Framtiden 
kom bakfra

30. juni 1991: Arne Nordahl sitter i passasjersetet i en Mitsubishi Spacewagon. Bak rattet sitter legen Olav Espegren. De to misjonslederne er i Hong Kong. Det er flere filer i hver kjøreretning. Trafikken er tett. Det er midt på dagen.

De kjører langs Kwun Tong Road. Farten er om lag 70 kilometer i timen. Arne bøyer seg litt ned, kikker på noen papirer han har liggende i fanget.

Så skjer det. Bilen blir slynget framover. ­Hodet til Arne slynges bakover og treffer nakkestøtten med stor kraft. Olav tråkker på bremsen i ren ­refleks. Arne kastes fram og treffer frontruta med hodet først.

Ruta sprekker.

«Er du OK, Arne?», spør Olav.

Det tar noen sekunder før svaret kommer. ­Fortumlet tenker Arne: Jeg er jo ved bevissthet. Ikke ser jeg noe blod heller. Men hva er det med nakken min?

«Jeg tror jeg er OK», svarer han høflig. Han lyver.

Klarer ikke be

De er blitt påkjørt av en lastebil. Olav går ut for å ta bilder og skrive skademelding. Arne blir sittende.

Da kommer kvalmen. Smerten bølger gjennom ryggsøylen og nakken. Det kjennes som om kroppen er omgjort til en strømførende ledning. Det er vondt å puste.

Arne klarer så vidt å unngå å spy. Olav gir ham noe smertestillende og vil ha ham med til lege. Han mener også at det bør tas røntgenbilder.

«Det bedrer seg sikkert», sier Arne. Han forteller ikke Olav hvor ille han har det.

De drar til politistasjonen for å anmelde. Arne klarer ikke å lese skriften på papirene. Bokstavene flyter sammen.

En halvtime før midnatt signerer de rapporten. Det er gått ti timer siden ulykken.

Tilbake på hotellet prøver Arne å sove. Det går ikke. Han er redd, oppgitt, sint, likegyldig og ulykkelig. Klarer ikke engang å be en bønn, slik han pleier.

– Det ble den verste natten i mitt liv. Jeg visste det ikke da, men muligens ante jeg det: At i løpet av denne dagen var livet mitt blitt forandret for alltid.

Begredelig

Da Arne Nordahl kom hjem til Norge etter en ­marerittaktig flyreise, visste han fortsatt ikke at han hadde en whiplash-skade. Det han visste, var at et hektisk arbeidsprogram ventet. Som generalsekretær i Strømmestiftelsen hadde han blitt headhuntet til jobben som toppleder i Oasebevegelsen. For å imøtekomme begge arbeids­givere, hadde han sagt seg villig til å jobbe dobbelt et halvt års tid.

Medisinert og med nakkekrage gikk han på jobb. Bedriftslegen likte ikke det han så. Han ­ønsket å sykmelde. Hvor mye da, spurte­ Arne? «100 prosent». Og hvor lenge? «Det kan ta tid».

Arne Nordahl reagerte spontant: «Dette har jeg ikke tid til nå! Jeg skal forberede jubileum. Og familien skal flytte!»

Etter forhandlinger med legen fikk han lov til å prøve å jobbe i 15 prosent stilling – i stedet for de 150 prosentene han hadde planlagt.

Da Vårt Land laget reportasje­ fra Oase den sommeren, skrev avisen: «Leder på bakerste benk».

– Bildet var begredelig. Jeg så ut som en levende depresjon. Jeg lurte på hva folk egentlig tenkte om meg, sier Arne Nordahl.

Han skjønte lite av hva som skjedde med ham selv i denne perioden. Etter en stund sluttet han å si setningen «når jeg blir frisk».

Han var langt nede da han var på rehabilitering. Smertene ble fulgt av et lass med bekymringer. Hva med økonomien? Kan familien beholde huset? Hva skjer hvis jeg blir ufør?

