Året er 1910. Det er slutten av november, og småpiker leker i lyse sommerkjoler. Det er en gledens dag i Palghat i Sør-India. Under den steikende solen blir grunnsteinen til en ny kirke lagt ned. Blant misjonærene og de lokale familiene som applauderer, vandrer en lys tysker, stramt kledd, i sort dress og smalt mørkt slips.
Det er Jakob Wilhelm Hauer, utsendingen til det kristne Basel-misjonsselskapet.
Et drøyt tiår senere har Hauer fått et nytt kall: Han skal ikke lenger bygge kristne kirker, men Den tyske tro. Med seg i arbeidet finner han forbundsfeller både hos en norsk biskop og en kjent komponist.
Miljøet var ikke enige i alt, men de delte en drøm om en åndelig vekkelse i det tyske folket.
Drømmen
Tenker vi på nazisme, tenker vi lett på et autoritært regime. Men det var en grasrotbevegelse, den som Hauer ble del av, som var nazismens ideologiske grunnmur: Völkisch-bevegelsen. Dette var et nettverk av store og små grupper, alt fra speidere til litteratursirkler. De dukket opp allerede mot slutten av 1800-tallet. Men etter første verdenskrig, da Tyskland hadde tapt stort, vokste de hurtig. Fellesnevneren var at de dyrket Das Volk, det tyske folk og fedrelandet, blod og jord.
– Völkisch-bevegelsen bereder grunnen for nasjonalsosialismen, forklarer Uwe Puschner, professor ved Freie Universität i Berlin og en av verdens ledende forskere på bevegelsen.
– Vesentlige trekk ved verdensbildet og ideologien som vi senere finner i nazismen blir formulert i disse gruppene. Dette gjelder både rasismen, antisemittismen, ideen om en germansk stat, og historieforståelsen.
Miljøet var ikke enige i alt. Men de hadde ledere som pleiet kontakt med hverandre, og delte en drøm om en åndelig vekkelse i det tyske folket.
For at dette skulle skje, ville de gå «tilbake til røttene». Og her ble religion et viktig konfliktpunkt:
– I bevegelsen fantes mange som ville skape en germansk kristendom. Men det fantes også grupper som forsto kristendommen som en fremmed arv på grunn av de jødiske og romerske røttene. Dette var nyhedningene, og de lette helt andre steder etter de urgermanske røttene, forklarer Puschner.
Blant de sistnevnte var den tidligere indiamisjonæren Hauer.
Hauer (sortkledd mann nummer to fra venstre) var misjonær i sørlige India. Indisk religion og kultur ble senere hans spesialfelt som forsker.
En stjerne
Hauer vendte hjem igjen, og tok doktorgrad i religionsfilosofi. Han ble snart en stjerne på den akademiske himmelen i Europa, som ekspert på indisk religiøsitet og kultur.
Med utspring i en evangelisk ungdomsgruppe, skapte han i 1920 «Bund der Köngener». Gruppen opponerte mot dogmatisk kristendom, og ville bidra til Tysklands religiøse fornyelse. De søkte å bygge en moderne tro. Og Hauer, som nå fjernet seg stadig mer fra kirken, byttet ut Bibelen med Edda og Bhagavad Ghita, skriftene til kristne kjettere og tyske forfattere som Goethe.
Og han forestilte seg, i tråd med god völkisch-skikk, at det fantes en egen indo-arisk tradisjon som var totalt forskjellig fra den jødisk-kristne. I denne arvelinja fantes en lang rekke geniale personligheter, som en guddommelig urvilje hadde uttrykt seg gjennom.
Og skulle Tyskland komme ut igjen av krisen, så Hauer bare én løsning: Et nytt geni, en leder av den samme ånd som sagaheltene og de kristne kjetterne, måtte vise vei mot en ny og bedre fremtid.
LES OGSÅ: Yoga skulle hjelpe offiserene i dødsleirene til å slappe av
Kristian Schjelderup hadde sympati for Hauer. De to hadde kommet til samme punkt i livet.
Etter at Hauer hadde tapt maktkampen i Trosbevegelsen fortsatte han å gi ut sitt tidsskrift Deutscher Glaube. Ragnarok-miljøet støttet seg nå til Hauer, og ikke til Durchbruch-kretsen.
Ved borgen
I Thüringerwald i Tyskland kan du besøke et av kontinentets mest symboltunge steder: borgen Wartburg. Her ble det tyske språket unnfanget da Martin Luther levde i skjul for pavens menn. Her utspilte også de sagnomsuste sangerkrigene seg, som Wagner lot seg inspirere av.
Men kommer du hit som turist i dag, er det mindre sannsynlig at du får høre om hva som skjedde ved foten av denne borgen i julidagene i 1933.
Da møttes ledere fra völkischmiljøet for å reformere Tyskland på ny.
Under Hauer og Ernst von Reventlows ledelse, ble Deutsche Glaubensbewegung dannet. Denne tyske trosbevegelsen samlet et mylder av religiøse grupper fra völkischbevegelsen. Selv de frireligiøse, altså en uttalt ikke-religiøs gruppe som forkynte frihet og fornuft, var med i startgropa.
