling her til lands.

Og det er ikke bare i ungdomsarbeidet at det å «gjøre» tro har rykket nærmere sentrum. Nå ­følger også de voksne etter.

LES MIN TRO: «Er du prest, eller kødder du?»

Det handler om en generell endring i kulturen. Vi ser på hverdagslivet ­
som en «hellig praksis».

Anne Kalvig, religionsviter

Nattverd-vekkelse

Kanskje må vi gå tilbake til 1991 for å forstå hva som har skjedd. Stedet er Oslo, og Kong Olav V er død. Foran slottet begynner folk å samle seg og tenne lys.

Det var uvanlig, noe katolikkene gjorde 20 år ­senere er lysglober et vanlig syn i ­norske menigheter.

Et annet eksempel, som Holmqvist nevner, er den karismatiske lovsangen. Den skiller seg ikke stort fra en popkonsert, var lenge uglesett, men musikken herfra har i dag fått plass i Den norske kirkes nye salmebok. Nettopp på grunn av den utbredte bruken.

Et tredje eksempel er at stadig flere går til nattverd. I løpet av de siste åtte årene har gudstjenestebesøket dalt med 500.000 besøk årlig, men antallet nattverdgjester har økt med 200.000.

– Det er kanskje lov å bruke­ begrepet nattverdvekkelse, sier Holmqvist, og tror det blant ­annet er konfirmantene som drar foreldre tilbake til nattverdsbordet. For ungdommen går foran, ­normaliserer nye måter å leve som kristen på, mener Holm­qvist.

Ånd og kropp

Anne Kalvig ­synes nattverdstallene er interessante. Hun er professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger, og mener trenden handler om et ønske om at kroppen skal være med i kristenlivet.

– At ånd og kropp skal henge i hop, sier hun.

– Nettopp i nattverden blir det kjødelige og det åndelige ett på mystisk vis. Livet i Den norske kirke har vært litt rolig og stille­sittende, men nå reiser man seg fra benkeradene, og finner nye måter å feire gudstjeneste sammen på.

Hun forklarer:

– Sansene tas mer i bruk, med bønnevandring, håndspåleggelse­ og lystenning. Jeg synes det er spennende å være vitne til slike endringer i en så stor og tradisjonsrik institusjon som Den norske kirke.

SE VIDEO: Frank Aarebrot gir deg Den norske kirke på 100 minutter

Hellig hverdag

Kalvig er nå i gang med et nytt forskningsprosjekt der hun nettopp ser på kroppslige trospraksiser i kristen sammenheng. Og at dette får større plass i kirken, mener hun speiler tiden vi lever i: Vi er opptatt av å tenke kropp og ånd i sammenheng, og kirken tar impulser både fra nyåndelighet, økologibevegelsen og islam:

– Dette har medvirket til at kirken har søkt i egen tradisjon etter ulike praksiser. Det handler om en generell endring i kulturen, der vi vender oss til det enkle. Vi ser på hverdagslivet som en «hellig praksis».

Stikkordet er nærvær. En parallell er mindfulness, påpeker hun. Dette er en teknikk for konsentrasjon og selvutvikling som har opphav fra buddhistisk tradisjon, og som har fått nedslag i store deler av samfunnslivet.

– Også der handler det om nærvær, om å være i kroppen, og alltid i relasjon til det stedet du ­befinner deg og det du driver med, sier Kalvig.

Pietismen

Morten Holmqvist sier de nye trospraksisene utfordrer den tradisjonelle, lutherske kristendommen:

– De utfordrer et individualistisk syn, kanskje også et pietistisk syn, om «deg med din indre overbevisning i ditt hjerte».

– Hvorfor slår troshandlinger an?

– Jeg tror mange opplever det som spennende og frigjørende, at troen blir mye mer mangfoldig. Det er mye enklere å delta i en praksis uten å måtte mene så veldig mye. Jeg tror ikke at folk hele tiden er opptatt av meningen med livet, sier Holmqvist.

Han sier det også er uttrykk for at vi lever i en flerkulturell hverdag

– Det påvirker hvordan vi praktiserer tro. Noen av de nye tingene vi gjør kommer jo fra mer katolsk og ortodoks sammenheng, påpeker han.

HUMAN-ETIKER DIDRIK SØDERLIND: Mitt livssyn står i gjeld til kristendommen

Funker i livet

Læremessig passer ikke alle nye praksiser inn i det protestantiske trosuniverset, påpeker Anne Kalvig.

– Men det virker ikke som at folk flest har store problemer med dette. De kombinerer nyåndelighet og en mer klassisk luthersk kristendom, og de får det til å fungere i hverdagslivet sitt.

Samtidig understreker hun at bildet ikke er ­entydig:

– Det kroppslige og sanselige har hele tiden vært til stede i den karismatiske delen av kristenheten. Kanskje kan vi si det slik at det har vært en slags arbeidsdeling i norsk kristenhet, der karisma­tikken har tatt seg av det sanselige, mens den offisielle kirken har tatt seg av læren.

