(Fès, Marokko): Toner smyger fra myke stemmer. Menn reiser seg og synger av hjertet.
La ilaha illa'llah. Det finnes ingen gud, unntatt Gud.
Vi er i byen Fès i Marokko. Det er kveld, og det er snart slutt på sama'en, seremonien hvor flere hundre mennesker sammen har lyttet til musikk og dikt for å minnes Gud, kalle på Gud, og danse mot Gud.
Hit, under en 120 år gammel enorm steineik, er de kommet fra hele verden for å spre idéer som de mener er selve løsningen i møte med terrorgruppen som for øyeblikket vekker frykt over hele verden: Den islamske stat (IS).
– Det viktigste i enhver religion er den indre dimensjonen, spiritualiteten. Men i dag er islam blitt redusert til en politisk retning, sier en kvinne med myk røst.
– I denne kakofonien må sufismen inn på scenen, legger hun til, og høster bred applaus.
NYTT: Les alle våre dybdesaker om terroren i Paris
Mystikk
Sufismen er islams mystiske gren. Den oppsto som en asketisk bevegelse på 700-tallet, er i dag utbredt i hele den muslimske verden, især her i Nord-Afrika.
Men den har lenge slitt i motbakke.
– Terroristene henter legitimitet fra Koranen. Vi må vise at islam handler om kjærlighet.
[ Del på Facebook ]
Den har vært ansett som landsbygdas islam, og avvist som irrasjonell overtro av de politiske, muslimske reformbevegelsene.
I dag skal bordet snus. I dag er det sufiene som forsøker å skape reform i den muslimske verden. Reformatorene befinner seg ikke minst her i Marokko.
– Liksom Saudi-Arabia har eksportert wahhabismen, har Marokko, som er gjennomsyret av sufismen, i dag et kall til å løfte frem den islamske mystikken, erklærer marokkaneren Faouzi Skali.
Han er en av lederskikkelsene i den marokkanske vingen av Qadiri-ordenen, og er blitt omtalt av forskningsinstituttet Pew som den som har gitt sufi-islam et «moderne ansikt».
Skali har også grunnlagt denne internasjonale møteplassen, Festival de Fès de la culture soufie sammen med kvinnen som nettopp har stått på talerstolen. Hun heter Bazira Khiari, har røtter i en av Algeries store sufi-familier og er i dag medlem av den franske nasjonalforsamlingen.
– Terroristene henter legitimitet fra Koranen. Vi må vise at islam handler om kjærlighet, fastslår Khiari.
LES OGSÅ: Globaliseringen fører til en jakt på «skitten» religion, sier forsker.
Vestens Mekka
Langt nord i Marokko, på et fruktbart slettelandskap ved foten av Atlasfjellene, ligger Marokkos fjerde største by, Fès.
Solen står høyt på himmelen her, og tar gjenskinn i de smaragdgrønne takene på verdens eldste universitet: Al-Karaouine.
Byen var en gang den imperiale hovedstaden i de marokkanske dynastiene, og et av de viktigste sentra overhodet i middelalderen med tilnavnet «Vestens Mekka».
Innenfor de høye leirmurene som omslutter den gamle medinaen, vandret mennesker som ville arbeide, bytte varer, eller gå i lære. Blant dem var noen av middelalderens største tenkere Ibn Khaldun, Avverroes og Maimonides.
Også pave Sylvester II satt på skolebenken her.
– Folk så ikke lenger poenget med de religiøse aktivitetene. De sluttet å synge de gamle sangene.
[ Del på Facebook ]
Reformsymbolet i den islamske verden
Likevel, kanskje er det noe så enkelt som en hatt som de fleste i dag vil forbinde med Fès: Den røde ullfilthatten Fess har sitt navn herfra.
Den ble for alvor utbredt under det osmanske riket, påbudt for alle offentlige tjenestemenn. Men da dette riket brøt sammen, ble imidlertid også hatten forbudt. Først i Tyrkia i 1926 og deretter i Iran i 1928.
Hattereformen er blitt stående som selve symbolet på datidens moderniseringspolitikk.
– Dette førte også til at den gamle sufikulturen langt på vei brøt sammen, mener musikeren Kudsi Erguner.
Folk så ikke lenger poenget med de religiøse aktivitetene. De sluttet å synge de gamle sangene, lese de gamle diktene, og tegne de vakre kalligrafiene.
LES MER: IS bygger sitt imperium gjennom digital teknologi
Rumi
Erguner, som regnes som en av verdens dyktigste sufi-musikere, er en pionér når det gjelder å vekke til live disse tradisjonene.
Og under årets festival her i Fès er det nettopp til Erguners hjemland Tyrkia som vi tas med. Nærmere bestemt til byen Konya, der den lærde, persiske dikteren Jalal al-Din Rumi (1207-1273) levde.