Han måtte si fra seg lederjobben i Oase. Det var å gi opp en stor del av sin egen identitet.

– Det var som å bli tatt av jordras i høy bevegelse. Grunnen under meg sviktet. Hvem var jeg nå? Jeg var vant til å ta føringen. Nå måtte jeg bare vente.

Bare et nummer

Samtidig som han ventet, måtte det kjempes. Det var fysioterapi, utredninger 
og trening. Det var forsikringsselskaper, Nav og advokater. En lege forsikringsselskapet hanket inn skrev at «det kan stilles spørsmål ved om Nordahl i det hele tatt har vært i en ulykke slik den ­beskrives».

– Jeg trodde ikke det jeg leste. Var dette mulig? Hadde jeg virkelig ikke hatt noen ulykke? Var alt bare en drøm? Hvorfor var smertene da så reelle? Det var da det gikk opp for meg at jeg befant meg i et spill om penger.

På trygdekontoret fant Arne Nordahl fort ut at «honnørkortet» han hadde mottatt, ikke var noen garanti for å bli behandlet med respekt. Han som hadde flydd verden rundt, både som pilot og som toppleder, måtte nå trekke kølapp og vente, vente, vente.

– Jeg var blitt et saksnummer. Personnummeret var nå min identitet, ikke navnet mitt.

Hjemme hos Nordahl hopet det seg opp med brev fulle av masseprodusert arkaisk språk. Det ble henvist til paragrafer og underpunkter i tredje og femte ledd.

– Systemet var laget for å hjelpe. Men det føltes som om alle som jobbet der var fanget i et rigid mønster de ikke kom ut av.

– Hva gjorde dette med deg?

– Jeg tviholdt på noe jeg hadde holdt foredrag for andre om ved mange anledninger: Ingen 
kan gi deg mindreverdighet eller lav selvfølelse uten at du selv samtykker! Neimen om jeg skulle la et trygdekontor diktere mitt selvbilde.

Går i fella

25 år etter ulykken har Arne Nordahl loggført over 1.700 fysioterapitimer. Hvor mange mil han har tilbakelagt på ergometersykkelen på verandaen, har han mistet oversikten over. Men han sykler minst to ganger i uken, året rundt.

– Jeg gir ikke meg selv noe valg når det kommer til trening: Det er jobben min. Jeg opplever meg selv som kognitivt sterk og jeg øver mye på å tenke riktig. Jeg finner ting å glede meg til. Som en reise jeg skal gjøre. Eller det å se Dagsrevyen om kvelden.

Som utdannet privatflyger kan Nordahl en del om krisehåndtering. Og om prioritet:

– Før man hjelper andre, må man ta på sin egen oksygenmaske. Det kan høres ut som egoisme, men når man tenker etter, skjønner alle at man må klare å puste hvis man skal være til hjelp.

– Har du grublet på hvorfor du ble rammet?

– Ja. Hvorfor skulle dette skje, og hvorfor med meg? Det virker som om kristne mennesker er ekstra opphengt i å finne svar på det. Jeg opplever at det er de som kanskje tror om seg selv at de er mest empatiske, som oftest går i fella og stiller meg spørsmål som går over streken. Heldigvis har jeg nok trygghet og guts i meg selv til å si stopp. For svarene finnes jo ikke.

En gang opplevde jeg en person som hadde frimodighet til å tørke bort en tåre fra kinnet mitt med en finger.

Tørket tåre

Arne Nordahl opplever ofte at folk som har hørt ham fortelle om sin hverdag responderer med å si følgende:

«Du Arne, dette forstår jeg så godt!

Da tenker han som regel:

– Akkurat det er jeg ikke så overbevist om. Jeg ser at du bryr deg og at du vil trøste, og det er fint, men du er ikke i mine sko, så hvordan kan du forstå?

– Hva bør vi si i stedet?

