Kors på leggen

– Jeg var atten år, altså.

Olav Svarstad Haugland tar tak i det svarte­ buksebeinet og drar det opp til kneet. Deler av huden er dekket av en dus, mørke­grønn farge. Legghårene som er igjen, reiser seg i sommerlyset.

– Oi, det er stort, jo

Et enkelt, skravert kors fyller hele utsida av høyre legg. Under står det Luk. 9.50.

– Ja, det er stort, sier Haugland og drar buksebeinet raskt ned igjen.

– De siste årene har jeg tenkt at det er litt for stort.

– For meg som barn virket motstanden som «å, nei, de liker­ ikke moren min, de har lyst til å gjøre henne vondt».

Kronisk forkjøla

Den 28 år gamle komikeren halvveis ligger i sofaen i den lyse, lille leiligheten på Uranienborg i Oslo. Det er høyt under taket, ­rosett i himlingen. I bokhylla står det få bøker, med tanke på at han er samboer med en litteraturviter. Skjegget ser velstelt ut, selv om han hevder at det kun er der av latskap.

– Jeg tør ikke fjerne det, for kjæresten min har aldri sett meg uten, sier han.

Stemmen er varm og høres kronisk forkjølet ut. Det er seks år siden han ble kåret til Norges morsomste student – ingen er kåret siden, så han er fortsatt regjerende. Om noen timer skal han si velkommen til den siste «Ukentlig»-podkasten for sesongen, som han spiller inn sammen med vennene i humorkollektivet Bare Moro Impro (BMI). Det er den samme gjengen som denne våren gikk rett under radaren på norske TV-seere med serien Turné. Seertallene var helt middels, og nylig takket NRK nei til en ny sesong.

Kameratene i BMI får skryt for å være morsomme, folkelige og smarte. Olav Svarstad Haugland sier selv at han får mest skryt for at han har skjegg.

– Tenk at det er alt jeg skal bygge karrieren min på? At jeg har skjegg og er sønnen til Valgerd Svarstad Haugland!

– Det er da en god start?

– Ja, joda. Men forhåpentligvis er det litt mer dybde i meg.

Darwin-sitater

Det drypper fra takrennene i bakgården. Haugland tar på seg slagstøvler når han skal ut for å bli fotografert. I gangen ligger det en ukulele. Den bruker han når han gjør firma­- jobber. Da holder det nemlig med enkle grep. Som når han trekker mamma-kortet og forteller at han på Halloween pleier å kle seg ut som Darwin og sitere­ fra Artenes opprinnelse mens den tidligere­ stortingspolitikeren og KrF-lederen holder seg for ørene­ og laller høyt. Eller at faren ikke skøyt gullfuglen, men kråka. Eller at mora gjorde Trollmors vuggesang om til «når Jesus har lagt sine tolv disiplar, og lest nokre ord frå Bibelen». Men er det sant?

– Nei, ingenting jeg sier om min mor fra scenen er sant. Egentlig har jeg ikke så god selvironi på det punktet, men jeg har funnet noen få tekster som funker og bare kjører på. Hun er egentlig en fantastisk person, og jeg har fått høre fra noen som kjenner henne godt at jeg ikke burde snakke slik om henne.

– Hva svarer du da?

– At etter så mange år som ­politikersønn er det mitt privilegium å si hva jeg vil.

Ternigkast 2

Mamma Valgerd­ var ofte å se hjemme i stua i ­Asker. Men det var like gjerne på TV-en som i sofaen. Olav husker to ting fra barndommen: At den var bekymringsløs. Og at han var mye redd.

– Bekymringsløs og redd ... Hvordan kan jeg forklare det på en fornuftig måte?

Han ser skrått opp mot ­taket, plukker ned ordene han vil bruke.­

– Jeg hadde det fint, ikke sant, og hadde mange gode venner. Samtidig likte jeg aldri at mor var i politikken. Jeg var redd det skulle skje henne noe. Da jeg ­begynte å forstå omfanget, ble jeg mer og mer redd, sier han.

