Tilsammans

Noen har slengt en pappkartong i veikanten. Nils Phillips plukker den opp. Han er midt i fortellingen om drivhuset. Det ligger på en sliten eiendom i krysset der Kolemavägen møter Riksvei 13 og der tung trailertrafikk dundrer forbi, på vei gjennom Skåne mellom Ystad og Ängelholm.

For Nils Phillips er Röstånga så mye mer enn et veikryss.

Drivhuset, for eksempel, ble montert for bare et par uker siden, men fem-seks personer har alt vært og sådd. På fredag skal de skikkelig i gang, med veiledning fra en prisbelønt hageeier i området. Alle som vil, kan være med. Noen har dessverre skåret hull i plasten på den ene siden, selv om døra sto åpen. Kanskje en som skulle sjekke om det var hasjplanter der? Han må ha blitt skuffet.

Elevprognosen

Litt oppi veien ligger Midgårdsskolan. Den har 180 elever. For åtte år siden var tallet under hundre. Det kom til å bli verre, det var bare å telle hoder i barnehagen: På tre år ville skolen miste mellom 40 og 50 elever. Ettersom skolene får betalt per elev, var det ikke paranoid å se for seg at denne lå dårlig an.

Fra før av hadde banken stengt. Bussforbindelsen var ikke noe å skryte av. Det er heller ikke noe godt tegn når et av de sikreste forretningskonseptene er begravelsesbyrået.

Bygda var ikke stor. Men den var polarisert, forteller Nils Phillips.

– De ulike foreningene holdt på med sitt, uten å snakke sammen. Det var konflikter også, gamle ting.

Men én ting angikk alle: Skolen.

Hus trenger folk

Det var ikke bygget et hus i Röstånga på mange år. Derimot sto flere gamle hus og forfalt. I dag er flere av dem pusset opp og har fått nye folk og nytt liv. Et par andre står tomme, men noe er på gang: Gamle vegger og golv er brutt opp, og to dager i uka høres lyden av sag og spikerpistol. For noen av kommunens flyktninger foregår svenskundervisningen mens de rehabiliterer hus. Rami Almarzouki fra Daraa i Syria er en av dem. I sitt gamle liv jobbet han på bleiefabrikk i Damaskus. Nå river han tak og snekrer golv i Röstånga under veiledning av byggeleder Johan.

– For to år siden ville jeg ikke ha turt å ta dere med hit, sier Phillips der han viser rundt. Husene var leid ut til folk med store sosiale problemer. I et av dem bodde kamphunder som sprang løs og spredte frykt i bygda.

Kalle Chaban fra bygda

Ved den gamle pizzeria’en er språkkurset slutt for dagen. En gruppe kvinner og menn fra Syria har hatt dialog med læreren fra Fridhems folkhögskola om arbeidsliv. I dag har de lært forskjellen på begrepene «deltid» og «heltid». Men nå kan de hvile hjernen litt. Mellom Rami Almarzouki, Khaldoun Chaban og Mohammad Salameh fosser samtalen på arabisk.

Khaldoun er fra Tartous, Syrias nest største havneby, regjeringskontrollert og under angrep fra IS. Overfarten mellom Istanbul og Sicilia i lasterommet på en båt tok en måned, og maten han og 50 andre fikk, var skral. Khaldoun veide 90 kilo da han kom om bord og 73 da han vaklet i land, forteller han. I Napoli møtte han en fyr med svenskregistrert bil som fraktet ham helt til Sverige. Det var for snart halvannet år siden.

Nå vil Khaldoun være Kalle. Kalle Chaban fra Röstånga. Han er vant til praktisk arbeid. I Syria kjørte han lastebil. – Jeg lærer svensk. Jeg har Volvo. Jeg har leilighet. Jeg vil få meg jobb. Jeg vil bli her og treffe en svensk tjej, sier han.

Mohammad Salameh drev klesbutikk i Damaskus. Det vil han gjøre igjen. Han hadde forestilt seg at det skulle skje i en by. I Röstånga er byen Malmö. Den ligger seks mil unna og har ønsket flyktninger og andre innvandrere velkomne i mange år. Men den er også beryktet for sine ghettoproblemer og kriminalitet. Syrerne i Röstånga har også hørt om dette.