– Når jeg møter andre som har det vanskelig, forsøker jeg å unngå å gradere min forståelse. Derfor kan jeg si: «Jeg ser at du lider. Dette gjør inntrykk på meg, og jeg skulle ønske du kunne slippe.

Nordahl tror mange forveksler forståelse med respekt. Forståelse er ikke så viktig. Respekt og hensyn er viktigere. Når personer tror de forstår, slutter de også å lytte.

– Jeg trenger respekt, uten at folk forstår. Respekt betyr å se om igjen. Jeg skulle ønske at alle som jobber i pleie og ­omsorg, lærte­ å se om igjen og om igjen og om igjen. Det som i alle fall ikke hjelper, er å avbryte meg for å fortelle at du også kjenner noen som har whiplash. Søsteren til tanta til fetteren til den og den har også blitt påkjørt. Tenk det! Jo flere som har whiplash, jo bedre skal det liksom være for meg.

Den sterkeste trøsten Arne Nordahl har fått, var veldig enkel:

– En gang opplevde jeg en person som hadde frimodighet til å tørke bort en tåre fra kinnet mitt med en finger. Uten å si et ord. Jeg mener ikke å si at alle bør gjøre sånn i alle situasjoner, men det var utrolig godt der og da. Det viktigste er at vi gjør det som er autentisk – og ikke tyr til innlærte og mekaniske grep.

Fantastisk lykke

Det har vært mange tapsopplevelser for Arne Nordahl etter bilulykken i Hong Kong. Tap av helse, jobb, kolleger, identitet, anerkjennelse, livskvalitet.

– Det er det som er sorgen. Opplevelsen av det jeg har mistet. Noen dager er sorgen dyp og langsom, andre dager blir jeg helt impulsivt overmannet av tårer, mest når jeg er alene.

– Kan man miste alt dette uten å miste seg selv?

– Man blir tvunget til å lære seg selv å kjenne uten mange av de tingene som konstituerer identitet. Det var bare Arne igjen, for å si det sånn. Hvem var jeg uten jobb? Uten mening? Jeg var vokst opp i 68-generasjonen og jeg brant for ting. Jeg var ikke skapt for sofaen. Smerten i dette la seg oppå de fysiske smertene. Å bære dette har vært en alenevandring av tøffeste sort.

– Hvordan er det å ha en skade som er usynlig for andre?

– Noen ganger er det en fordel. Folk ser ikke at jeg er syk. Andre ganger er det slitsomt. Jeg må forklare hvorfor jeg ikke kan være med på aktiviteter. Og jeg må forklare til mennesker jeg ikke har lyst til å forklare meg for. Det er en tvangs­situasjon. Jeg blir oppgitt og frustrert.

– Unngår du slike situasjoner?

– Isolasjonstendenser er en adferd som er kjent for kroniske smertepasienter. Det kan oppleves sårbart å vise at man har det vondt. Jeg har en tendens til å stenge meg inne. Det kan nok frustrere de rundt meg.

– Kan smertene dine avledes?

– Hvis jeg blir oppslukt av noe, avledes smertene der og da. Dessuten har jeg funnet ut at varmt klima hjelper. Når det er 40 grader rundt meg, er jeg nesten smertefri. Det er en fantastisk lykke.

Ufortjent

I løpet av de siste 20 årene har Arne Nordahl lest bare to-tre bøker. Han sier det rett ut: «Det er for anstrengende å lese».

Det gode er at han aldri har vært noen bokmann. Men skrevet bok selv, det har han gjort.

– Å skrive boka «Vertigo» kostet meg mye, også fysisk. Jeg var i tillegg usikker på om jeg ville tåle å eksponere så mye sårbarhet for offentligheten. Jeg er en ressurssterk person, og en delmotivasjon for å skrive var å fortelle på vegne av alle dem som blir overkjørt og usynliggjort. Mange har ingen ting å stille opp mot et system som bare tretter deg ut til du ikke orker mer.

