Sisten, bønn og samvær

Vindusviskerne går i ett. Det er midtsommer, striregn, vind og ti grader i Tromsø. Yehia Sayed ­Eltemsah har ikke spist siden klokka viste 04.00 i morges, som alle muslimer som faster her i Nordens Paris. På kjøkkenet lukter det søtt. Kona Samah ELDawy er i full gang med å lage dessert til kveldssamlingen i moskeen. Der bryter de fasten hver kveld klokken syv, sammen med resten av moskeens medlemmer.

Samtalen går på arabisk med egyptisk dialekt. Det er bare litt over ett år siden de flyttet til Tromsø, fra Ås i Akershus. Dette er første gang de feirer hele ramadan i den arktiske byen.

Bønnelek

Samah tenner lys og røkelsespinner. Yehia ruller ut to bønnetepper på stuegulvet. Eldstesønnen Abdul stiller seg ved siden av pappa, som starter bønnen. De to minste søsknene kommer løpene og vil også være med. Minstejenta klatrer på faren når han bøyer seg ned i bønn. Broren leker at han også ber, ser nysgjerrig på faren sin og hermer. På kjøkkenveggen henger de fastsatte bønnetidene. Soloppgang og solnedgang fungerer dårlig som målestokk i Tromsø midtsommers.

– Jeg lar barna klatre og styre mens jeg ber, det er hyggelig at de vil være med, sier Yehia etter den korte bønnen.

Det hender han leder bønnen i moskeen når imamen er bortreist, fordi han kan mye av Koranen og kan resitere. Når barna er med, klatrer de på pappa da også.

– Det er det ikke alle som liker. I moskeen er det mange med ulik kulturell bakgrunn og andre­ er kanskje vant til strengere barne­oppdragelse og synes barnas lek forstyrrer bønnen. Så jeg har ­begynt å si nei til å lede når jeg har med familien. Det er viktig å ta hensyn til andres meninger, sier Yehia.

LES OGSÅ: Nonner fant kloster i Norge på Finn

Fastebrudd

Moskeen heter Alnor Senter, og er Tromsøs største moské med rundt 500 medlemmer. Mange av dem har asyl- eller flyktningbakgrunn, noen har kommet hit av andre grunner og noen få er konvertitter. Når de har foredrag i moskeen, hender det ofte de må oversette til fem-seks ulike språk

Moskeen ligger i en bratt sidegate, ved siden av andre små trehus.«Kvinneinngang» står det på døren, som vender ut mot gaten. Herreinngangen er det pil til rundt hjørnet: Man må gå forbi to store søppelkasser, inn i en liten bakgård og opp en smal trapp. Døren ved siden av har et rosa skilt som det står «Tromsø naturmedisinske senter» på.

Samlingspunkt

Hele Koranen skal leses i løpet av måneden ramadan: én trettiendedel hver kveld. Sandra Maryam Moe, moskeens daglige leder, er en av få konvertitter. Hun mener moskeen har stor betydning for muslimer i Tromsø.

– Det er viktig å kunne møtes,­ vi er ikke så mange og det er viktig å ha et sted hvor vi kan ha ­religiøse samlinger, sier Moe.

Hun merker stor forandring i folks holdninger til hennes tro på de over 20 årene hun har vært muslim.

– Før kunne folk ofte snu seg og stirre. I dag er tromsøværinger vant til muslimer. Men jeg er litt bekymret for hva som skal skje fremover når mediene­ ­kobler islam til terror. Mange ringer meg og er redde for hvordan ikke-muslimer skal reagere, når noen har begått terror og det kobles til islam, sier hun.

Moe var med på å starte moskeen i 2006. Å ha Alnor Senter gjør det også lettere å drive ­religionsdialog, sier Moe.

– Vi har blant annet et samarbeid med domkirken her i Tromsø, der vi viser frem likheter mellom kristendom og islam. Å bygge broer på den måten er veldig viktig, sier Moe.

LES OGSÅ: Snakker ikke høyt om troen - men holder kirken høyt

Råd og tips

I bønnerommet i moskeen er flere allerede på plass. Klokka er halv syv. På kjøkkenet er flere av mennene i gang med å organisere matserveringen som skal være etter bønnen. Varm ris, med gulrøtter og rosiner, sprer en søt lukt i rommet.

Yehia står og snakker med en annen mann på arabisk. Mannen har familien sin i Jemen og er redd for at de skal bli drept om han ikke får dem til Norge. Han spør andre om råd for familiegjenforening og tanker om den politiske situasjonen i hjemlandet.