Kjernen i troen var ideen om at det tyske folk og den ariske rase hadde en særstilling i verden. Bevegelsens mål var å reise en nyhedensk, nordisk fromhet. Medlemmene måtte skrive under på at de var fri for jødisk eller farget blod. Og blant kampsakene var retten til ikke-kristen religionsundervisning og et seremonivesen som tilbød nye «germanske» overgangsritualer og høytider.
Miljøet rundt tidsskriftet Ragnarok var Hauers disipler i Norge. De forsøkte også å få Hauer på besøk til Norge, blant annet med hjelp fra Kristian Schjelderup.
Ragnarok
Trosbevegelsen hadde også et knippe norske tilhengere. Dette var først og fremst de radikale nasjonalsosialistene rundt tidsskriftet Ragnarok.
Det forteller forskeren Terje Emberland. Vi møter ham på kontoret hans i den festningsaktige Villa Grande på Bygdøy i Oslo. I dag er dette hovedkvarteret til Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret). Under okkupasjonen var det Vidkun Quislings hjem.
– Quisling var altfor kristelig, borgerlig og veik for Ragnarok-miljøet, sier Emberland, og fisker frem et eksemplar av det gamle tidsskriftet fra hyller med gulnede pamfletter. Kretsen rundt Ragnarok drømte om en nasjonalsosialistisk raserevolusjon og at nyhedendommen skulle bli det nye Norges religion.
Følgelig var Ragnarok spekket med artikler om religion. Her hentet de inspirasjon nettopp fra Hauer og Trosbevegelsen, som de pleiet nær kontakt med.
Emberland peker på innholdsfortegnelsen i bladet. Den viser en artikkel av den kjente komponisten Geirr Tveitt. Han var en av bidragsyterne i Ragnarok, og selv medlem av den tyske Trosbevegelsen. I flere uker bodde Tveitt hjemme hos Hauers familie i Tübingen. Under dette oppholdet arbeidet han med sitt store verk Baldurs draumar, som henter handlingen nettopp fra den eldre og den yngre Edda. Librettoen skrev han i samarbeid med Hauer.
Geirr Tveit (t.v.) møter Hauer (t.h.) og andre ledere for Deutsche Glaubensbewegung
En beundrer
Blant Hauers norske sympatisører var også den senere grunnleggeren av Nansenskolen, og en av de mest betydningsfulle liberale kirkelederne i Norge: Kristian Schjelderup ble blant annet biskopen som ordinerte Norges første kvinnelige prest.
Schjelderup hadde på 1930-tallet flere opphold i Tyskland, der han møtte Hauer og var til stede på møter i den nyhedenske bevegelsen.
Hjemme i Norge reagerte han mot hvor forenklet bevegelsen ble omtalt i pressen. Dette var ingen Odin-dyrkelse, mente Schjelderup, og forklarte at dette var en udogmatisk bevegelse som først og fremst brukte de norrøne gudene som «symboler». I et intervju med Aftenposten i 1934 kalte han Hauer for en «dyp, genuin religiøs personlighet». Året etterpå gikk han lenger, i boken På vei mot hedenskapet: Hauer var en av dem «i hvem religionen kommer til originalt, nyskapende gjennombrudd», mente den norske teologen.
Schjelderup hørte ikke til Ragnarok-miljøet. Likevel hadde interessen for nyhedendommen en felles beveggrunn hos Schjelderup og samtidskomponisten Tveit, mener Emberland. De prøvde begge å finne tilbake til noe opprinnelig som man kunne bygge en ny kultur og livsforståelse på, mener Emberland og bemerker at nyhedningenes religionsforståelse var overraskende moderne. Det samme var Tveits musikk.
Schjelderup hadde, i motsetning til Tveit, slett ingen sympati for nazismen.
– Men han hadde sympati for Hauer. De to hadde kommet til samme punkt i livet. De hadde begge demontert hele kristendommens byggverk, dogmene. Men de holdt fortsatt fast ved at det fantes en slags mystisk kjerne i religionen. Og dette forsøkte de å gi en ny form, sier Emberland.
LES OGSÅ: Derfor støttet biskopen nyhedningene
Det tok knappe tretten år å gjøre Nasjonalsosialisme til en avgjørende kraft i Tyskland. Vi har ennå ikke riktig forstått hvordan nazismen kunne bli en religiøs kraft
Durchbruch-forfatterne ønsket også at Trosbevegelsen skulle være mer militant i sin motstand mot kristendommen.
Kirketrussel
I en kort periode hadde Trosbevegelsen nazi-partiets velsignelse. Ikke på noe tidspunkt var alliansen mer synlig enn under en storsamling i Berlin Sportspalats i april 1935. Da talte Hauer og Reventlow fra en talerstol prydet med hakekors.
Foran 18.000 tilskuere priset de føreren som «inkarnasjonen av vårt folks ånd».
