Dyrene reddet 
henne i sorgen

August 2015: Det er ikke godt å si hvem som tripper mest: Hesten Elton­ eller ­eieren Maria.

Hun har bestemt seg for å prøve en sprangridningstime. Det er over et år siden både hun og hesten har vært i aksjon. Hun har ikke orket. Sorgen over ­tapet av far, mor og to nære kjæledyr har vært for stor.

Nå har hun psyket seg opp til å prøve å ri igjen. Det kjennes fryktelig skummelt.

Elton er yr og glad over endelig å få gjøre det han liker best. Den 14 år gamle varmblodshesten forstår neppe hvorfor Maria plutselig sluttet å ri, men han har skjønt at hun er lei seg. Det har hun merket.

Å få en stor hest til å hoppe over høye hindre krever mye samspill. Maria er usikker på om de får det til etter en så lang pause. Flere trenere og venner står og ser på. Noen holder seg for øynene. Tør knapt se. De vet hvor mye som står på spill.

Heftig følelse

Hun klyver opp i salen. Det eneste stedet i verden hvor hun er hundre prosent seg selv. Å sitte på hesteryggen får fram følelsene. Alt kommer ut. Også det hun ikke vil kjenne på.

De starter nølende. Elton er opphisset, Maria anspent. Samarbeidet skurrer.

LES OGSÅ: Monika Kørra ble voldtatt. Hun valgte å tilgi.

Flere ganger er Maria redd for å falle av. Sam­tidig kjenner hun noe annet. Noe sterkt: Det er her jeg skal være. Det er dette jeg skal. Det er så heftig!

Mot slutten av timen er hun veldig sliten og veldig glad. Hun kjenner at noe er skjedd. Lenge har hun stått stille i et mørkt landskap. Livet har kjentes meningsløst. Hun har lurt på hva som var vitsen.

Nå opplever hun den dype tilfredsstillelsen av mestring. På hesteryggen bestemmer hun seg for å utfordre seg selv igjen og leve videre. Tenker at det er opp til henne å skape mening. At ingen andr­e gjør det for henne. Skal hun få en OK hverdag, må hun ta ansvaret selv.

Uten farvel

Det har vært tre tunge år for Maria­ Hemseter. Det startet nyttårsaften 2012. Hun var akkurat kommet til Egypt på ferie da hun fikk ­telefon hjemmefra.

«Pappa er blitt veldig dårlig», sa mor.

Maria fortalte det videre til sin turvenninne, og la til: «Jeg håper han ikke dør nå».

Men det gjorde han.

LES OGSÅ: Malin Jacob kjempet for naturen – hadde aldri vært ute i den

Hun måtte avbryte ferien og dra hjem. Far var blitt gradvis dårligere av MS gjennom flere år, men hun hadde ikke sett for seg at hun ikke skulle få ta farvel. Det var vondt.

Hun hadde alltid vært en pappajente. Nå som han var borte, kjente hun at hun kom nærmere moren sin. Sorgen knyttet dem sammen. De hadde bare hverandre.

– Nå var det oss. Jeg passet veldig på mamma. Ville være sterk for henne. Jeg skjøv nok min egen sorg unna, for å skjerme henne. Hun trengte meg.

Helt alene

Et halvår etter pappas død dro ­Maria til Danmark for å utdanne seg til ridetrener. Etter noen måneder fikk hun telefon hjemmefra. Mamma var syk. Hun hadde trodd at det var lungebetennelse, men da hun ble lagt inn på sykehus, fant de blodpropper i lungene. Det var kreft. Den var ­aggressiv. Cellegift ville ikke hjelpe.

– Det var brutalt for meg. Og urettferdig. Hvorfor kunne jeg ikke få en pause?

Datteren tok med seg Elton og dro hjem til Finnskogen.

– Det høres kanskje rart ut, men det ble min f­ineste sommer noen gang. Været var nydelig, jeg tok med mamma ned til elven Flisa og badet flere ganger. Hun elsket det. Men det var forferdelig å se på hvor fort hun ble dårligere. Jeg hadde sett det samme før.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Etter at legene sa at moren sannsynligvis hadde­ én til to måneder igjen, tok det seks dager før hun døde. Maria var helt alene.