For på samme tid som Frans av Asissi og Bonaventura virket, grunnla Rumi et av de mest kjente sufibrorskapene, Mevlevi.
Brorskapet er kjent for sine «virvlende dervisjer».
De er dansere og mystikere, oppdratt fra barnsben av.
– Da jeg var liten var det knapt en dervisj igjen. I dag vil nærmest hver eneste innbygger i Konya gi seg ut for å være en berømt dervisj, sier Erguner og humrer lett.
Han har vært vitne til at interessen for sufi-islam har blomstret på ny.
Ny interesse for islams kunstarter
Unge plukker opp instrumenter og kalligrafipenner, og dukker på ny opp til seremoniene. Interessen drives fra flere hold, mener han.
Et ønske om å finne igjen det som en gang ble kastet ut.
Men også av en økonomisk grunn: Vestens har lenge hatt en fascinasjon for sufisme. Og de «eksotiske turistene» blir levebrød for andre, sier Erguner.
– Alle er opptatt av religion. Men på en forstokket måte.
[ Del på Facebook ]
Kampen mot den «ytre» religionen
Ikke spør noen om kjærligheten. Spør kjærligheten om kjærligheten. Kjærligheten er en sky som sprer perler rundt seg.
En ung kvinne høyt fra Rumis dikt, mens vi nipper til glass med sukret myntete.
I Rumis poesi var kjærligheten kjernen.
Nettopp det er hva som må til skape en harmonisk verden, hevder Faouzi Skali, som derfor plukket Rumi som årets festivaltema.
Med Rumi vil han bekjempe det han kaller en «religionisme». Nemlig det at alle er ekstremt opptatt av religion, at at det forblir på en helt overflatisk, forstokket måte, ifølge Skali:
– Rumi var ikke en melankoliker som forsøkte å konservere sin religion. Han skrev ikke poesien for poesiens skyld. Rumi var en som søkte Gud.
Rumis dikt er regnet som litterære mesterverk. De beskriver hvordan mennesker kan ha del i en kjærlighet som gjennomsyrer verden, og slik kan leve i et ekte fellesskap.
Men diktene forteller også om at vi må miste oss selv for at så skal skje.
For nafs, som sufiene kaller det, det «ytre» selvet, må opphøre, før menneskene skal kunne nå et høyere åndelig stadium.
Målet er å komme dit at bare vårt innerste vesen overlever, der vi får kontakt med et punkt i hjertet som er Guds alene.
Derfor sier også Rumi dette om mystikeren: Dervisjen eksisterer ikke. Og likevel er han. Hans innerste vesen er bevart. Hans karakter er forsvunnet – I Guds ånd.
LES OGSÅ: IS drømmer om dommedag. Les om ideologien bak IS
Perledykking
Mange ser på Rumis mystikk som selve motsetningen av islams doktriner og rettslære. Men dette er en klassisk feilslutning, mener den britiske Rumi-eksperten Leonard Lewinsohn.
I likhet med datidens andre store sufi-lærere, utviklet Rumi komplekse filosofiske systemer med grunnlag i en idé om at menneskets bevissthet befinner seg i hjertet, en hjertebevissthet.
Rumis genistrek var at han brukte et ytterst raffinert billedspråk for å formidle dette, ifølge Lewinsohn:
– I hans dikt ser vi hvordan ekstasen har sin egen innebygde filosofi. Når diktene ble lest som en del av sufi-liturgien, var det bare opp til lytterens referanser og kapasitet om hvilken dybde han fattet, sier han.
Rumi brukte for eksempel perler som en avgjørende metafor for menneskesjelen.
Perlen bor i et skjell. For at perlen skal åpenbare seg, må skjellet bort.
Rumis dikt forteller også hvordan hans egen perle først ble forløst i møte med hans elskede venn og mentor, dervisjen Shams fra Tabriz. Møtet ble skjellsettende i Rumis liv, og diktene til ære for Shams rommer en hengivenhet som i ettertid har gitt Rumi ry som en av de store kjærlighetspoetene i litteraturhistorien: Jeg var druknet som en perle på bunnen av havet. Perledykkeren Shams, i stillhet, med gjennomborende øyne, han søkte, og fant meg, skriver Rumi.
LES OGSÅ: «Må treffe følelsene til IS-krigerne»
Fréds vei
Også i dag forsøker mennesker å gjøre som Rumi. Ikke minst her i Marokko, hvor sufismen historisk har hatt stor samfunnsmessig innflytelse.
En av dem er Fréd Calmès, som forøvrig er en av de lokale musikerne på festivalen. Han venter i utkanten av gamlebyen og tar oss med gjennom de trange, kaotiske gatene der esler og motorsykler, kobbersmeder og hønseselgere kjemper om plassen.
– Mansour al-Hallaj ble korsfestet etter å ha uttalt ana al-haqq, som betyr «jeg er sannheten (Gud)».