– En stund ville jeg flytte til byen. Men alle her er så greie med oss. Jeg er blitt glad i bygda, sier Salameh.

Sammen med sin ti år gamle datter bor palestineren i andre etasje i den gamle pizzeriaen. Kona er fortsatt i Syria sammen med deres andre barn. De har søkt om familiegjenforening. Han håper de får komme snart. – Alt her er vente, vente, vente, sier Salameh. Hans enorme smil demper det triste i øynene.

Rekordmottak

Per innbygger har Sverige i mange år tatt imot flere flyktninger enn noen andre europeiske land. I fjor søkte personer asyl. Da gjorde regjeringen noe usvensk: Den innførte grensekontroll.

Norske medier har rapportert mye om parallellsamfunn og lovløse storby-lommer og alt som ikke har fungert i svensk integrering.

Svalöv kommune har 13.500 innbyggere og seks asylmottak. Verken Nils Phillips eller kommunens strategiske utvikler, Thomas Arnström, er med på katastrofefortellingen om svensk innvandringspolitikk. Tabber har de riktig nok gjort selv også – som da de under Balkan-krigene ga byggeløyve til en bosnisk konkurrent til serberen som drev pizzeriaen. – Det tok to-tre dager før et vindu ble skutt i stykker, sier Arnström.

Dagens krise er en mottakskrise, ikke en flyktningkrise, mener Phillips. – Vi skal ikke bagatellisere utfordringene. Men det er dumt å plassere tjue tenåringer sammen og tro det skal gå jättebra. Familiegjenforening gir en helt annen stabilitet. Det viktigste er å skape møteplasser der mennesker kan være mennesker i stedet for gruppe og kontaktflater så folk får bli en del av samfunnet.

Åpent hus

Enda litt lenger ut på skånelandet bor et norsk-svensk ektepar som er enig i dette. Kunstnerne Ingrid Forfang fra Trøgstad og Orion Righard fra Lund kjøpte seg en nedlagt grendeskole på Ask da de kom flyttende for 16 år siden. Der har de og tre barn 400 kvadratmeters boltre- og arbeidsplass. Noe av plassen bruker de til å arrangere konserter; over 100 band fra regionen står på listen de har over folk som har lyst til å spille på et arrangement i regi av kulturforeningen .

Men familien har enda større kapasitet. De venter på to tenåringer, kanskje fra Afghanistan, som er kommet alene som asylsøkere. – Vi har meldt oss som såkalt familiehjem. Vi skal ikke være mamma og pappa, men voksenstøtte for dem, de er jo barn, sier Forfang. Hvor lenge, vet de ikke. – Det kommer an på hvor lenge de har behov og på hvor bra vi klarer det. Men situasjonen i verden er blitt sånn at vi alle må tenke over hva vi selv kan gjøre, mener hun.

Det skjer ikke av seg selv

Nils Phillips er fra Malmö. Fortsatt jobber han i byen. Men for ti år siden flyttet han, kona og de fire barna mot strømmen, til Röstånga. – Det var for naturens skyld; nasjonalparken Söderåsen ligger her. Det var skole her, og billige hus, forklarer han.

Phillips var leder i FAU da elevprognosene kom på bordet.

De var det som trengtes for å mobilisere til redningsaksjon for bygda.

Hundre stykker, inkludert kommunens utviklingssjef, skolens rektor, innehaveren av Ica og lederen i fotballklubben IS Röstånga, stilte til stormøte for å kaste ideer som kunne få flere unge til bygda. De måtte ha bordplassering, sier Phillips, ellers ville det ikke ha fungert. – Mange tror at alle kjenner hverandre på bygda. Det gjør de ikke; noen må organisere det. Dette var ikke noe forsoningsprosjekt, folk trengte ikke å være venner.

Alle ville likevel jobbe for skolen og for bygda.

Röstånga Tillsammans

Ideene haglet.

Til å realisere de beste, etablerte bygdefolket den ideelle utviklingsorganisasjonen .

