Historien om hvordan kirkeasylet oppsto i Norge

(Denne saken sto først på trykk i Vårt Land 27. september 2008. Saken er noe forkortet.)

8. februar 1993: «Vi gjenopptar tilbakesendelsen», sier daværende justisminister Grete Faremo. I noen år har kosovoalbanske asylsøkere fått bli i Norge i frykt for krig på Balkan. Nå mener hun at det er trygt å sende 1.200 av dem hjem.

Et par dager senere ringer telefonen hjemme hos kapellan Dag Nordbø i Elverhøy kirke i Tromsø. Henrik Broberg fra SOS Rasisme har en idé og vil ha kirken med på laget. Broberg er opprinnelig dansk, og var med da en gruppe libanesiske palestinere fikk opphold i Danmark etter å ha gått i kirkeasyl i Blågård kirke i København.

– Dette må vi prøve i Norge, ivrer han.

Nordbø tenner umiddelbart på ideen. Han vet at det er engasjerte krefter i Tromsø som vil støtte opp om dette. Flere eldre mennesker fikk selv tak over hodet i kirkene da de flyktet fra den brente jorden i Finmark under krigen. Samtidig kommer spørsmålene: Hvor mye vet politiet? Er telefonen avlyttet?

Soknepresten er bortreist. Den eneste han får tak i, er lederen av menighetsrådet. Sammen tar de avgjørelsen om å åpne dørene for kosovoalbanske asylsøkere. Biskopen og prosten blir ikke informert.

– Vi gjør dette nå, og tar smellen etterpå, sier Nordbø og legger på røret.
Så går han ut og sjekker at det er varme i kirka og begynner å sanke sammen madrasser. For første gang på hundrevis av år reises et norsk kirkeasyl.

Alterhorn 

For det var nemlig ikke i Skandinavia kirkeasylet ble oppfunnet. Templer og helgensteder har vært et tilfluktssted for mennesker i nød i tusenvis av år. I Det gamle testamentet står det om Adonja som i frykt for å bli drept av Salomo løp av sted og grep tak i alterhornene.

Kirkeasylet ble for første gang statlig anerkjent på 400-tallet av den romerske keiseren. I lovteksten sto det at alle skulle være trygge for statlige forfølgere innenfor en radius på 50 skritt fra kirkedøren. Dette førte til en strøm av mennesker som søkte tilflukt i et samfunn preget avdårlig rettssikkerhet og vilkårlig vold.

– I middelalderen drev klostre asylmottak som var mer avanserte og omfattende enn noe norsk utlendingsdirektorat, sier teolog Paul Leer Salvesen ved Universitetet i Agder.

LES MER: Hadde visum som gikk ut samme dag

Men det fantes begrensninger: Mordere, ekteskapsbrytere, hedninger, vranglærere og jøder fikk ikke slippe inn.

Etter hvert som reformasjonen kom og rettsstaten ble utbygd, mistet kirkeasylet mye av sin betydning. Kongen ble overhodet i kirken, og det var slutt på et eget kirkeligrettsområde.

– En moderne stat kunne ikke akseptere politiske instanser med makt og myndighet som var jevnbyrdig med staten selv, sier kirkehistoriker Bernt T. Oftestad ved Menighetsfakultetet.

Men kirkeasylet var ikke utryddet. I USA på 1980-tallet børstet en ny gruppe mennesker i nød støv av tradisjonen: Flyktninger og asylsøkere. «Sanctuary Movement» ble stiftet i 1982, og i løpet av fem år hadde 416 trossamfunn erklært sine kirkebygg som hellige og ukrenkelige. Fenomenet spredte seg videre til europeiske land som Tyskland, Nederland, Sveits, Sverige – og Danmark, der altså Blågård kirke ble inspirasjon for Elverhøy kirke.
Cowboyhatt

Xhevdet Mujaj gnir seg iøynene. Sammen med sin gravide kone og to barn, en annen barnefamilie og femmilitærnektere, har Mujaj stukket av fra asylmottaket på Salangen. På telefonen fikk han beskjed om at han skulle møte en prest i Norkjosbotn. Foran ham i sluddbygene står en mann med støvler og cowboyhatt og presenterer seg som studentprest. Mujaj skjønner at han virkelig er milevis unna de ortodokse skjeggebusene i Kosovo.