– Det var brutalt for meg. Og urettferdig. Hvorfor kunne jeg ikke få en pause? Jeg sørget jo fortsatt over pappa. Det kjentes som om jeg sto i myra helt opp til nesen, fikk nesten ikke puste.

Maria Hemseter på ferie med foreldrene, før hun mister dem begge.  Foto: Privat

Angstanfall

Det som reddet Maria Kristine, var dyrene hennes. De var avhengige av henne. Uansett hvor vondt hun selv hadde det, måtte hun ta ansvar for dem.

Hun hadde tre hester, tre katter og en hund. De ga henne en grunn til å stå opp om morgenen. Hunden, terrieren Texas, viste stor omsorg for henne. Hun hadde egentlig aldri vært noe hundemenneske. Men hun kjente at Texas forsto. Han sørget også over tapet av foreldrene hennes. Daglig satt han ved vinduet og ventet på de tidene hvor moren pleide å komme hjem.

Maria var nå alene i et stort hus. Det kjentes skummelt. Hun var mørkeredd. Men Texas var god å ha.

LES OGSÅ: Læreren mobbet henne – så ble hun tvangsinnlagt

Fem dager etter morens begravelse, oppdaget Maria at hennes første hest var syk. Hun hadde hatt Cong i fem år. Dyrlegen sa den måtte avlives. Kreft.

Noen måneder etterpå kom katten hjem og var dårlig. Hun hadde hatt den siden den var kattunge. Hun tok den til dyrlegen og fikk medisiner. Men det gikk fort nedover. Hun hadde sett det før.

– Jeg klarer ikke å se på at dyr lider. Jeg prøvde å være sterk, hadde nesten ikke grått en tåre siden mamma ble borte, men nå klarte jeg ikke mer. Jeg fikk et sammenbrudd. Kjente angsten og panikken overta. Alt ble mørkt, egentlig.

Men Maria Kristine hadde flere dyr. Og hun visste at dyrene ikke hadde noen andre enn henne. Hun bestemte seg for at uansett hvor vondt hun hadde det, så måtte hun ta en tur til stallen hver dag.

Men å ri var uaktuelt. Bare tanken ga henne angstanfall. Det var for mange følelser.

Alt var mørkt

Maria ble fysisk dårlig. Hun kjente seg syk av sorg. Var helt utmattet, måtte hvile halvveis når hun skulle gå opp trappen. Hadde vondt i hodet, var deprimert. Hverdagen var et ork.

– Det var som om solen var borte. Alt var mørkt. Jeg følte meg så alene i verden. Ingen mamma, ingen­ pappa, ingen søsken, ikke noe. Alt jeg var vant til, var plutselig revet bort.

– Fikk du noen hjelp?

– Jeg ba om psykologhjelp, og fikk det. Men jeg måtte spørre selv. Du må virkelig være sterk når du er som svakest. Du må kjempe kampen selv. Det som hjalp meg mest, var nok tiden. Jeg trengte tid. Imens tvang jeg meg opp hver morgen for å gå i stallen.

– Det er så vanskelig å forstå og bli vant til at noen er borte

– Var sorgen like sterk over kjæledyr som over familiemedlemmer?

– Klart det er verre å miste et menneske enn å miste et dyr, men det er ikke så veldig stor forskjell. Så lenge noen betyr mye for deg, så er det smertefullt uansett. Det er et tap som kjennes umulig å bære.

– Var sorgen og savnet like sterke følelser?

– De nye sorgene rev skorpene­ av de gamle hver gang noen døde. Men likevel var nok savnet­ sterkest. Det er så vanskelig å forstå og bli vant til at noen er borte. Å ikke kunne fortelle dem ting lenger.

LES OGSÅ: Hilde sa ja til å redde broren sin. Beslutningen reddet livet hennes.

– Hva tenker du om døden?

– Det er ingen av oss som vet hva som skjer etter at vi dør. Men jeg håper og tror at jeg får møte mine kjære igjen.

– Er det en trøst å tenke på?

– Ja, det er det. Men jeg har også funnet trøst i min egen galgenhumor. Når jeg har stått i gjørma og trampet uten å komme av flekken, så har jeg plutselig fått noen øyeblikk som lyser opp. Det kan være å se stjernehimmelen. Eller Texas, som blir kjempeglad når jeg kommer inn i huset.