I 1998 er han ti år gammel. Mora får terningkast 2 og blir kalt «Årets korsfarer» av Dagbladet. Dette året er hun nemlig ikke bare Olavs mor, men også kontantstøttens mor, og faller som en stein på meningsmålingene. Samtidig blir også grasrotbevegelsen «Kvinner mot Valgerd» grunnlagt, som vil «starte krise­telefon for ofre for Valgerd».

– Det var så mye hat, så voldsomt mange som ikke stemte på KrF, og det skjønner jeg godt, men for meg som barn virket motstanden som «å, nei, de liker­ ikke moren min, de har lyst til å gjøre henne vondt».

Manisk bønn

Den redde gutten oppdager at det hjelper å be. Gud er en myk, snill mann med masse skjegg, helt i tråd med bildet­ i barnebibelen og utseendet Haugland selv skal anlegge når han blir voksen.

Han har en fast regle. Starter med seg selv og ber om at han må klare seg de neste dagene. Så ber han for familien og slekt. Vennene kommer til slutt. Bønnen fungerer også som et venneregnskap. Av og til tar han noen vekk fra bønnelista, som en slags kosmisk beskjed om at du ikke er nær nok venn til at Gud skal passe på deg. Et lett psyko­patisk trekk, ser han i ettertid, men det hendte­ sjelden at noen falt ut av lista. Så bønnene blir bare lengre og lengre. Til slutt er det noe manisk over det hele. Hvis han ikke ber, er han sikkert på at noe grusomt vil skje.

– Jeg ble så usikker på om jeg bare var frekk eller­ om jeg traff når jeg gjorde narr av Bibelen.

Samtidig er han urolig på skolen. Han slår først og spør etterpå. En gang brekker han håndleddet på en kamerat. Det er først når han begynner på ungdomsskolen at det roer seg. Både slåssinga og frykten. Han vet ikke helt hvorfor. Kanskje hjernen­ grodde litt i løpet av sommeren. Eller kanskje var det fordi han gikk fra spiss til keeper på Frisk/­Asker. På målstreken kunne han roe ned.

– Jeg forsto også at jeg ikke trengte den lange bønneremsa hver kveld for å overleve, sier han.

Bare én gang kommer barndomsfrykten tilbake. Det er når den svenske utenriksministeren Anna Lindh blir drept i september 2003.– Drapet gikk sterkt innpå meg. Jeg var 16 år, og all redselen fra barndommen blusset opp igjen. Det var ekkelt, sier han.

Jay-Jay The Poet

Han kaller barnetroen sin for «relativt fast», men mener også at han alltid har hatt tvilen i seg. Likevel brant han altså inn et kors i huden da han som 18-åring var på ferie i Stavanger.

– Det var ikke en nachspiel-idé?

– Nei, det var noe jeg ville. Jeg har alltid likt korset og de fire evangeliene, og Luk. 9.50 er jo et bibelvers ...

Han kremter, blikket svirrer. Sier det er pinlig­ å dra fram bibelvers som motto eller mantra, men siterer likevel: «Den som ikke er mot dere, er med dere».

– Mange sier at det er det samme som Bush ­(George W., red.anm.) sa, men det er det motsatte.­ Bush sa at de som ikke er med oss er mot oss. Jeg hadde det samme synet som han da jeg var liten, at alle jeg ikke kjente var mot meg og mora mi. Men det endret seg kraftig på ungdomsskolen og videregående, og jeg lærte at man kan være uenige uten å være uvenner.

Mer kremting, mer svirring med øynene.

Artikkelen fortsetter under bildet:

– Veeel, jeg er ikke en utadvendt fyr, sier Olav Svarstad Haugland. Alle foto: Erlend Berge

– Dette høres så utrolig Paulo Coelho ut at jeg ikke orker å snakke om det! Men sånn er man når man er 18 år. Jeg skrev jo også dikt, gikk med flagrende gevanter og var i et rap-miljø under kunstnernavnet Jay-Jay The Poet.