Halv tolv er de framme i Tromsø. En tom, men etter forholdene godt utstyrt kirke møter følget, og ganske snart er de omringet av journalister. Kapellan Nordbø har kommet fram til at dette handler om to ting: barmhjertighet, og en gylden mulighet til å markere avsky mot regjeringens asylpolitikk.

LES MER: Asylsøkere har søkt tilflukt i en kirke

Nordbø stiller seg opp under prekestolen og leverer en klar melding til Dagsrevyens reporter og de tusen hjem:

– Vi vil presse Faremo til å la kosovoalbanerne få bli, sier han.

Det første kirkeasylet varer i litt over to uker. Mujaj og de andre i Elverhøy kirke får løfter fra myndighetene om fjorten dagers skriftlig varsel ved avslag, og ingen pågripelse under behandlingstiden. Men de føler seg ikke trygge. I juli, like etter at Mujajs kone har født ekteparets tredje barn, går familien tilbake i kirken.

I mellomtiden har flere kirkeasyl blitt opprettet andre steder i landet. Bølgen bygger seg opp.

Institusjonalisere

– Ikke naken, ikke kledd. Kirkeasyl er et sted hvor veven går på kryss og tvers og ingenting stemmer.

Inger Nesvåg snur seg og ser ut av vinduet i Oslo bispegård. Seniorrådgiveren for flyktninger og innvandring har akkurat forklart hvorfor kirkeasylet befinner seg mellom barken og veden.

LES MER: – Folk er fortvilet og gråter, sier Abdul (24)

Det går ut på at myndighetene mener at kirkeasyl er å motsette seg utsendelse, og derfor er i strid med utlendingsloven. Samtidig griper ikke myndighetene inn og avslutter eksisterende kirkeasyl «på grunn av respekten for kirken». Ledelsen i Den norske kirke vil gjerne være «de svakes talsmann», men samtidig sier Mellomkirkelig råds veiledning om kirkeasyl, som Bispemøtet har sluttet seg til, at «det er viktig å unngå tiltak som kan bidra til å institusjonalisere fenomenet».

Byråkrati

Egentlig synes Nesvåg det er godt at det ikke er utarbeidet detaljerte retningslinjer for hvem som kan få og gi kirkeasyl.

– Menneskeverd skal man ikke ta flertallsavstemming om. Det er gitt ethvert menneske ved skapelsen, og det er godt at det ikke er avhengig av byråkratisk skjønn. Kirkeasylet er nødhjelp, og springer ut av møter medmennesker i nød. Det skjer over hele verden, understreker hun.

På pulten ligger det bunker med papir. Nesvåg er i gang med å gå igjennom opplysninger og referater fra asylsøknadene til en gruppe afghanere. Hun er en nestor når det gjelder situasjonen for asylsøkere i Norge, og får svaret «vet ikke du det, vet i alle fall ikke vi det» hos departementet hvis hun spør etter en oversikt overmennesker i kirkeasyl i Norge.

– Så hvor mange sitter det i kirkeasyl i Norge i dag?

– Jeg har pleid å si mellom fem og ti personer de siste årene, og mener det er dekkende.

– Det er offentlig kjent at det sitter tre personer i kirkeasyl i Trondheim. Vet du konkret om noen andre?

– Nei. Men det betyr ikke at det ikke sitter noen og sonderer litt akkurat nå, mennesker på flukt som jeg ikke vet om, sier Nesvåg.