– Satte du nok pris på å være frisk den gang du var det?

Lang tenkepause... – Jeg tror ikke jeg kan svare ja eller nei. Det er alltid noe som er litt sykt i en frisk person og noe som er litt friskt i en syk ­person. Jeg husker i det minste at jeg var takknemlig. Jeg tok ikke ting som en selvfølge.

– Har det vært til hjelp i ettertid?

– Det har jeg ikke tenkt på. Men jeg tror absolutt at takknemlighet er en livskraft. Jeg så det i jobben for Strømmestiftelsen: Takknemligheten er ofte mer tydelig blant fattige enn blant rike mennesker.

– Hva har skaden gjort med gudstroen din?

– Jeg var en profilert kristenleder. Jeg håper og tror at jeg også var en nøktern og ærlig leder. For meg er troen et hvilepunkt, ikke en arena for ­prestasjon. En av forskjellene mellom kristendom og andre religioner er at vi ikke får som fortjent, vi får som ufortjent.

– Ber du på en annen måte enn før?

– Ja, jeg sukker mer. Det er en bønn uten ord. Jeg hører ofte fra terapeuter hvor viktig det er å sette ord på ting. Men selv om jeg nå har skrevet en hel bok, så er det mye jeg ikke har språk for.

– Hva får fram de sterkeste følelsene i deg?

– Det er når folk ser meg som person – og gjerne ser min kompetanse. Uten filter, uten det tillærte og tilgjorte. Da blir jeg rørt.

– Hva lengter du etter?

– Det er sårbart og ubeskyttet sagt, men jeg lengter etter oppreisning og anerkjennelse. Fra hvem? Det vet jeg ikke om jeg klarer å definere. Det er bare et savn innenfor rammen av det å bli sett.

Som et eksempel på hvor godt en slik anerkjennelse gjør, nevner Arne Nordahl vervet han fikk i MAF, et selvskap som driver med bistand og misjon via fly. Han var president for MAF Europa og hadde ansvar for en stab på 45 personer og et budsjett på over 100 millioner kroner.

– Mot alle odds, og med god tilrettelegging, ­hadde jeg den tyngste lederjobben i livet – som ufør. Det var en meningsopptur som var helt ubeskrivelig.

Tidligere i samme serie:

06.03.15: Bjørn A. Kløvstad måtte kjøre til Gardermoen to ganger for å hente døtre som kom hjem i kister.

27.03.15: Anne Grethe Solberg ble skutt med hagle og mistet en arm. Nå løper hun maraton.

17.04.15: OL-helten Finn Tveter har alltid kjempet for å vinne. Nå vet han at kreften vinner.

19.06.15: Hilde Sæterøy Palladino skulle donere en nyre. Det reddet livet hennes.

21.08.15: Natalie Simensen ble tvangsinnlagt på psykiatrisk klinikk i to år fordi hun ble mobbet på skolen.

18.09.15: Knut Rosef var på fisketur da han snublet i en stein og brakk nakken.

30.10.15: Jan Dørum skiftet ut narkorus med treningsrus og fikk et helt nytt liv.

13.11.15: Morten Heierdal skjønte ikke at dopingen hadde gått over styr før datteren spurte om hvorfor han var så sint.

11.12.15: Malin Jacob var miljøverner, men helt grønn når det kom til å nyte naturen. Hun forlot kontoret.

08.01.16: Monika Kørra dro til fengselet for å tilgi mannen som hadde voldtatt henne.

19.02.16: Maria Hemseter mistet pappa, mamma, hesten og katten sin. Først da hun begynte å ri igjen, slapp depresjonen.

18.03.16: Karin Madsen (78) og Per Helgesen (78) var begge på jakt etter dansepartner. De fant mer enn det.

15.04.16: Dora Poni Loro kom til Norge som flyktning. Nå er hun kåret til rollemodell for innvandrere i Norge.