– Er det et annet navn for Gud, sånn som Jah-Jah for rastafarianerne?

– Nei, det kom av at jeg i et friminutt på ungdomsskolen skåret et mål som var helt likt Jay-Jay Okocha sitt, en av fotballklubben Boltons store legender. Han gjorde en finte og hadde et volley­skudd som var limt opp i krysset. Det var nok mer en ordinær Cruyff-finte jeg hadde før jeg ...

Han avbryter seg selv, og sier at vi ikke må ­begynne å snakke om fotball. Han har altfor mange historier og minner.

Nydelig på papiret

Det er som standup-komiker Haugland er mest kjent. Hvis du leser om ham på Stand Up Norges nettsider, er det lett å tenke at han er en utrolig bra fyr. «Ikke bare en komiker, men også en opplevelse», står det. Og videre: «Den perfekte underholderen i enhver anledning»

Det er bare én hake. Han har skrevet teksten selv.

– På papiret er jeg helt nydelig, ler han.

– Men det stemmer ikke?

– Veeel, jeg er ikke en utadvendt fyr, slik mine tre nærmeste i BMI er. De liker å være til stede, klemme ... jeg er ikke helt der. Jeg er mer skeptisk og kritisk, så jeg jobber med å bli mer ekstrovert. Teksten lyver altså når det gjelder hva du møter bak scenen, men ikke hva du møter på.

4 RASKE

Gud er: Ikke Ronaldo

Jeg kan ikke leve uten: Ferie og varme bad

På min gravstein skal det stå: En knapp som skuelystne kan trykke på. Hver gangde trykker knappen vil et hologram av meg vises, der jeg forteller mine beste vitser.

Boken alle må lese: Tom Egelands bøker. Men de har alle lest, så da svarer jeg Naustet av Jon Fosse.

En av hans ment kjente standup-tekster handler om å være «badass kristen». Da går han rundt på scenen og tøffer seg, sier at han går i kirken når han vil og ber for hvem han vil. Han understreker poenget med å plukke ut en i salen og tvinge på ham eller henne litt forbønn.

– Det er en morsom vits, men samtidig litt dum. Jeg har fått mange forespørsler fra kristne sammenhenger som vil at jeg skal gjøre standup for dem, men da må jeg lage noe med litt mer dybde enn det der.

Han forsøkte seg på Bibel & Babbel, jubileumsforestillingen til Bibelselskapet tidligere i år. Men oppdaget fort at han var på defensiven. Rekke på rekke med bibelsprengte tilskuere gjorde ham nervøs.

– Jeg ble så usikker på om jeg bare var frekk eller­ om jeg traff når jeg gjorde narr av Bibelen. Så jeg liker egentlig ikke å gjøre standup for kristne, og har ikke lyst til å være hele Norges kristen­komiker heller.

Tror i skapet

Likevel har han brukt bakgrunnen sin for alt den er verdt. Han har utforsket hvordan Jesus ville vært som standup-komiker, og merket seg at det var de ikke-religiøse som reagerte mest på at han kom inn på scenen slepende på mikrofonstativet som et kors på ryggen.

– Jeg har aldri vært redd for blasfemi. Det handler om selv­ironi, å ha evnen til å se det rare i det man tror på.

– Hvis en kristen sier han blir såret av at du spiller Jesus – må han tåle det?

– Ja, det må han bare tåle. Nå er jeg veldig bastant, og jeg tror jeg hadde vært mer redd hvis det var en annen tro jeg ikke hadde en tilhørighet til, som en muslim, hindu eller jøde. Men som en regel mener jeg at religiøse mennesker bør ha mer selvironi.

– Kaller du deg kristen?