Dødsbudskap

Tilbake til 1993: Samtidig som kapellan Nordbø innlosjerer kirkeasylantene i Elverhøy, kjører en annen kapellan gjennom Fosnavåg sentrum på Sunnmøre. Jens Terje Johnsen er på vei til det midlertidige asylmottaket på Herøy hotell for å gi beskjed om at tilbakesendelsen til Kosovo har begynt. Det er ikke et dødsbudskap denne gangen, slik prester ofte må gå med, men for mottakerne fortoner det seg slik.

– Det ble en dramatisk sekvens da de fikk beskjed i fellesrommet. Mange gråt, og flere kom med sterke angstutsagn, sier Johnsen.

LES MER: – Stopp deportasjonene, Listhaug

Det lokale lensmannskontoret lar ikke tiden gå til spille. En gutt hentes på skolen for å bli sendt ut med familien sin. Men et lokalt engasjement er tent, og politiet møter en rasende folkemengde. Elever på den videregående skolen er så sinte at de fabulerer om å løfte bort politibilen. Men det er ingen bønn: Familien blir sendt ut av landet.

– Da skjønte vi fort hvilken familie som var den neste på lista, og foretok en flukt med dem. Annenhver dag flyttet vi dem til et nytt sted. Det var en alvorlig katt-og-mus-lek med politiet – en sterk og strabasiøs tid, sier Johnsen.

Snø til livet

Familien det er snakk om, sitter i en brun skinnsofa i Tistedalen i Halden og blar i album. Minnene fra februar 1993 er sterke for Abedin og Fikrije Aliu, som sammen med sine fire små barn måtte flykte fra politiet. I løpet av seks uker gjemte de seg i sju privathus og to bedehus.

– Det var en helt forferdelig tid, sier Fikrije.

Eldstedatteren Advije (23) var sju år på den tiden, og husker at de måtte brøyte seg gjennom snø som nådde de voksne til livet for å komme fram til en hytte der de skulle gjemme seg. Hun husker også støtten fralokalsamfunnet.

– En gang ble vi reddet ved en tilfeldighet. Kjæresten til en politimann hørte over politisambandet at de skulle aksjonere mot huset der vi befant oss. Hun varslet oss slik at vi slapp unna, sier Advije.

Via støttegruppen på Herøy får familien levert inn en klage på avslaget til Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg. Underbehandlingstiden kan familien flytte tilbake til asylmottaket.

Domstolen forkaster klagen, men samtidig brekker minstemann Besmir beinet. Bruddet er ukomplisert, men legen vet om situasjonen til den kosovoalbanske familien, og skriver ut en anbefaling om at de må få seks måneders utsettelse på utsendelsen på grunn av medisinsk behandling.

Kirkefreden

Andre kosovoalbanere i Herøy har ikke den samme hvileputen. Inspirert av Elverhøy kirke blir menighetsdørene på Sunnmøre åpnet for asylsøkerne fra Herøy hotell. På et tidspunkt sitter 38 kirkeasylanter i bedehus i Herøy, Sande, Vanylven, Ørsta og Volda.

– Noen muslimer fikk plass på leirstedet Betel i Austefjorden. Den første oppgaven de fikk da de kom dit var å snekre et kors til å henge opp ved inngangen, sier kapellan Johnsen.

LES MER: Helga Pedersen: – Jeg er urolig

Lensmann Roar Skoglund må be om avklaring fra Justisdepartementet om bedehus også omfattes av kirkefreden. I juli kommer det svar fra statsråd Faremo til alle landets politimestere, siden det nå sitter 210 kirkeasylanter over hele Norge:

«Av respekt for kirken er det som hovedregel ikke aktuelt for politiet å gå inn i kirker og bedehus med makt for å hente asylsøkere som skal sendes tilbake til hjemlandet.Tilsvarende vil i utgangspunktet gjelde hvis asylsøkere har søkt tilflukt i kirkebygg tilhørende trosretninger utenfor den norske kirke.»

Kosovoalbanere med avslag på søknaden sin fortsetter å strømme til kirker og bedehus utøver høsten. I slutten av november 1993 sitter 648 personer i kirkeasyl fordelt på 134 kirker og bedehus. 353 av disse er barn.

