‘Vi mennesker trenger 
hverandre’

– Jeg tror aldri jeg har møtt noen som er så interesserte i sår. Spesielt stygge, verkende sår, forteller Heidi Bjercke.

Det er Marit som har bedt Heidi om å være til stede. Heidi, som i dag er rusfri, men som kan dele av sine erfaringer.

– Man merker jo om folk er fulle av avsky. Det har jeg aldri følt her, fortsetter Heidi.

Nå er de her, på Heidis gamle rom på Gatehospitalet på Grønland i Oslo. Alvorlige og lattermilde, om hverandre. Frelses­offiser Marit Myklebust med røde skulderklaffer på uniformen – soldat i tredje korps, Heidi Bjercke­, med blå. Begge er på gamle trakter. Marit var daglig leder frem til 2012, Heidi har hatt to lengre opphold her.

– Det blir så fort en avstand mellom «oss» og «dem». Hvis vi ikke klarer å leve det vi lærer, kan vi bruke hvilke ord vi vil uten at det hjelper, sier Myklebust.

PETTER DASS-NOMINERT: – Stillhet er skremmende, men viktig, mener Sigmund og Ingeborg Bø på Lia gård

– En gal verden

I gangene er det stille. Døren til ett av rommene i fjerde etasje åpnes forsiktig idet vi passerer. På denne sengeposten er det bare kvinner.

Myklebust er vant til å organisere, liker å få ting til å skje. Oppmerksomhet om egen person vil hun helst ikke ha.

– Du kan tro jeg ikke liker det! ler hun når vi først treffes lengre nede i etasjene og forteller at det blir fire sider i avisen.

Men Myklebust snakker gjerne om sitt forhold til Gatehospitalet og til Behandlingstunet, der hun i dag er daglig leder. Veien derfra til henne selv er uansett kort.

Tiden på Gatehospitalet har formet henne, sier hun selv. Hun seilte inn som prosjektleder i 2003, som nylig avgått ordfører for Ap i Eigersund i Rogaland. Læringskurven var bratt.

– Tre-fire måneder etter at vi hadde åpnet gikk jeg rundt i Oslo og tenkte at «nå er jeg ikke sikker på om jeg klarer mer.» Jeg husker spesielt godt en nydelig, men veldig sliten kvinne med et stort, illeluktende sår. Idet hun kler av seg for å gå i dusjen, ramler 500 kroner ut av blusen hennes. Hun forteller at hun kommer rett fra prostitusjon, og jeg tenker: Hvor gal kan denne verden bli? Hun var så sliten, og enda var noen i stand til å ville betale...

– Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten deg, Marit, sier Heidi Bjercke (t.h.). Seks år er gått siden Bjerke ble utskrevet. I dag er hun soldat i Oslo 3. korps, Frelsesarmeen på Grünerløkka, og leder for baby- og småbarnssang.

– Men så sitter vi der, og drikker kaffe. Og det viser seg jo at hun har beholdt noe av verdigheten og dette vakre.

Myklebust tar små tenkepauser­, svarer grundig. Møter med mennesker som har klart å reise seg, har gitt henne tro på at det finnes en større sammenheng. Når hun har følt seg maktesløs og tilbud om hjelp ikke har blitt tatt imot, har hun sendt en tanke til Gud om at han må overta.

– Om det hjelper, er ikke så godt å si. Men det styrker å vite, eller tro, at det er en som kan holde fast når vi selv må slippe.

PETTER DASS-NOMINERT: Tor B. Jørgensen innrømmer å ha dummet seg ut

– Marit Myklebust var daglig leder på Gatehospitalet frem til 2012. – Hjertebarnet mitt, kaller hun stedet.

Neste steg

Gjennom årene har stadig sykere mennesker kunnet­ bli innlagt på Gatehospitalet. Det faglige er blitt styrket, og nå vil Frelsesarmeen etablere et hospice for døende rusmis­brukere i første etasje, noe Mykle­bust lenge har brent for. Penger til dette har akkurat kommet.