Han tar seg en tenkepause. Sier at kjæresten stilte det samme spørsmålet da hun hørte at han skulle intervjues av Vårt Land.

– Tilhørigheten min er i den kristne troen, men nei, jeg vet ikke helt... Jeg tror jo, men troen min vagger veldig vekk fra den kristne troen og blir en mer universell tro. Ofte tenker jeg at tro er noe jeg kan gjøre i skapet.

Saurons øye

Vennene og ­kjæresten får skylden. Det er grenser for hvor mange argumenter den tidligere retorikk­studenten kan stå i mot. Selv om han etter eget utsagn elsker å krangle.

– «Du er vel ikke kristen», sier de. Når man hører det ofte nok, er det lett å tenke at jeg kanskje ikke er det, at jeg bare er en forvirret, troende sjel som ikke vet ... Det er jeg fullstendig komfortabel med.

Jeg kan ikke forestille meg at det er totalt mørkt når jeg dør.

– Hva slags bilde har du av Gud i dag?

– Jeg får ikke fram noe bilde. Jeg prøver å sette et ansikt på det, men det blir så barnslig. Hvis jeg skulle ha malt det, noe du måtte ha rettet en pistol mot hodet mitt for å få meg til å gjøre, ville kanskje Saurons øye (fra Ringenes Herre-filmene, red.anm.) vært riktig motiv. En litt hyggeligere variant, med noen hvite skyer og sånn.

– Ser du for deg at du kommer til å legge troen bak deg?

– Nei, det at jeg tror det er noe mer, er ganske urokkelig. Jeg kan ikke forestille meg at det er totalt mørkt når jeg dør. Nei, jeg tror jeg kommer til å være på samme sted som i dag. Det er kanskje litt teit å si?

Impro-livet

I september blir han far til en gutt, hvis alt går som det skal. Han gruer seg allerede. Det har med pusten å gjøre. Nyfødte puster så rart, og Haugland tror han blir en sånn type far som ligger og lytter etter om ungen får luft.

Men han er ikke redd for noe nytt. Han tror årelang erfaring med improvisasjonsteater vil hjelpe ham.

– Det høres kanskje flåsete ut, men jeg er vant til å ikke vite hva jeg går til og kaste meg inn i ting. Selv om det jeg kaster meg inn i nå er noe som skal vare resten av livet. En evig impro, på en måte.

– Hva kommer du til å improvisere fram når gutten din spør deg om Gud?

– Jeg tror jeg vil ha en barnebibel og lese litt fra den. Men hvis han spør meg om det med Gud er sant, så vet jeg ikke om jeg vil svare på det. Det er også av respekt for kjæresten min som er ikke-troende. Men det er mange flott historier i Bibelen som jeg gjerne vil gi videre. Og så kommer jeg til å lese eventyr også, så han kan bli litt forvirret.

Vitsene var ikke verst

– Du er barn av en ­politiker. Hvordan tror du det blir å være barn av en komiker?

– Har ikke peiling. Hvis jeg blir en kjent komiker,­ noe jeg ikke er nå, så tror jeg det blir merkelig. Jeg er nemlig en helt annen person hjemme, ikke spesielt morsom og ikke en som jager poengene. Ganske sedat, egentlig.

– Tenker du på barna når du tuller med kjente personer?

– Ja, det gjør jeg. Men jeg husker at med min mor så var det ikke vitsene som var det verste. Jeg lo masse av Åpen post og Hallo i uken. Debattene var verre. Jeg kjenner på det samme i dag når en politiker står i en opphetet situasjon.

Han trekker fram Sylvi Listhaug som et eksempel. Sier at han ikke har sansen for henne og at han er sterkt imot «hennes umenneskelige politikk», men at han tar seg selv i å forsvare henne likevel.

– Selv om jeg ikke synes synd på Listhaug, synes jeg synd på barna hennes. Det er nok et resultat av min egen barndom.