Samtidig er utsettelsen til familien Aliu over, og de ser ingen annen utvei enn å flytte inn i bedehuset Sion på Åheim.

– Da følte jeg atalt håp var ute, og at vi kom til å sitte der for alltid, sier Abedin.

Høye bølger

Mens familien stirrer i veggen på bedehuset, pågår det heftige diskusjoner et annet sted i landet.

Den norske kirke er samlet til det årlige Kirkemøtet på Terminus hotell i Bergen. Daværende kultur- og kirkeminister Gudmund Hernes har akkurat gått til frontalangrep på kirkelederne og beskyldt dem for å oppheve norsk lov i kirkerommet.

«Selvsagt er ikke kirken et sted utenfor myndighetenes maktsfære. Som rettslig konstruksjon er kirkeasylet innholdsløst», tordnet Hernes.

Den ene provoserte biskopen etter den andre går opp talerstolen for å slå tilbake mot Hernes. Bølgene går høyt. Harde ord faller.

LES MER: Verdidebatt: Streng og rettferdig eller feig og ynkelig?

Det ingen vet, er at det i etasjen under sitter en lavmælt gruppe. I all hemmelighet har justisminister Faremo tatt initiativ til å gå i dialog med kirkebyråkratene.

Statssekretær Nils Asbjørn Engstad er sendt til Bergen. På suiten til Kirkerådets direktør Knut Andresen sitter han ytterst på en mønstret stol og lytter. Til stede er også underdirektør Marit Halvorsen Hougsnæs og generalsekretær i Mellomkirkelig Råd, Atle Sommerfeldt.

Det trekkes i tau og spikkes på formuleringer. Kamelen deles opp og alle sluker hver sin bit.

– Det var en dramatisk situasjon. Tallet på mennesker i kirkeasyl var økende, og noe måtte gjøres, sier Atle Sommerfeldt i dag.

Stående applaus

Én time før avslutningen får hele Kirkemøtet en uventet melding. Arbeidsgruppen presenterer en fellesuttalelse fra kirken og regjeringen som lover alle kosovoalbanske asylsøkere – hvis de hadde kommet direkte til Norge – en ny og «sjenerøs» behandling av søknaden. Vilkåret er at de forlater kirkeasylene innen 1. desember.

Enigheten blir møtt med stående applaus. Ingen garantier er gitt, men likevel velger de fleste kirkeasylantene å forlate kirkene de nærmeste dagene.
Kapellan Johnsen reiser gledesstrålende rundt på bedehusene på Sunnmøre og forteller nyheten. I den nye søknadsrunden får alle kosovoalbanerne på Herøy som hadde gått i kirkeasyl, bli i Norge. Familien Aliu får oppholdstillatelse 27. juni. Etter hvert tømmes bedehusene, ett etter ett.

LES MER: – Det er feil når regjeringen sier at Russland er trygt

Men ett bedehus hadde stått tomt hele tiden. Runde bedehus var reservert familien Gorqaj, en familie på fem fra Banja e Pejes, vest i Kosovo. Men de flyttet aldri inn, og måtte forlate Norge.

– De sa med stortristhet og alvor at de ikke kunne gå i kirkeasyl. Det var vondt å ta avskjed med dem, sier Johnsen.

Nei, takk

Solen skinner gjennom støvete vinduer på Grand Hotel i Pristina. I hallen sitter Florent Gorqaj, som til daglig jobber som lærer på Kosovo Institute for Journalism and Communication (KIJAC), der Mediehøgskolen Gimlekollen er tungt inne. Med en sjarmerende sunnmørsdialekt, og ord som «lisjebror», «haudet» og «han pappa», forklarer han bakgrunnen for at familien takket nei til kirkeasyl.

Familien Gorqaj kom til Norge i 1992. Etter et kort opphold på transittmottak i Bærum, ble familien på fem sendt til Herøy. Ett år senere kom avslaget på asylsøknaden. Familien bestemte seg dermed for å reise tilbake til Kosovo.

