Blåste 
nytt liv i bedehuset

BODØ: – Nåde, bare nåde. Din død ble min frihet.

Lovsangen runger fra et gammelt, trehvitt bedehus langs et veikryss like utenfor Bodø by. I årevis stod bygget mørklagt og tomt. I dag skinner nymonterte lyskastere over stolrader så fulle at ekstraplasser må settes inn.

Det hviskes om vekkelse i den ferske pinsemenigheten Familiekirka. Mange av de fremmøtte består av mennesker som tidligere knapt nok hadde satt sin fot innenfor et kirkebygg før. Nå lukker flere av dem øynene i tilbedelse, strekker hendene mot taket – mot Gud – med største selvfølgelighet.

– Hver for seg har disse menneskene funnet veien hit, forteller tegnspråkpedagogen Oddrun Nymoen. Hun er en av pådriverne bak menigheten.

LES FLERE SAKER I SAMME SERIE: Misjonssambandet er fiksert på ett mål – og det trekker fortsatt unge

Sjelden kost

Noen timer før møtet denne søndagen sitter hun og hennes mann, lærer og pastor­ Arne Nymoen, på en lokal ­restaurant og spiser pizza. Med på matbiten er også Maria Cicilie Børtveit, som er ufør grunnet ME. Trioen sitter i lederrådet i den nye menigheten. Det gjør også Børtveits mann og to andre par som ikke er til stede under den tidlige middagen.

Dette er ikke noe vi har hauset opp. Gud har jobbet i det stille­

– Arne Nymoen, pastor

For fire år siden kjente ikke tre av småbarnsfamiliene hverandre. Men hver for seg fikk de det de omtaler som et kall: De skulle starte menighet i Bodø. Som pinsevenner er de åpne for at Gud taler til mennesker i dag, for eksempler gjennom å plante tanker og lengsler i dem. Og da familiene først fikk kontakt med hverandre, under en samling i en annen pinsemenighet i byen, var de ikke i tvil:

– Vi hadde de samme klare ­visjonene og ønskene. Det var helt spesielt, sier Oddrun.

Ba for lokalet

De ni neste månedene brukte de mye tid sammen for å bli kjent. I 2013 valgte de også å bli en del av Pinse­bevegelsen. Samtidig fikk de nyss om at et bedehus utenfor byen stod tomt. Da de kontaktet han som leide lokalet, ble han svært berørt, ifølge Oddrun.

– For ham ble det et bønnesvar å komme i kontakt med oss. Noen år tidligere hadde også han fått et kall: Han skulle leie det tomme bedehuset og be til Gud om at det måtte fylles med liv igjen. Dermed tilbød han seg 
å betale leieutgiftene for 
de neste ni månedene, forteller hun.

LES OGSÅ: Satser tungt på nyplanting av kirker

Uten at de hadde reklamert for det nye tilbudet, startet den jevne strømmen av nye medlemmer å melde seg. I dag teller Familiekirka over 80 registrerte medlemmer. Hver uke deltar til sammen over 100 mennesker på husgrupper, tenåringskvelder, barnesamlinger, bønn og lovsang – og søndagsgudstjeneste.

– I nordnorsk målestokk er dette tallet stort, påpeker pastor Arne, som ser på veksten som «et lite mirakel».

– Dette er ikke noe vi har hauset opp. Gud har jobbet i det stille­. Folk har blitt forandret her, og det har venner og bekjente fått med seg. Dermed har ballen startet å rulle.

Nyfrelst vaktmester

Å plante pinsemenighet er også sjelden kost. Siden 1980 er det i snitt blitt etablert færre enn to slike menigheter hvert år her i landet. Flere av disse forsamlingene er avviklet eller kjemper for å overleve.

LES OGSÅ: Slik er det på innsiden av verdens nordligste moské

Hva er det som trekker så mange mennesker til akkurat denne menigheten? Et kvarters kjøretur fra Bodø by begynner bedehuset å fylles opp. «Velkommen hjæm», står det krittet på en tavlemalt vegg i gangen. En smilende kvinne tar alle besøkende i hånden. «Velkommen» står det også innhugget i den hvite inngangsdøra med hjerteformet vindu.

– Akkurat den døren måtte­ ­menigheten ha, forteller en svartkledd, grålugget mann med milde, store øyne.

Alle foto: Caroline Teinum Gilje

56-årige Rolf Svendsen er en av de såkalt ­nyfrelste i menigheten. Vanligvis jobber han som vaktmester, og har også påtatt seg denne oppgaven i Familiekirka. Døra har han derfor både kjøpt og montert selv. Også det hvite, grove korset over podiet har han snekret sammen.

Her føler jeg meg hjemme. Her er jeg en del av ‘gjengen’

– Rolf Svendsen, nyfrelst

Gudsåpenbaring

Lenge levde han et liv «med tjo og hei og festing». ­Under en chartertur i Tyrkia for to år siden, skjedde det noe.

– Har du sett Mr. Bean-filmene­? spør Svendsen bak et pappkrus med kaffe.

