– Jeg har ikke valgt min motstander. Og jeg kan ikke vinne

22. desember 2014: Finn Tveter er nyslått pensjonist. Den tidligere OL-medaljøren gleder seg til å få enda bedre tid til å dyrke alle de spreke hobbyene sine. Han elsker å være utendørs og bruke kroppen. Han lever det han betegner som «et Birken-liv».

Denne dagen drar han innom Vinmonopolet for å gjøre juleinnkjøp. Mens han står mellom reolene, ringer telefonen. Det er fastlegen.

Finn stusser. Dette er en person han aldri tidligere har snakket med på telefon. Selv ikke da han krasjet i sykkel-Birken og brakk kragebeinet og hofta året før. Den gang bar det rett til sykehus, der han lå sammen med 17 andre skadede Birkebeinere på Lillehammer sykehus.

Skadene i hofta har grodd saktere enn det Finn hadde forventet. Han har slitt med å gå denne høsten, særlig når han har forsøkt å bære stein på hytta.

Nå går legen rett på sak. Sier: «Du har kreft».

Finn rekker å tenke: Kreften må ha sneket seg under radaren i og med at både han selv og legene trodde de fysiske plagene hans var senvirkninger etter Birken-krasjen.

Legen forteller at normale PSA-verdier er mellom to og seks, mens Finns verdier ligger over 500 (PSA er protein som produseres i prostata, red.anm.).

«Dette er det høyeste jeg har sett. Her er det noe helt hakkende gærent med prostata. Du må rett på sykehus», beordrer legen.

– Jeg tenker «skitt au!». Skjønner at dette er ille. Men at det er en uhelbredelig sykdom, det skjønner jeg ikke. Tanken på at det er dette jeg skal dø av, den melder seg ikke der og da.

Dødsdom

I løpet av julehelgen ble det avklart at kreften hadde spredd seg til hele kroppen. Allerede før nyttår var Finn Tveter i gang med hormon­behandling.

– Jeg fikk snakke med en dame som ikke pakket inn noe. Aggressiviteten på kreften lå på en nier – på en skala fra én til ti, sa hun. Det var greit å få vite.

– Jeg presset på som søren for å få vite hvor lang tid jeg hadde igjen, men da var det stopp. Det var dumt. Da gikk jeg på nettet og leste at 20 prosent med min diagnose dør i løpet av ett år, mens 35 prosent klarer seg mer enn fem år. Om du kommer i den ene eller den andre gruppa, er flaks eller uflaks. Dette kunne de godt sagt til meg.

– Hvordan var det å få en slags dødsdom?

– Jeg vet at sykdommen er dødelig, men jeg går ikke rundt og tenker på det. Det kan jo tenkes det kommer en medisin som kurerer kreften, men neppe i min tid. Akkurat nå får jeg medisin som forlenger det meningsfylte livet.

– Hva skaper mening nå?

– Livslengde alene har liten betydning; livslengde må ganges med livskvalitet for å gi mening. Å leve ett år uten livskvalitet, gir ingen glede. Å leve en dag med høy livskvalitet er bedre, selv om det er lite. Det er summen av de to vi ønsker oss.

– Hvordan ble egentlig julen 2014?

– Den ble bra. Kjempebra. Vi feiret med stor­familien slik vi pleier, og kreften preget ikke sammenkomstene nevneverdig.

– Ja, jeg husker det. Det var en fin død. For meg må det tilsvarende være å ro utover fjorden på en solblank dag og få dø på fjorden, med en åre i hver hånd.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Kan ikke vinne

Eldre lesere vil huske Finn Tveter fra OL i Montreal i 1976. Sammen med lagkameratene tok han sølv i roing. Bare østtyskerne var foran i mål. Alt tyder på at de var dopet.

