Merete Thomassen
Førsteamanuensis i liturgikk ved Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo og spaltist i Vårt Land.
Som ung
var følelser målestokk for troen min. Nå vet jeg at følelser er skjøre. Jeg er blitt teolog og opptatt av gudstjeneste. Norsk kristendom er preget av pietismens og karismatikkens følelser. Men over tiår har interessen om gudstjeneste – en
liturgisk
vekkelse – vokst i kirken og verden.
Min hverdag er vanlig menighetsliv – gudstjenester, kirkelige handlinger, menighetsråd.
Bønn er viktig for meg, i betydningen henvendthet. Jeg tenker ikke «nå ber jeg», men prøver hele tiden å ha Gud som adressat. Det handler om de sjeldne glimtene av nåde i hverdagen der jeg ser verden som skapt av Gud.
Min kjepphest er sakramental kristendom: Å gå i kirken, døpe barna, motta nattverd uavhengig av følelsene dine den enkelte dagen. Regelmessige, konkrete handlinger som et ankerfeste i livet. Gud har lovet å virke gjennom disse nådemidlene.
Jeg savner traust, luthersk kristendom i media. Og kirkelig kristendom, som ikke er knyttet til vårt sterke, kristne organisasjonsliv.
LES OGSÅ: «Likekjønnet vigsel-debatt har skapt forestillinger om seksualitet og kjønn»
Espen Ottosen
Informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband og styreleder i tankesmien Skaperkraft.
Det er stor forskjell
på min hverdag som troende og det jeg ser i media. Det gjelder nok bedehusbevegelsen generelt, som jeg tilhører.
Selv prøver jeg å gjøre søndagen til en annerledes dag og oppsøke forkynnelse. Jeg prøver å lese daglig i Bibelen og ber hver dag, ofte i sengen på kvelden. Dette er nok litt sårbart for oss i bedehustradisjonen. Vi har vært mindre opptatt av rutiner enn andre.
Jeg tror ikke jeg har endret meg så mye, men tror lavkirkelige i økende grad ser at ytre rammer kan hjelpe den indre hengivenheten til Gud. Ett eksempel er posisjonen som «retreat», stillheten og konsentrasjonen det gir, har fått i mange miljøer.
Jeg savner stoff i media om hvorfor tro gir mening, tilhørighet, glede for så mange. Jeg ønsker flere intervjuobjekter som lever et aktivt kristenliv i Vårt Lands Min tro-intervjuer.
LES OGSÅ: Orlando endrer ikke teologers syn på homofilt samliv
Jens Petter Jørgensen
Mangeårig leder av OASE, lærer ved Ansgar Teologiske Høgskole i Kristiansand og tilknyttet Frikirken.
Jeg prøver
å starte dagen med å bevisstgjøre meg på at Gud er hos meg og å lese litt i Bibelen hver dag. For meg er bønn mest en stadig dialog, selv om jeg også ber ved bibellesning.
Typisk for min kristne praksis, er en ærlig samtale med noen få, kristne venner. Jeg er en typisk fellesskapsmann. Min tro vil aldri være et stille sted i skogen tidlig på morgenen. Et annet bilde kunne være Lia gård, der jeg har gode minner fra «retreat». Eller et storstevne på OASE.
Med årene hviler jeg nok mer i de objektive trossannhetene, i Ordet og sakramentene, enn før. Jeg hviler mer i hva Gud har gjort enn hva jeg selv kan gjøre.
Media skriver mer om andre religioner, som jo avspeiler samfunnet. Det stemmer bedre med konas arbeidshverdag enn min. Hun jobber i psykiatrien på Stovner i Oslo.
Jeg savner folk med en vanlig, aktiv, kristen tro i media. I Vårt Land savner jeg reportasjer om kristne som kommer sammen på stevner, gudstjenester og om utfordringer kristne står overfor i hverdagen. Hvordan er det å utøve kristen tro på arbeidsplassen? Det er utfordrende å leve kristent i dagens kultur.
LES OGSÅ: Stedet Gud viser seg
Elisabeth Golding
Tidligere leder av Norges Katolske Kvinneforbund.
I media
er det enten lovprisning av paven eller kriminalisering av biskopen. Det stemmer ikke akkurat med vårt katolske dagligliv.
Jeg er troende på samme måte som før. Vår kirke sier at gjerninger må følge troen, eller så er troen død. I andre kirker trenger du bare nåde.
Men jeg går mye i Den norske kirke, sammen med en eldre dame. Nå skulle en trodd at den var katolsk. Sent på 70-tallet var det et hav av forskjell, nå har gudstjenesten de fleste elementer i den katolske messen.
Som protestantisk barn husker jeg at det var nattverd to ganger i året, nå er det hver søndag. De bruker fredshilsen og noen ganger vår lange trosbekjennelse.
Verdslige aviser er ofte veldig kritiske til religion. Selv i Spania og Irland, der kirken har vært i hardt vær, er ikke pressen like antikristelig. Jeg ønsker vilje til forståelse fra media.
Hildegunn M. T. Schuff
Aktiv i Korsveibevegelsen.
For tiden
er jeg i Hellas med familien min. Vi er blant de mange frivillige som er her for å jobbe med flyktningene. Og for mange her blir det praktiske arbeidet også en slags åndelig praksis. Dette gjelder kristne som for ikke-kristne.
For meg har det blitt tydeligere de siste årene hvordan bønnelivet mitt henger sammen med samfunnsengasjementet. Det indre livet og livet i verden er to sider av samme sak. Jeg vil at troen kommer til uttrykk ved at jeg viser omsorg for skaperverket og i politisk engasjement. Men dette aktivistiske må jeg alltid rotfeste i bønn, stillhet og kontemplasjon.
Ulike former for trospraksis kan også bli en slags selvrealisering blant kristne. Jeg sier ikke at dette nødvendigvis er galt. Men jeg synes likevel vi mister mye hvis vi blir for innadvendte, og ikke tør å være frimodige og misjonerende. Ja, troen handler om meg og Gud, men også om hele skaperverket. Og det at vi lever ut kjærligheten som Gud gir, tror jeg kan være med på å skape nye møteplasser mellom andre mennesker og Gud.
LES OGSÅ: Korsvei står overfor en rekke dilemmaer
Brit Krogedal
Hovedpastor i Intro.
Media reflekterer
tidsånden. Jeg har et mer tradisjonelt bibelsyn. Avisene vinkler for ofte negativitet om kristenliv. Jeg savner flere nyanser om kristen tro i dag – gode historier, troens positive rolle i folks liv.
Vi er ingen sekt, men to milliarder. Jeg savner stoff om kristendom i utlandet. Og om kirkenes arbeid mot sosial urettferdighet.
Min tro er en relasjon som jeg må nære ved bibellesning og tilbedelse. Med tiden har det blitt mindre plikt, og jeg får mer ut av at jeg nå studerer Bibelen med kommentarer. Jeg har bønnelister, for å be systematisk over tid gir bønnesvar. Tilbedelse får blikket bort fra meg selv og gir håp.
Når det gjelder arbeid utad, har jeg de siste 20 årene gått fra tradisjonell evangelisering til dialog. Det startet med at jeg var med på Alpha-kurs. Der fikk jeg et språk for slik dialog og skjønte at den er viktig for å nå folk. Ut fra de verdiene startet vi Intro. For folk er positive til Gud, men har fordommer mot kristne.
Vi har lovsang med band og mye undervisning. Nattverden tar vi mer i ukesamlingene enn i gudstjenesten. Vi har ikke lystenning.
LES OGSÅ: Intro en naturlig samarbeidspartner for Salemkirken