[ Del på Facebook ]
Den ranke franskmannen springer snart med spenst i skrittene opp steintrapper i marmor som han kjenner godt. Det er 15 år siden han kom hit som musikkstudent fra Sorbonne.
Calmès skulle på feltstudier. I stedet ble feltarbeidet til livet selv. I dag lever han blant sufibrorskapet Hamadcha her i Fès, og i sokkelesten tasser vi inn i et rom der brorskapet gjerne møtes for å be, synge og danse.
– Ethvert brorskap, eller tariqa som det heter på arabisk, har sine egne ledere og rituelle tradisjoner, forklarer Calmès.
Korsfestet
Hans egen tariqa er kjent for sin transeterapi: Gjennom musikk og dans mener de at mennesker kan bli friske fra sykdom. Tonene, rytmene, fargene, bevegelsene er nøye avstemt med menneskekroppens sammensetning. Liturgien kan slik fremkalle en kroppslig balanse, sier franskmannen.
Tariqa betyr egentlig metode, «vei», eller orden. Og fordi sufiene mener at de ved å følge slike bestemte livsveier, kan oppnå en helt spesiell erfaring av Gud, er de også omstridt i islam.
Han ble korsfestet etter å ha uttalt ana al-haqq, som betyr «jeg er sannheten (Gud)».
Hans skjebne vitner om den mulige konflikten mellom sufiens ønske om å gripe det guddommelige, og islams tanke om Gud som forblir noe fundamentalt annet enn mennesket selv:
– Jeg tror hele den muslimske verden er preget av at man vet at i denne tilværelsen, så er vi overlatt til hverandre, sier Calmès, som selv ble født i det katolske Frankrike. Han er derfor opptatt av å sammenligne det han vokste opp med, og det han er blitt kjent med her i Fès.
– Det finnes ingen inkarnasjon i islam. Og det finnes ingen sakramenter for å formidle en guddommelig nåde. Samtidig kalles Gud den barmhjertige, og alt er blitt skapt ved Gud. Det er forsøket på å fatte dette innerste og sanne i tilværelsen som sufismen har perfeksjonert, sier Calmès.
– Materialismen som preger vår tid gjelder også karrierejihadistene
[ Del på Facebook ]
Syriafarerne
Men sufismen har vært beskyldt for å være et fenomen forbeholdt en liten sosial og økonomisk elite. Vel tilbake på festivalen, vitner Mercedes-tettheten på parkeringsplassene om at det er langt herfra til Casablancas bidonvilles, de lutfattige forstedene hvorifra Marokkos Syria-farere er blitt rekruttert.
Kan virkelig sufismen bekjempe dette – at mennesker, i religionens navn, tyr til våpen mot andre? Faouzi Skali satser i hvert fall alt. Årets festival er den niende i rekken. Og Skali har mektige krefter på laget: Fra et stort bilde ved siden av scenen titter festivalens høye beskytter og sponsor Marokkos kong Mohammed VI ned på oss, i det den muslimske fysikeren, Inés Safi fra Tunisia tar plass på scenen.
Safi mener kritikken om elitisme og verdensflukt ikke treffer. Grunnen er at hun mener konfliktene i verden bunner i måten dagens mennesker forstår tilværelsen på:
Vi forstår verden stykkevis og delt, istedenfor som en guddommelig enhet
– Også mange muslimer er gudeløse materialister: De er opphengt i de ytre delene, og har sluttet å søke alle tings mening. Og det er her sufismen har en oppgave, mener hun.
– Den handler om å gjenreise en annen form for rasjonalitet, en hvor hjertet har en plass. For materialismen som preger vår tid gjelder også karrierejihadistene, som egentlig ikke er noe annet enn unge menn som forsøker å drive business, sier hun.
Følg oss på Facebook og Twitter!
NYTT: Les alle våre dybdesaker om terroren i Paris
Først publisert i Vårt Land 23. mai 2015
Musikken i sama'en er et vindu, en vei til din hage.
Den som elsker, legg øret og hjertet ved vinduskarmen.
O, dette vinduet er et kosmisk slør.
Gå, min venn, sløret er skjønt. Vær stille!
– Rumi (1207-1273)
I din sjel, det finnes en sjel,
søk den sjel.
Sufi som søker sannheten,
hvis du kan, let!
Utenfor, du ikke må lete,
Men i hjertet inne.
– Rumi (1207-1273)
Jeg søkte til høyre og venstre,
for å se min kjæres ansikt.
Men jeg var utenfor.
Det er i mitt hjertes sjelegrunn at Han er.
– Niyazi Misri (?-1697)
Jeg har tapt mitt blikk i Hans
Og jeg har gitt avkall på alt som forgår
Jeg har sett. Og jeg har funnet Ham alene
Og jeg er gått min vei, i ro.
– Yusuf el-Fassi (1530-1604)