– Ja?

– Det lyset som Mr. Bean dukker opp i under introen... Ei sånn lysstråle dukket plutselig opp på hotellrommet vårt. Det var noe inni den, og jeg var aldri i tvil om hva det var. Jeg har aldri vært kristen, er ikke oppvokst i et kristent hjem...

Han tar en slurk fra kaffen, lar fortsettelsen henge i luften.

– Men du tenkte det var Jesus?

– Jeg tenkte ikke. Jeg bare visste det med det samme.

– Hva gjorde deg sikker?

– Det var bare totalt sikkert. Samboeren min så ikke hva som skjedde, men hun ble helt slått ut. For oss begge førte hendelsen til en total forandring.

Føler seg hjemme

Under ­resten av turen satt de med ­Bibelen på nettbrett i hotellobbyen. Bare der var det nettdekning, forteller han.

– Tårene våre trillet mens vi leste. Flere kikket rart på oss. De trodde vel det var dårlige nyheter, et dødsfall i familien, humrer han.

Gjennom en kollega fikk han nyss om Familiekirka, hvor han i dag går jevnlig til møter og er med på husgruppe.

– Her føler jeg meg hjemme. Her er jeg en del av ‘gjengen’, sier han.

Gud som skolebrød

I salen fylles rommet med lange, svevende synth-toner fra podiet. I en av benkeradene står en middelaldrende mann og skjelver lett i knærne. Lengre bak taler en kvinne stille i tunger. Minst like stor inderlighet finnes bakerst i rommet. Der står lydmann Mathias Jenssen og veksler mellom å holde hendene i været og justere volumet.

Vanligvis jobber han som miljøarbeider på samme arbeidsplass som Oddrun i lederrådet. For ett år siden overtalte hun ham til å bli med på et møte.

– Jeg var langt unna både Gud og menighetsliv på den tiden. Hundekjøring opptok all tiden min. Jeg ble likevel med. Da kjente jeg at Gud talte til meg.

– Hva skjedde?

– Det var en taler som sammenliknet gudsforholdet med et skolebrød. Du må smake det med alle sanser for virkelig å kjenne det. Jeg innså at Gud har vært der hele tiden. Jeg hadde bare ikke smakt ham.

LES OGSÅ: – Det er ikke alltid lett å være annerledes

Jenssen fikk raskt lydansvaret i menigheten. Til høsten er han blitt spurt om å lede konfirmantarbeidet.

– At man får tillit nærmest fra dag én, er noe jeg setter stor pris på her.

Heier folk fram

Å kaste medlemmer ut på dypt vann etter kort tid, er en av utfordringene ved å starte menighet, medgir pastor Arne.

– Det er noe med at folk må få vokse i sitt tempo. Samtidig ønsker vi å heie folk fram. Ofte er en menighet sentrert rundt pastor og ledere, men da stopper det opp. Folk er ikke vant til å tenke at jeg er menighet, sier pastoren.

– Vi er ikke selvhøytidelige, er ikke redde for å dumme oss ut. Vi ønsker å være som et drivhus – et trygt sted å vokse i. Hos oss skal det være som å komme hjem, sier Maria i lederrådet.

LES OGSÅ: Nonner i Norddal fann kloster på Finn

Denne søndagen griper for eksempel en rykende fersk andaktsholder mikrofonen. Heller ikke solosangeren under dagens møte har lang fartstid på en scene.

Bakerst i rommet under møtet holder 36-åringen Hilde Fouri en lett hånd rundt en kvinne som ønsker forbønn. For Fouri er Familiekirka blitt det åndelige hjemmet som hun har drømt om.

– Jeg fikk to ord fra Gud da jeg begynte her: Ærlighet og kjærlighet. Den hellige ånd pushet meg: Hvis du skal gå inn i denne menigheten, så må du gi hele hjertet ditt og hele ditt liv. Vær den forandringen du har lengtet ­etter å se.

Ber for ordføreren

Sterk tilknytning til menigheten har også familiefaren Marvin Solgren fått.

– Ååååå, Jesus! Jeg lengter etter mer av deg!

Klokken er seks om morgenen dagen etter søndagsmøtet. Pågående går Solgren fram og tilbake og kaller på Gud langs stolradene i bedehuset. Han er ingen morgenfugl, bedyrer han. Hver eneste morgen, fra mandag til fredag, i et halvt år, har han likevel gjentatt dette ritualet. Noen ganger er han alene. I dag har fire andre stilt opp.

Denne morgenen ber de for alt ifra de overgrepsutsatte i Tysfjord, til konge, regjering, kommune og ordfører.

Solgren er overbevist om at den daglige morgenbønnen har stor betydning både for samfunn og menighet.

– Mye av veksten denne menigheten opplever jeg er rotfestet i bønn, forteller han.

Og han tror ikke veksten stopper her, noe også bønnen hans vitner om:

– Vi ber om vekkelse i Norge. Takk, i Jesu navn, halleluja!