Det er ofte folk søker råd hos andre i moskeen, forteller Yehia.

– Mange har vært gjennom lignende prosesser og vet hvordan det norske systemet fungerer, sier han. Selv kom han til Norge som student og er nå ansatt som forsker i nanoteknologi ved Universitetet i Tromsø.

Lekeslåssing

Før bygget ble moské, var det danseskole i lokalene, forteller moskéleder Moe. Bygget har flere store rom, alle med dør mellom. Ypperlig for sisten, synes barna, og løper rundt og rundt, fra rom til rom: Inn på kjøkkenet, vaskerommet, bønnerommet, undervisningsrommet, kvinnenes moskéavdeling, kvinnenes spiserom og utgangen. Barnelatter, løping og roping, ingen hysjer.

Kvinner og menn

De fleste kvinnene kommer med barn og familie, men blant mennene er det mange som kommer alene. Mange av de som bruker moskeen er flyktninger og asylsøkere. Det gjør at det er stor utskiftning, forteller Laura Mattila. Hun bodde i Tromsø i 13 år og var her da moskeen startet i 2006. Hun konverterte omtrent samtidig og lærte å kjenne islam her i huset. Opprinnelig er hun fra Finland, og hun og familien har flyttet tilbake dit. I kveld er de på besøk.

– Det er mange ukjente ansikter her, som har flyttet hit etter at vi dro, forteller Mattila.

Noen kjentfolk er det likevel, og smil, klemmer og minner utveksles. I Finland er det ikke noe slikt miljø, forteller Mattila.

– Jeg savner moskeen. Finland har kommet mye kortere enn Norge. Der jeg bor nå er det få andre muslimer, og det er generelt ganske uvanlig at kvinnene er med i moskeen, sier hun.

Selv vokste hun opp i en læstadiansk familie med 14 søsken der mye var forbudt. Hun liker islam bedre.

– I barndommen var det masse regler om ting som ikke var lov, uten at noen sa mye om hvorfor. Det er en av de tingene jeg liker ved islam, alle regler må begrunnes med sitater fra Koranen, sier hun.

Arabisk bønn

Klokka blir endelig syv. Alle setter seg, drikker litt, spiser dadler og melon. Ingen av de voksne har spist ­siden ­fasten startet klokken fire om morgenen. De fleste spiser bare litt frukt og drikker jus ­eller vann.

– Kroppen får nesten sjokk når man spiser etter å ha fastet hele dagen. Derfor begynner de fleste med å spise bare litt før bønnen, sier Yehia.

Når fasten er brutt, er det bønn. En ung gutt går frem til mikrofonen inne i mennenes del av bønnerommet. De arabiske ordene flyter ut, nesten som en sang. Kvinnenes del av salen er adskilt med en sprinkelvegg. De står på rekker, bøyer seg og mumler bønnen i takt, med andektige uttrykk i ansiktet. De minste barna ser nysgjerrig på foreldrene. En liten jente napper i morens lange drakt, vil sitte på armen.

Etter bønnen bæres maten inn; laks og ris. Så er det kake og godteri.

Kvinneprat

Praten går ivrig­ mellom kvinnene i damenes spise­rom. De fleste snakker norsk med hverandre, innimellom er det noen andre språk. Barn, skole, jobb og mat er de mest populære temaene.

– Snakker dere noen gang om religion, Koranen og tro, når dere er her i moskeen?

– Ikke når vi møtes for å bryte fasten, da snakker vi om barna våre, klær, sminke og andre morsomme ting. Det er akkurat som når andre damer møtes, sier Hakima Mabrour og smiler.

– Å bryte fasten er en slags liten fest, da snakker vi ikke så mye om tro. Det er mer når vi har foredrag at vi snakker om troen og korantolkninger, skyter moskéleder Moe inn.

Vi spør om de alltid sitter delt menn og kvinner, og det synes de er et rart spørsmål.

– I moskeen er vi adskilt fordi vi mener man konsentrerer seg bedre i bønnen når menn og kvinner er hver for seg, forklarer Moe.

To av barna hennes kommer bort, de litt eldre jentene vil gjerne dra inn til byen.

– Kan jeg ikke få 50 kroner da, mamma, vær så snill, sier den ene.

De diskuterer frem og tilbake, før jentene forsvinner ut.

Utenfor moskeen løper de litt eldre barna rundt og leker, mens foreldrene er inne og ber.

– Vi er moskébestevenner, sier en venninne om Abdul og løper ut døren. Den syngende koranlesningen siver ut i den kalde midtsommerkvelden.