– Gatehospitalet er hjertebarnet mitt, sier hun

De siste årene har et nytt hjerte­barn kommet til: Behandlingstunet på Fetsund. Frelsesarmeen har et beordringssystem, en utfordrende struktur for en voksen ekspolitiker, ifølge­ ­Myklebust. Men da hun som ganske nyslått offiser i 2012 ble spurt om å lede det nylig gjenåpnede tunet, fant hun ingen grunn til å si nei.

Pasientene der er friskere enn på Gatehospitalet. De er i en mer aktiv behandling for rusavhengighet, hvor natur og dyrehold er viktige komponenter.

– På Fetsund treffer jeg også igjen pasienter fra Gate­hospitalet, forteller hun.

PETTER DASS-NOMINERT: KFUM-kameratene spiller slik Jesus ville at fotball skulle spilles

Myklebust hadde et kort opphold som soldat i Frelsesarmeen som 17-åring. Sykepleien og poli­tikk ble veien videre. Hun var i kommunestyret for Ap i Eigersund i 20 år og ordfører fra 1996 til 2003.

– Jeg tror jeg er født sosialdemokrat. Hjemme var det alltid diskusjoner, og tanken om at alle er like mye verdt, sto sterkt. Det med sosial rettferdighet var kanskje også det som tiltrakk meg med Frelsesarmeen.

Veien tilbake til Frelsesarmeen­ henger sammen med en uro knyttet til tro som hun igjen opplevde på slutten av 90-tallet. I 2000 begynte hun å gå på møter der igjen, og da Ap gjorde et dårlig valg i 2003, søkte hun jobb i Oslo. Sønnen, huset og bilen ble igjen i Egersund.

– Hvor lenge ser du for deg å holde det gående innen rusfeltet?

– Da kunne jeg sagt det veldig kristelig: Så lenge Gud vil. Ha, ha! Men det er ikke sånn jeg pleier å svare. Jeg har masse energi og elsker det jeg holder på med. For min del kan jeg godt være på Behandlingstunet resten av min yrkestid.

PETTER DASS-NOMINERT: Lisa Børud takker farfar for musikken

– Daværende helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) er innom Gatehospitalet i 2010. Her treffer hun tidligere pasient Heidi Bjercke.

Fellesskapet

Myklebust og Bjercke er innom fellesskapet som har vokst frem rundt Gatehospitalet. Og tilliten og den gjensidige respekten, som er så viktig for dem som skal ta imot hjelp.

Det å stå sammen er noe hele samfunnet trenger å «gjenoppfinne», mener Myklebust.

– Sosialmedisiner Per Fugelli sier noe om at vi ikke må være et ettall. Økonomisk velstand har gjort oss så uavhengige på mange områder, men egentlig er vi flokkdyr.

Hun har sans for tanken om å formidle gudstro på en folkelig måte.

– Det er så ofte at en i kristen sammenheng snakker seg vekk fra folk. Hvis du ikke forstår språket og måten å være på, blir du helt utenfor. Så både språket og interessen for alle, uansett ståsted, er viktig. Etter hvert kommer en kanskje så nær hverandre at det blir naturlig å snakke om tro.

Tre kjappe

– Hvilket forhold har du til Petter Dass?

– Folkelig salmedikter, steingammel, og nordlandstrompeten, som han vel ble kalt. Ellers ikke noe særlig.

– Hva synes du om å bli nominert?

– Jeg kan ikke si at jeg synes det er helt forferdelig. Jeg vet at jeg er engasjert i mange saker, men det med personfokus liker jeg ikke så godt. At jobben på Gatehospitalet har blitt lagt merke til, det er veldig fint.

– Om det ikke skulle bli deg – hvem fortjener å vinne prisen?

– Ole Paus. Han fremstår som et søkende menneske med mye respekt for andre. Han har skrevet noen trossanger jeg bruker når jeg er så heldig og får være med å arrangere gudstjeneste.