Den karismatiske kroppsligheten er blitt nedvurdert av de typiske vestlige middelklasse- ­intellektuelle.

Karl Inge Tangen, forsker

– Nedvurdert

Det er Karl Inge Tangen enig i. Han er førsteamanuensis ved Høyskolen for ledelse og teologi (HLT), som eies av Filadelfiakirken og Det norske baptistsamfunn,

– Men denne karismatiske kroppsligheten har blitt nedvurdert av de typiske vestlige middelklasse-intellektuelle, legger han til.

Han ser «trospraksis»-trenden­ også blant pinsevenner, men ­mener den er selektiv.

– De løfter fremdeles hender, praktiserer håndspåleggelse og er opptatt av nattverd, men det er tankevekkende at andre praksiser fra denne tradisjonen ikke ivaretas i samme grad som før, slik som å bøye kne, rope til Gud og mer ekspressive former som det å «danse i ånden».

Det er derfor to måter å tolke «den kroppslige vendingen på», mener han. Det ene er at det skjer en verdsetting av kroppslighet og tradisjonen. Den andre måten å lese dette på, er at vi, individualister som vi er, plukker det vi vil fra tradisjonen.

Flytende

Tangen spør om kristnes søken etter det fysiske i religionen også er en følge av at dogmer 
og trosinnhold er flytende og vanskelig å forholde seg til for vår generasjon. Men han mener kirkens tro, handlinger og strukturer aldri kan rives fra hverandre. Derfor kan det også være potensielt trøblete hvis kristne velger trospraksiser som på en meny:

– Det er positivt at kristne oppdager flere aspekter ved troen, og søker Gud gjennom tradisjonelle praksiser. Men hvis vi har et uforpliktende eller individualistisk forhold til dogmene, bidrar dette til en tåkelegging, og at det skjer en relativisering eller omtolking av troens innhold, sier Tangen.

Norsk og kristen

Før sommeren skrev Vårt Land om hvordan unge som vokser opp i et flerkulturelt Norge blir mer bevisst sin egen identitet og tro. Morten Holmqvist mener denne mekanismen har bidratt til å drive frem endringene. Møtet med for eksempel muslimske venner gjør at ungdom blir opptatt av å ha en kristen og norsk identitet, sier han.

– Det skjerper hva man tror på, sier Holmqvist og viser til konfirmanter han har intervjuet i Oslo og omegn:

– De kunne fint valgt borgerlig konfirmasjon. Men de var opptatt av at «jeg er norsk og at kirken er en ramme over livet mitt». Samtidig gikk de ikke på gudstjeneste, men det å velge konfirmasjon var å praktisere deres norske identitet, sier han.

LES OGSÅ: Norske muslimer i identitetskrise

Et møte

Nettopp jakten på identitet er også nøkkelen til å forstå den kroppslige vendingen. Det er også en nøkkel til å forstå Islands fotballfans, sier Tore Laugerud, som i en årrekke har arbeidet med nordmenns religiøsitet som prest i stiftelsen Areopagos.

De siste ukene har hele Europa vært vitne til sagaøyas suksess. Og Laugerud mener det er en ­parallell mellom fotballsfansen og lystenning. ­Begge deler er kollektive gjøre­mål som hjelper oss å bygge identiteten vår, påpeker han:

– Poenget er at vi speiler oss selv i andre. Vi kan ikke vite hvem vi er, annet enn i møte med en større virkelighet.

Ritualer handler nettopp om å skape dette møtet:

– Dagens mennesker er ikke så sikre på at Gud eksisterer. Likevel får de gjennom ritualet følelsen av å være del av noe større. Den følelsen har fotballfansen, og den følelsen har folk som tenner lys, sier Laugerud.

Kroppen

Identitetsjakten er også en nøkkel for å forstå hvorfor vi blir opptatt av det kroppslige. I et globalisert samfunn har vi alle valgmuligheter, samtidig som tradisjonene forvitrer og autoritetene mister sin autoritet.

– Mennesker lever i et krysspress, der kroppen blir det eneste «sikre» som vi kan forankre identiteten vår i. For å ta meg selv som eksempel: Er det noe som er sikkert, så er det at denne kroppen er Tore. Men hvem jeg er ellers, er ikke så godt å si.

En annen forklaring er at tankene rett og slett har tatt for stor plass. Og da kommer motreaksjonen. Denne forklaringen er fremmet av filosofen Charles Taylor. Han sier at det i mange århundrer har skjedd en såkalt dekarnasjon i det vestlige samfunnet. Dette ordet betyr det motsatte av ­inkarnasjon, som kan oversettes med kroppsliggjøring/kjødeliggjøring:

– Taylors poeng er at moderniteten har gjort forstanden stadig viktigere. Vi har fokusert på menneskets tankeevne – på bekostning av det kroppslige og intuitive. Og i dag ser vi en reaksjon på dette, der kroppens betydning øker. Dette er vi vitne til også i kirken, sier Laugerud.