– Jeg har alltid hatt tro på det å holde seg i form. Derfor er jeg ute så mye som jeg kan. Jeg tror ikke at jeg kan kjempe kreften vekk, men jeg trener styrke. Selv om skjelettet er svekket, kan musklene­ holde kroppen oppe. Jeg trenger noen mål, så jeg har begynt så vidt å tenke på å klatre Store Skagastølstind til høsten.

– Hvordan kjennes kroppen nå?

– Det svinger fra dag til dag. Å ligge og se på at det går slanger inn i kroppen og at det pumpes inn cellegift, er ikke noe særlig. Kondisen er dårlig, jeg har få blodlegemer igjen. Jeg blir fort andpusten, det er uvant. Fortsatt klarer jeg å gå turer på to timer på hytta, men det går tregere enn før.

– Hvordan er kampen du kjemper nå mot andre kamper du har kjempet?

– Man kjemper ikke mot en kreft som denne. Da vil jeg tape, da? Nei, dette er to forskjellige banehalvdeler. Jeg har hatt uflaks, og det er det mange som har. Men vi har ikke valgt vår motstander. Og vi kan ikke vinne.

LES OGSÅ: – Det fryktelige kan skje alle – også den perfekte

Er heldig

Alt er stort hjemme hos Finn Tveter. Tomta, trærne, huset. Bilen og færingen utenfor. Bikkja som følger ham fra rom til rom, en Riesenschnauzer. Skoene i entreen, størrelse 47.

Finn måler 195 centimeter på strømpelesten. Handa han rekker meg, får min til å virke puslete.

– Alt dette veies opp av at min kone er bare 1,60, ler Finn. Han legger til:

– Tone jobber i UDI, så jeg får høre mange historier som gjør at jeg vet hvor heldig jeg er. Vi hadde i grunnen planlagt å bruke pensjonstilværelsen til å gjøre en innsats for å hjelpe andre.

For noen år siden besøkte paret sin eldste datter da hun jobbet for Leger uten grenser i Malawi, verdens nest fattigste land. Der møtte de en gutt som de kom i prat med. Finn spurte ham hva han ønsket å bli. «Bilmekaniker», sa han.

– Jeg har sittet ti år i Innsamlingskontrollen, så jeg vet hvor mye av det vi gir i Norge som forsvinner på vei til de som trenger det. Derfor bestemte jeg meg for å støtte ham direkte. Jeg sa at jeg skulle finansiere bilmekanikerutdannelsen hans i tre år.

– Nå jobber han som mekaniker. Det er moro å følge med. Og det er fint å se at det går an å gjøre noe konkret.

LES OGSÅ: Hvordan hjelpe en venn med kreft?

Savner smerte

Tveter liker best å være aktiv. Gjøre noe. Bruke krefter.

– Jeg savner å gå i kjelleren fysisk. Mange synes sikkert det er rart, for når man går i kjelleren, så opplever man jo fysisk smerte. Slik vi gjorde da vi tok sølv mellom østtyskere og russere i 76. Da var jeg så totalt utslitt at jeg bare spydde etterpå. Dette savner jeg. Det å kunne ta et bakkedrag for meg selv og ta meg helt ut. Smerten har alltid vært min venn, men nå kan jeg ikke slåss mot den. Smerte jeg påfører meg selv er noe helt annet enn den jeg pådyttes utenfra.

– Kjennes det urettferdig?

– Nei. Er det noen som har ressurser til dette, så er det meg. Jeg har hatt flaks i 67 år, så dette må jeg godta. I 1950 var gjennomsnittlig levealder i Norge på 70 år, og med litt flaks kan jeg fortsatt nå det.

– Hender det at du ikke klarer helt å tro på ­diagnosen du har fått?

– Nei, den er sikkert riktig. Jeg har lest hele epikrisen og sett bildene. Dette kommer jeg ikke unna.

– Hva gjør det med deg?

– Jeg har jo alltid visst at min tid er tilmålt, og at tiden skal gå videre etter meg. Det er ikke noen god tanke, for jeg er kontrollfrik. Jeg har vært leder hele mitt liv, så jeg har vært vant til å styre mye. Nå styrer jeg ikke.