– Pappa følte at han brøt loven hvis vi gikk i kirkeasyl. Han hadde bygd opp en så stor respekt for Norge at han ikke ville gjøre det. Han ville ikke kjempe mot Norges vilje og en regjering som ikke ville ha han der, sier Florent.

Norsk pass

Da de kom tilbake, var huset okkupert, og noen vanskelige år fulgte. Rett før krigen brøt ut i mars 1999 klarte familien på nytt å komme seg til Norge via et intrikat hjelpenettverk av ambassader, nødhjelporganisasjoner og journalister. Etter tre år ble familien igjen tvangsutsendt fra Norge.

– Angret dere på at dere ikke gikk i kirkeasyl i 1993?

– Vi snakket en del om det da vi kom tilbake, men ikke nå lenger. Men det er spennende å tenke på hvordan livet kunne vært. Hvis vi hadde gått i kirkeasyl, hadde jeg nok vært en herøyværing med norsk pass i dag, kanskje vært i militæret og gjort de vanlige tingene norske ungdommer gjør. Jeg tror jeg ville blitt politimann hvis jeg hadde fått bli i Norge, sier Florent.

LES MER: Kristen familie får ikke asylvurdering i Norge

I stedet ble det journalistyrket på Florent. Utdannelsen ble sponset av et støttenettverk på Herøy, og han har dratt nytte av å være flerspråklig. Da Kosovo erklærte seg uavhengig i februar, jobbet han med CNN, Aftenposten og Vårt Land, og han bisto både VG og TV 2 i jakten på Nokas-siktede Ridvan Halimi sommeren 2006.

– Jeg har levd store deler av livet mitt i frykt for krig. Men nå er det fred i Kosovo, og det er her jeg vil være, sier Florent.
I landsbyen Obelix, like utenfor hovedstaden Pristina, bor familien Curri. I likhet med faren i Gorqaj-familien, takket Fadil Curri nei til tilbudet om kirkeasyl.

– Jeg vurderte det, men tenkte at familien min ikke hadde gjort noe galt. Vi hadde ingen grunn til å gjemme oss, sier han.

Han innrømmer at det var fristende etter å ha lest om mulighetene for opphold i avisene. Men frykten for å gjøre noe ulovlig hindret ham fra å ta med seg familien inn i en kirke. Det endte med hjemsendelse.

– Ved å gå i kirkeasyl innrømmer du at du har gjort noe galt, sier Fadil Curri.

Sistemann ut

Kirkene og bedehusene tømmes raskt i dagene etter fellesuttalelsen fra kirken og regjeringen 19. november 1993. Dagen før fristen er det bare én kirke som huser asylanter: Elverhøy kirke i Tromsø. Xhevdet Mujaj var førstemann som gikk i kirkeasyl, men er også sistemann som går ut.

– Jeg hadde fått så mange løfter, og klarte ikke lenger å stole på det som kom fra regjeringen, sier han.

Etter å ha blitt overtalt av både prest og ordfører, gikk han til slutt med på å forlate kirken i tide til å få behandlet saken sin på nytt. Som den første av kosovoalbanerne som ble rammet av vedtaket til Faremo, fikk Mujaj opphold 13. januar 1994.

Mujaj og Nordbø forteller sin historie over en pizza i Kristiansand, der de bor i dag. Mer eller mindre tilfeldig har begge havnet på Sørlandet. Nordbø jobber i et privat firma med lederutvikling og konfliktløsning, mens Mujaj jobber i flyktningstjenesten i kommunen.

– I etterkant: Dette var lovbrudd som lønte seg?

– Har kirkeasylbølgen i 1993 betydd noe for nordmenns holdninger til asylsøkere?

– Jeg tror det gjorde det den gangen. Folk ble i en periode mer kritiske tilmyndighetenes asylpolitikk. Vi ble mer klar over at Norge midt sin selvforherligelse som fredsnasjon og internasjonal konfliktløser egentlig var et strengt og lukket land for mange mennesker. Men effekten av dette ble ganske kortvarig, sier Nordbø.