Vi vet ikke nøyaktig hvem som skrev den. Men de tidligst kjente nedtegnelsene stammer fra en jesuittskole i Münster på 1660-tallet.
Deilig er jorden har nemlig opphav i katolsk fromhetsliv. På originalspråket, er den formulert som en bønn fra den enkelte til Schönster Herr Jesu, den deiligste, Herre Jesus.
Det er også navnet salmen har blitt kjent under i andre land – kanskje med unntak av Danmark og Norge.
LES OGSÅ: Tonen fra himmelen
Jesuitter
Hymnologer mener salmen må ha oppstått i miljøet rundt jesuitten og salmedikteren Friedrich Spee. Jesuittene var motreformasjonens våpendragere, og deres program handlet om å gjøre troen inderlig. Det handler også denne salmen om: Guds og Marias sønn. Deg vil jeg elske. Deg vil jeg ære. Min sjels glede og krone, heter det i første vers i urteksten. Salmen priser så hvordan hele verdens skjønnhet er samlet i Jesus, og den avslutter med en programerklæring: «Han er i sannhet tilstede i nattverden.»
Sluttmoralen skulle ikke overleve tidens tann – i hvert fall ikke i protestantisk rom.
Maria og moral
En helt bestemt bok ble avgjørende for å gjøre salmen kjent: Nemlig den vesle fromhetsboken «Geistlichen Psälterlein». Dette var en bestselger innen religiøs litteratur i sin tid, og førte til at salmen ble gitt ut i nye opplag år etter år.
Schönster Herr Jesu hadde likevel alt annet enn fast form.
I en versjon fra 1697, hadde den eksempelvis vokst seg tretten strofer lang, og var tilføyd en rekke moralske og asketiske formaninger. I versjoner fra 1700-tallet ble teksten gjort ytterst teologisk korrekt etter datidens målestokk, og i enkelte versjoner fikk også Maria en mer fremtredende posisjon.
LES OGSÅ: Julesalmen som gjenoppsto
Romantisk
Den inderlige grunntonen gjorde likevel at salmen slet i motbakke gjennom opplysningstiden. Det ble romantikken som vekket den til live igjen. Og i denne tiden, da man søkte som gale etter alle folkeminnene, fikk salmen også tittelen Schlesisk folkevise.
Dette er originalnavnet som er oppgitt i vår norske salmebok.
Mannen som ga den dette navnet var August Heinrich Hoffmann von Fallersleben. Den protestantiske dikteren og språkforskeren er for ettertiden mest kjent for å ha forfattet den tyske nasjonalsangen. Dette er en sang man i dag bare bruker siste vers av, siden spesielt første vers, Deutschland, Deutschland, über alles, gjerne forbindes med nazismen.
Hoffmann skrev også en revidert tekst til Schönster Herr Jesu. Hans versjon fjernet blant annet salmens dunkleste parti. For samtidig som salmen priset skjønnheten ved både mennesker og blomster, advarte den også om at: «De må dø, de må forderves». Denne linjen byttet Hoffmann ut med noen helt andre setninger: «Deilig er skogene, deilig er markene».
Dikteren utelot også hele sluttstrofen.
Det var denne versjonen som dannet utgangspunktet for B. S. Ingemanns Deilig er jorden, en salme som fikk et rendyrket romantisk preg, med pilegrimsmotivet i sentrum.
Dette fanget datidens historiesyn, som både hadde tilbakeskuende og fremtidsrettede trekk: Pilegrimsmotivet beskrev både en søken etter det skjønne fremtidige paradiset, og gullalderdrømmen, med minnet av det øyeblikket da vår egen pilegrimssang først ble sunget av englene på marken: «Fred over jorden! Menneske! Fryd Dig. Os er en evig Frelser født»
LES OGSÅ: Julesalmen med fanklubb
Ny tid
Salmen har i vår tid fått en enorm popularitet. Også i katolske rom i Europa er Schönster Herr Jesu blitt tatt opp igjen, da med nattverden i sluttstrofen. Både i Norge og i andre land har det dessuten kommet en rekke gjendiktninger. Her hjemme nådde det avisoverskriftene, da Humanetisk forbund for noen år siden laget en ny og paradisløs tekst.
Salmen har utvilsomt en sterk plass utenfor kirkerommet og det uttalte kristne fromhetslivet, konstaterer hymnologen Michael Fischer. Han mener dette handler om vår tids estetiserte form for religiøsitet.
For både bruken av salmen, og de siste omdiktningene av den, peker, ifølge Fischer, på at våre tanker om både Gud og menneske, også i vår tid er i bevegelse:
Mens områder som tidligere ble forstått som åndelige, slik som fromhetsmusikken, i dag blir «sekularisert», så skjer det også en motsatt bevegelse, mener Fischer: Det som vi mennesker lenge tenkte på som verdslig, blir i dag gitt en sakral verdi.
Kilde: Michael Fischer: Schönster Herr Jesu, Liedkommentar – Uni Freiburg 2005
