Julestria: I dag skal du ordne klær til jul

Ukene før jul var hektiske nok selv uten våre julebord og avslutninger. Da som nå, var det viktig å sørge for rikelig med god mat og drikke til årets største høytid, og alt ble produsert hjemme.

Griseotte

På førjulsvinteren ble det bakt, brygget og slaktet. Julegrisen ble slaktet sist, for den skulle proppes med mat i det lengste og bli rund og feit, skriver Ørnulf Hodne i boka Jul i Norge. I følge gammel fagkunnskap måtte grisen slaktes på voksende måne, for da ble flesket drygere og feitere, og på flo sjø, for da blødde den best og busta gikk lettere av. Derfor foregikk slaktinga i de førstemorgentimene, derav ordet «griseotte».

Barbromesse

4. desember er minnedag for St. Barbara. Nå var det tid for å tenke på klær til jul, ifølge Birger Sivertsens bok om gamle norske merkedager. Hva måtte fornyes; hva kunne bøtes på? Spinning og veving skulle være unnagjort tidligere på høsten.

Skikken med julegaver er gammel, men man ga hverandre praktiske ting; for eksempel klær, strømper eller sko. Alt var hjemmelaget, og det gjaldt å begynne i god tid for å få gavene ferdig tiljulekvelden.

Nilsmesse

6. desember feires St. Nikolas. Legenden forteller at helgenen ga gaver til de fattige og til snille barn. Protestantene ønsket å knytte gaveskikken til julaften for å hedre Jesusbarnet. Historien om Nikolas er utgangspunkt for dagens julenisse og gavetradisjon.

I bedrestilte familier fikk barna smågaver i sko og strømper ved sengestolpen julemorgenen. Denne tradisjonen vokste fram etter reformasjonen. Men helt fra middelalderen var det vanlig å gi til trengende ved juletider. Almisser ble støttet av kirken og kunne bedre mulighetene for salighet og frelse.

Marias unnfangelse

8. desember. Mange steder i landet begynte man å brygge juleølet på dagen som markerer at Maria, Jesu mor, ble unnfanget. Også hun med guddommelige makters hjelp. I Setesdal skulle klær og sengetøy vaskes nå, slik at de ble like rene og plettfrie som den hellige Jomfruen.

Flatbrød var i århundrer en viktig del av norsk kosthold. Leivene ble bakt på takke tidlig på høsten og lagret i høye stabler på stabburet. Fersk mat måtte man derimot vente med å lage i stand til like innunder jul.

Lussimesse

13. desember, som er til minne om den lysende Santa Lucia, var en viktig merkedag for forfedrene. I Norge har vi to parallelle tradisjoner knyttet til dagen. Lussi er eldst, en demonliknende figur, som i motsetning til Lucia var mørk og farlig. Sammen med Oskorsreia som har røtter i norrøn mytologi, skapte hun redsel og uhygge i julemåneden.

Etter juliansk kalender var dagen også regnet som vintersolverv. Nå skulle mye av juleforberedelsene være unnagjort, skriver Birger Sivertsen i boka si. Lussi fungerte som et slags arbeidstilsyn, som slo hardt ned på dem som sluntret unna pliktene. Hun kunne blant annet straffe slendrian med å skuffe lus på folk!

Julefisk

I kystbygdene var mannfolkenes viktigste oppgave i dagene før jul å skaffe julefisken til høytiden. For det måtte være god ferskfisk på bordet; torsk, kveite eller sei, skriver Ørnulf Hodne.

Brennevin hørte også med. Før hjemmebrenning ble forbudt i 1840-årene, var det vanlig på alle gårder å brenne hjemme, av poteter og malt. Etter forbudet reiste folk til nærmeste by og skaffet seg spriten over disk. Hadde ikke husmannen råd til juledram, fikk han gjerne en klunk av bonden som var ekstra raus med arbeidsfolket sitt til jul.

Thomasmesse

21. desember er til minne om apostelen Thomas. Ølet skulle stikkes og smakes denne dagen.

Folk var svært opptatt av juleølet, og mange norske bygder hadde sine egne, litt hemmelige oppskrifter på øl. Det ble brygget mye og sterkt øl til jul, og det ble ofte slåssing og bråk, ja, til og med mannefall forekom på grunn av fyll på julefestene.

Til Thomasmesse skulle vedskjulet også være fullt. Flere steder, deriblant i Vestfold, het det seg at hvis så ikke var tilfelle, kom St. Thomas og skeit på huggestabben. Dette var den siste dagen før jul at skreddere, skomakere og andre håndverkere kunne arbeide. Helgendagen markerer dessuten vintersolverv etter gregoriansk kalender. På denne dagen måtte ingen gjøre arbeid som fikk noe til å gå rundt. For da ville i verste fall sola ikke snu.

Julekaker, lefse og forskjellig slags brød ble bakt de siste dagene før jul i den såkalte kakelinna, fordi man mente at det ofte kom mildvær på denne tiden.

Vaskarnotti

23. desember, lille julaften, ble også kalt vaskarnotti. Huset skulle skures og vaskes skinnende rent til høytiden.

Juletreet måtte helst hugges lille julaften eller om formiddagen julaften, for å være ferskt. Juletre er en protestantisk skikk som bredte om seg i Tyskland på 1600-tallet. Bakgrunnen var trolig at kirken ønsket å få feiringen til hjemmene i stedet for den katolske tradisjonen med fest og opptog i gatene. Treet kom til Norge på 1800-tallet og før århundreskiftet var juletre blitt vanlig i alle sosiale lag over helelandet.,

Julebadet

24. desember, på selveste julekvelden, måtte alle opp i vaskestampen. Far i huset badet først, deretter kona og så ungene. Eventuelle tjenestefolk fikk vente til slutt. Alle badet i det samme vannet som også hadde symbolsk rensende virkning og skulle stå i stampen til juledagsmorgenen. Da hadde småfuglene allerede fått juleneket servert på stabburstaket, og folk kunne glede seg til fest og feiring helt fram til tjuende dag jul.

Kilder:

Jul i Norge - Gamle og nye tradisjoner (2007) av Ørnulf Hodne

Intervju med Ørnulf Hodne

Mari Vassause - Gamle norske merkedager (1998) av Birger Sivertsen

Foto fra boken «Jul i Norge» av Ørnulf Hodne (cappelen damm)