I årene som fulgte, klarte foreningen å finansiere og verksette en mengde prosjekter– blant annet med bidrag fra EU:

400 meter sykkelsti som hadde manglet langs nasjonalparken fordi den krysset kommunegrensen og skar gjennom eiendommer til tre grunneiere.

En 22-seters gul Mercedes Sprint bygdebuss som foreninger og private kan leie for å kjøre sammen til fotballkamp, teater eller konserter.– Bussen gir sterk samhørighet og er kjempepopulær, sier Phillips.

Uten profitt AS

Han er samfunnsentreprenør både av legning og i yrke. Han visste at det gjaldt å unngå den såkalte prosjektifiseringen – at prosjekter dør når finansieringen utenfra er slutt. Röstånga Tillsammans-ildsjelene lette etter måter å gjøre seg uavhengig av andres bidrag på. Svaret ble bygdas eget aksjeselskap, , stiftet i 2011. Röstånga Tillsammans har kontroll, med 51 prosent av aksjene. Resten av bygdeaksjene på 500 kroner per stykk er på private hender.

Selskapet er kommersielt, men av en type det fins få av i Sverige: Det kan ikke ta ut profitt. Alt eventuelt overskudd skal pløyes tilbake i selskapet og brukes til å gi lokalsamfunnet fart.

- Ingen og alle tjener på det. De som investerer får avkastning, ikke i penger, men i livskvalitet, sier Phillips.

Langs veien ligger aksjeselskapets første investering: Den gamle andelsfrysen som hadde stått tom på kommunal tomt siden folk fikk fryseboks hjemme. De kjøpte den for 2000 kroner og satte den i stand på dugnad.

Mini-kunsthall

Nå står huset der, hvitmalt ved den idylliske kverndammen. Det er blitt til , Sveriges minste. Til åpningen i 2012 kom over 80 mennesker. En lang snor var spent over plassen. Alle som hadde med saks, fikk klippe den.

Kunstforeningen betaler leie til aksjeselskapet, og utstillingskalenderen for 2016 er full. - Vi var struttende fulle av selvtillit etter dette prosjektet, sier Phillips.

Dermed kjøpte de også Stasjonshuset, bygningen som var blitt stående da jernbaneverket rev opp skinnegangene for lokaltoget på 1960-tallet. I ti år hadde det vært restaurant i Stasjonshuset, og stedet var blitt et kulturelt trekkplaster med Skåne-rapperen Timbuktu og andre stjerner på menyen.

Men så underkjente mattilsynet kjøkkenet. Mangelen på handikaptoalett ble påtalt. Eieren kastet inn håndkleet. Samlingspunktet døde. Bygningen sto til salgs, men ingen ville kjøpe en restaurant langt ute på landet.

Den andre sommeren lokalet sto tomt, bød Röstånga Utvecklings en million. Banken lånte dem 65 prosent. Så solgte de andeler for å skaffe egenkapital for resten. – Det gikk utrolig bra, vi solgte andeler for nesten 400.000, sier Phillips. Det ble ny dugnad. Det ble handikaptoalett. En kroeier ville leie restauranten.

Nå er Stasjonshuset inne i sitt fjerde år etter oppussingen. Husleien er ti prosent av omsetningen – uansett hva den er. – Når jeg går og spiser husmannskost og en øl, går 20 kroner tilbake til bygda. Hvis jeg tar to pils og tar med en venn, blir det desto mer, sier Phillips, som er en av 400 deleiere.

Det fins ikke lenger tomme hus til salgs i Röstånga. Skolen tyter av liv, en vekst som til dels skyldes nedlagte grendeskoler, men særlig flyktninger og tilflytting. Det er kø for å få plass i barnehagen. Bygda er blitt et for hele Sverige, ifølge kommunens Thomas Arnström. Men kan utstillingen stå uten bygutten Nils Phillips?

– Noen mener at makt skal utgå fra de som har bodd lengst i bygda, og det går jo ikke bra. Nils fikk tillit fra lokalsamfunnet selv om han var innflytter. Det var ikke gitt. Men nå fins det så sterke krefter i utviklingen her at det ville ha rullet videre. Vi har funnet framgangsfaktorene, sier Thomas Arnström.