– Hva tenker du om det som kommer etter døden?

– Det har jeg bestemt meg for å ikke tenke på. Jeg blir ikke i godt humør av å spekulere på det. Dermed er det bortkastet energi. Jeg skal ikke slå over til å bli religiøs på slutten, det har jeg i alle fall bestemt meg for. Kanskje finnes det mer enn det vi vet, men poenget er: Vi vet ikke.

– Da har du ingen Gud å klage­ til?

– Nei. Og jeg har heller ingen klager å komme med. Selv om jeg kanskje har kort tid igjen, er jeg blant de promillene i verden som er mest ­privilegerte.

Skuffende lett

Finn Tveter har alltid hatt mye energi. Nesten litt for mye. Han beskriver den yngre utgaven av seg selv som «en sint ung mann». Temperamentet gjorde at han stadig vekk måtte beklage etterpå.

– Sånn kunne jeg ikke holde på. Så jeg bestemte meg: Slutt med det! Og siden har jeg vært en annen og roligere person. Dette viser at vi kan forandre egne mønstre. Det er viljen som teller. Kongen sa det jo så fint når det gjelder røyking: At det var skuffende lett å slutte. Skuffende med tanke på hvor lenge han hadde utsatt det, vil jeg anta.

– Hva mer har du endret på?

– Jeg bruker veldig mye mer tid på barn og barnebarn. Spesielt barnebarn. Det er visst nokså vanlig hos dem som har fått dødsdommen, har jeg hørt.

– Hva tenker du om prioriteringene du har gjort i livet?

– Jeg angrer ikke på noe, unntatt det at jeg var så sint en periode. Men jeg føler meg heldig, har hatt mye flaks. Jeg er ikke kristen på noen måte, har meldt meg ut av statskirken, men hvis jeg kan bruke ordet synd, så vil jeg si at det er en synd i livet å ikke utnytte sine evner.

– Er det noe du utsetter?

– Å tenke på døden. Og på det som kommer etter. Jeg tenker i stedet på garasjen jeg skal bygge i sommer. Og på reiser jeg kanskje skal gjøre.

– Føler du at du har noe usagt?

– Jeg har ikke vært så flink til å si hvor stor pris jeg setter på andre. Det har jeg forbedret meg på. Det er blitt lettere også, i den nye situasjonen. Jeg er imponert over alle de som ringer til meg. Hva søren skal de si? Det kan ikke være lett. Den omsorgen jeg har fått fra familie og venner, den overvelder meg.

Det vanskeligste

Finn Tveter snakker varmt om gutta fra romiljøet. Om det å sitte i samme båt.

– Det gjør noe med en – for livet. Ror du en åtter, må du ha en leder. En som bestemmer takten. En god stroke klarer å finne en rytme som er ­optimal for alle åtte, det nytter ikke å bruke en takt som bare han selv kan holde. Dette kan man lære mye av, både i arbeidslivet og familien. Lederens oppgave er å få de andre til å jobbe sammen.

– Har du klart det?

– Jeg mener selv jeg har inspirert mange til å yte sitt beste. I båt, i familien og i arbeids­livet. Jeg har nok vært coach for mange, bidratt med å gi verdier videre. Jeg prøver å prege barn og ­barnebarn, man får jo ikke barn for ikke å prege dem.

– Du skulle gjerne fortsatt med det?

– Så klart. Dette er det vanskeligste: Å tenke på tiden etter meg. Her strekker ikke viljen til annet enn å la være å tenke på det jeg ikke kan gjøre noe med.

En fin død

I et portrett i Dagbladet i 2006 fortalte Finn Tveter om en gammel mann han hadde funnet død i skiløypa i Nordmarka. Iført plutolue og markadress hadde han falt om i en motbakke.

«Sånn vil jeg også dø. Jeg vil være 80 år og frisk nok til å gå i motbakker», sa Tveter for ni år siden.