Alle skal miste

Like etter jul postet Maria en melding i ­Facebook-gruppen «Skynd deg å elske», der hun skrev: «Selv om det i høyeste grad virker som om livet er så fælt som det kan bli, så kan det også bli bedre. Bruk de små stundene og prøv å se de små ­positive tingene», oppfordret hun.

– Jeg satt hjemme i julen, en høytid jeg hadde gruet meg til, og erkjente for meg selv: Fy flate,­ nå har jeg det ganske bra. Jeg kjente at jeg greide å ta vare på gode minner og smile av dem. Jeg gledet meg over det som hadde vært, mer enn jeg var trist over alt som ikke skulle bli.

– Hjalp det å dele på Facebook?

– Ja. Egenlig skal man jo ikke være så privat på sosiale medier, men noen ganger har du ingen andre steder å dele. Da er det vanvittig deilig å bare få det ut. Det var så digg å kunne skrive at livet smiler igjen.

– Hvilken respons fikk du?

– Det var helt overveldende. Det tikket inn dag og natt en hel uke. Mange andre hadde mistet noen, selv om ingen andre var i akkurat samme situasjon som meg. Men alle skal jo miste, vi slipper ikke unna det. Men jeg håper for andre at de ikke mister alle på en gang.

– Jeg kan til en viss grad velge bort «aleneheten», hvis jeg vil

– Er det ensomt å være deg?

– Jeg har følt meg ensom til tider, men jeg liker å være alene. Jeg har jo bestemor, onkler, tanter og venner; så jeg kan til en viss grad velge bort «aleneheten» hvis jeg vil.

LES OGSÅ: Anne Grethe Solberg ble skutt av sin egen mann – våknet med én arm

– Hva vil du si til andre som har det tungt?

– Jeg vil si at selv om du har dager hvor det kjennes som om verden raser sammen, så finnes det håp foran deg, det er gleder som venter, hvis du bare klarer å ta ett og ett steg.

– Er det sånn at de fleste av oss ikke skjønner helt hva vi har før det er for seint?

– Dessverre, ja. Det er lett å ta det meste som en selvfølge når man er i farten. Jeg tror det er bra å stoppe opp og tenke etter. Når du mister, så kan det gi en viss sinnsro, tror jeg, å tenke på at du skjønte hva du hadde.

Vendepunkt

Det ble et vendepunkt for Maria da hun for et halvt år siden klatret opp på hesteryggen igjen. I samspillet med Elton kjente hun at hun kan styre livet sitt dit hun vil.

– Det ga meg en boost, både fysisk og psykisk. Jeg fikk en sterk følelse av at jeg kan gå mine egne veier. Det var en sann lettelse. Lenge hadde jeg tenkt at livet mitt kanskje aldri ville bli bra igjen. Men nå kjente jeg at jeg kunne ta grep og påvirke retningen. Selv om mye fortsatt er tungt, så er det mange gleder i hverdagen også. Jeg må bare stoppe opp og se dem.

– Jeg gleder meg vilt til alt jeg ikke vet. Det som bare dukker opp på veien videre

For hver ridetime, kjente Maria at hun ble i bedre form. Hun økte til fire økter i uken utover høsten i fjor. Som avveksling til hinderbanen, tok hun også hesten på turer i naturen. Der tenkte hun med takknemlighet på turene foreldrene hadde tatt henne med på da hun var barn.

– Er du i ferd med å finne deg selv?

– Ja. Jeg tror det er lett å miste seg selv når man må gjennom slike påkjenninger som jeg ble 
tvunget til. Jeg har savnet den smilende jenta jeg 
var. Jeg vil ha henne tilbake. Jeg vil skape min egen historie.

LES OGSÅ: Datterens (4) spørsmål snudde livet for Morten Heierdal

– Hva gleder du deg mest til nå?

– Til å begynne med sykepleiestudier til høsten. Og jeg gleder meg vilt til alt jeg ikke vet. Det som bare dukker opp på veien videre.

– Hva ville du helst fortalt til foreldrne dine?

– Det er tusen millioner ting jeg ville fortalt dem. Men de to første er disse: 1. At jeg er glad i dem. 
2. Se hva jeg har greid!