Få måneder senere snudde vinden i Hauers disfavør. Trosbevegelsen hadde vært et nyttig ris bak speilet så lenge naziregimet lå i strid med kirkene, forklarer Emberland. Nazistene kunne da true med at nyhedendommen ventet rett rundt hjørnet, dersom kirkene ikke ville samarbeide.
Nå roet konflikten seg. Samtidig var Trosbevegelsen preget av indre splid. Det sto mellom Hauers fløy og en mer radikal fløy knyttet til tidsskriftet Durchbruch. Hauer hadde alltid ment at religionen var overordnet de politiske styresmaktene. Men for Durchbruch-fløyen var det motsatt: Med Schjelderup og Hauers gamle venn, Herbert Grabert, i spissen, gikk de til angrep på den «sjelegranskende» religiøsiteten som preget Trosbevegelsen under Hauers ledelse. Og de hevdet at «nasjonalsosialismen er religion nok».
Kampen sto med andre ord om det var religionen eller den politiske ideologien som skulle ha førsterang.
Durchbruch (gjennombrudd) var tidsskriftet til de radikale i Trosbevegelsen. De mente at Hauer var alt for individualistisk, og at man ikke trengte annen religion enn nasjonalsosialismen.
Religiøs kraft
Hauer tapte mot de radikale, men i 1937 ble restene av gruppen innlemmet i partiapparatet og underlagt Himmlers SS.
Hauer fikk nå nye oppgaver av regimet. Blant annet å starte et eget senter for studiet av en «arisk verdenanskuelse» ved universitetet i Tübingen. Mange av ideene som hadde opptatt ham ble tatt videre nettopp i SS-apparatet. Himmler jobbet aktivt med å bygge det tyske verdensbildet, og var som kjent ytterst glad i hinduismen. Det sies også at det var Hauer som hadde introdusert ham for Bhagavad Ghita, hinduenes hellige skrift.
Trosbevegelsen var vingeklippet, men skal man i dag forstå den moralske svikten som skjedde under 2. verdenskrig, er det avgjørende å forstå det prosjektet som Hauer forsøkte å gjennomføre. Det mener Karla Poewe, en tysk-kanadisk professor ved Universitetet i Calgary og forfatter av boken New religions and the nazis.
– Det tok knappe tretten år å gjøre Nasjonalsosialisme til en avgjørende kraft i Tyskland. Hvordan den ble til en politisk kraft har vært grundig analysert av historikerne. Men vi har ennå ikke riktig forstått hvordan nazismen kunne bli en religiøs kraft, hevder Poewe, og legger til:
– Religion er revolusjonsvåpenet par excellence. Historien om Trosbevegelsen gir derfor viktig innsikt i hvordan nazismen til slutt kunne klare å kuppe verdenssynet til millioner av unge tyskere, mener hun.
I hennes øyne var både nasjonalsosialismen og forløperne i völkischbevegelsen for religiøse kulter å regne: De opphøyet begge folk og fedreland til noe guddommelig. Men hun mener de skilte lag på ett viktig punkt: Völkisch hadde vært et initiativ nedenfra. Nazismen var gjennomgående toppstyrt.
Gåten er hvordan de klarte å mobilisere folk.
Annonse i forbindelse med stormønstringen i Berlin Sportpalast i april 1935.
Hitlers kupp
– Det er i organiseringen at nasjonalsosialistene går sin egen vei, bekrefter professor Uwe Puschner ved Freie Universität. Han viser til at völkischbevegelsen var svært oppsplittet, med en rekke mindre lederpersonligheter. Det at de ikke klarte å skape en enhetlig, lukket struktur, var svært negativt i nazistenes øyne, forklarer han.
Slik kunne også Hitler komme med skarpe utfall mot völkischbevegelsen i Mein Kampf. Hitler hevdet her at alle gruppene som kalte seg «völkisch» rett og slett var en følge av nasjonalsosialismens fremgang – ikke at det var motsatt, slik forskerne sier i dag.
Gåten, ifølge Puschner, er hvordan disse gruppene i utgangspunktet klarte å mobilisere folk.
– Dette er et stort spørsmål. Völkischbevegelsen dukket opp i lys av situasjonen i det nye, tyske keiserriket, med industrialisering og effektene av globaliseringen. Tyskerne måtte finne tilhørighet, og de måtte finne seg selv som nasjon, forklarer han.
Og da ville de selvsagt ikke snakke om «nasjon», som var et begrep man hadde fra latin. I stedet grep man til «völkisch».
– Og å finne seg sitt eget, det gjorde man i hovedsak gjennom å ekskludere andre, avslutter Puschner.
Kilder/Lesetips:
Terje Emberland, Religion og rase – nyhedenskap og nazisme i Norge 1933-1945 (Oslo: Humanist forlag, 2003).
Karla Poewe, New religions and the nazis (Oxford: Routledge, 2006).
Uwe Puschner og Clemens Vollnhalls (red.), Die völkisch-religiöse Bewegung im Nationalsozialismus (Göttingen: Vandenhoeck&Ruprecht, 2012).
Pål Repstad, Mannen som ville åpne kirken: Kristian Schjelderups liv (Oslo: Universitetsforlaget, 1989).
