Klart oppdrag til «fri» kirke

Det var ikke bare Erna Solberg som engasjerte seg i kirkevalget i 2015. Sammenlignet med tidligere års elendige oppslutning, gikk folk mann av huse for å påvirke utfallet av striden om kirkelig vigsel av likekjønnede.

Det begynte egentlig våren 2014, da Kirkemøtet sa nei til en slik liturgi. Organisasjonen Åpen folkekirke ble stiftet, og til kirkevalget stilte de liste i ni av elleve bispedømmer. Motpolen Levende folkekirke nøyde seg med å anbefale kandidater på nominasjonskomiteens liste og gikk på et sviende nederlag.

LES OGSÅ: Her er nyhetsåret 2015

«Ett ekteskap»

Allerede en drøy uke etter valget kunne Vårt Land konstatere at det nye Kirkemøtet ville ha flertall for vigsel av likekjønnede. Det kom ikke som noen overraskelse, all den tid Åpen folkekirke fikk råde grunnen i tradisjonelle og sosiale medier de siste to månedene før valget. Påstanden om at noen var ute etter å stenge den åpne kirken, etablerte seg som bakteppe for det lille som var av reell debatt.

Så nå blir det vigsel av personer av samme kjønn i Den norske kirke. De som vil gifte seg, skal få gjøre det i den kirken de selv ønsker, men ansatte som ikke ønsker å medvirke, skal få slippe det. Da ja-biskoper og nei-biskoper samlet seg om at det måtte bli slik for enhetens skyld, trodde alle at saken var grei og at det også skulle bli mulig å diskutere andre viktige saker. I hvert fall da lederen i Åpen folkekirke, Sturla Stålsett, jublet for biskopenes vedtak.

Så gikk det en ukes tid før Stålsett kom på banen igjen etter en grundigere lesning av biskopenes vedtak. De ønsker to separate liturgier, altså én for mann og kvinne og én for likekjønnede. Stålsett vil derimot ha «Én kirke, én dåp og ett ekteskap».

Det er Kirkemøtet i april 2016 som avgjør hva slags liturgibestilling som sendes ut til dem som lager slikt, men regelverket gir biskopene en tung hånd på rattet i saker som dette. Hvis jeg skal våge meg frampå med en spådom, vil den være at de finner en minnelig løsning, slik at saken kan legges død og ingen får taperstempel.

[ Anno er Vårt Lands årskavalkade. Én journalist, ett tema. Les alle historiene fra verden «Anno 2015» her! ]

Papirmølle

Forretningsmannen Stein Erik Hagen var en av mange kjente, halvkjente og ukjent nordmenn som stilte opp for Åpen folkekirke i valgkampen. Han bidro også med en halv million kroner, slik at lista over støttespillere kunne trykkes som helsides annonse i flere store aviser. Da resultatet var klart, omtalte Hagen det som «et folkeopprør».

Det er noe sant i det. Selv om vi foreløpig bare har hjemmelagde tolkninger av en stemningsbølge å lene oss på, går det an å si at årets kirkevalg var noe ekstraordinært – til tross for at bare 1 av 6 brukte stemmeretten.

Samtidig var opprøret knyttet til en enkeltsak som er svært ukomplisert sammenlignet med mye av det andre som Kirkemøtet skal holde på med framover. Saken berører heller ikke økonomiske prioriteringer, rekrutteringsutfordringer, fallende medlemsfall eller pensjonsordninger – og den handler i liten grad om jus.

Det er slike saker som kommer til å drive papirmølla på Kirkens hus i årene framover. 1. januar 2017 avsluttes en nesten ti år lang separasjonsprosess, og statskirken vil være historie. Det betyr at et par tusen prester skal få ny arbeidsgiver, og kanskje gjelder det samme for noen tusen kateketer, diakoner, kantorer, trosopplærere og kirketjenere.

Fri, men gjenkjennelig

Én ting er forvaltningsnivåer, arbeidsgiverlinjer og demokratiske strukturer. Det er viktig nok, men samtidig så komplisert at det ikke vil føre til folkelig debatt det kommende året. Derimot kan det bli høy temperatur når Kirkemøtet må begynne å forholde seg til en gitt budsjettramme fra regjeringen – og prioritere mellom ulike gode formål som både representanter og fotfolk har et hjerteforhold til.

Hovedlinjene i det politiske forliket om Den norske kirke kan oppsummeres slik: «Vi innser at kirken av prinsipielle grunner må løsrives fra staten, men vi håper ikke medlemmene vil merke noen forskjell.» En viss særstilling beholder kirken likevel, gjennom Grunnlovens pålegg om at den skal være «folkekirke».

Udefinert

Ingen vil definere hva dette innebærer, sannsynligvis for å slippe å svare på hva som vil skje dersom, eller når, denne udefinerte betingelsen for å være folkekirke ikke lenger er oppfylt. Og klarer politikerne å holde fingrene fra fatet dersom kirken utvikler seg i en «uønsket» retning? Og ikke minst: Hvordan skal de styre en fri kirke uten å gå på akkord med den religionsfriheten som andre nyter godt av?

I statsbudsjettet for 2016, det siste året med statskirke, slås det i hvert fall fast at «Den norske kirke skal være en landsdekkende, lokalt forankret kirke». Og: «Den norske kirke skal ha en oppslutning som bekrefter dens karakter som folkekirke». I realiteten ligger det en klar bestilling til Kirkemøtet her: De pengene dere får fra staten, er til fri disposisjon bare innenfor de rammene som ligger i ønsket om «en landsdekkende folkekirke».

LES OGSÅ: Her er nyhetsåret 2015