‘Man blir 
ikke klokere 
med årene’

Du vet, 80 er bare et tall, sier jubilant Liv Glaser.

Men hun innrømmer å ha litt vonde knær.

– Så jeg skjønner jo at det har gått noen år.

– Å bli 80 år er ingen egenskap, selv om man noen ganger kunne ønske at det var det.

80-åringen har dagene fulle med øving til jubileumskonsert, intervjuavtaler, CD-lansering - og pianoprofessoren er fortsatt timelærer på Musikkhøgskolen – på hammerklaver. For ikke å glemme den viktige tiden med barnebarna.

– Så må jeg huske å få ordnet bilen, det måtte jeg legge inn på selve bursdagen.

Og hun har så mye ugjort.

– Det er så mye musikk jeg ikke har fått spilt, så mange bøker å lese – og språk å lære. Og jeg skulle så gjerne ha dyrket litt flere grønnsaker, sukker hun og kikker ut på den lille hageflekken som fortsatt har både tomater og dill.

LES MER: Dette har livet lært Vibeke Løkkeberg

Vil dirigere

– Den siste tiden har jeg fått så lyst å dirigere, men det er jeg vel blitt for gammel til å gå i gang med nå.

Akkurat nå er det Mozart. Pianokonsert nr. 9 (Jeunehomme), som hun skal fremføre med Musikkhøgskolens orkester til uken.

– Det gleder jeg meg veldig til – jeg har vært så heldig med mine medspillere gjennom hele livet. Det har vært berikende. Nå er det Bjarte Eike som skal dirigere, og han er også opptatt av å fremføre musikk på tidsriktige instrumenter. Jeg skal spille Mozart på hammerklaver. Det var instrumentet han komponerte på, og det gir meg en egen nærhet til musikken hans.

– Hva har formet deg mest i livet?

– Som musiker er det både lærere og medspillere – og kanskje særlig studentene. Jeg lærer så lenge jeg har elever. Det er en glede å få være med på å forme den nye generasjon musikere, men jeg tror de påvirker meg i like stor grad. De stiller spørsmål jeg aldri kunne tatt opp med mine lærere i ungdommen.

– Hvordan utfordrer de deg?

– Studentene spør hele tiden: Hvorfor? Da må jeg tenke gjennom hva jeg selv står for – og må spørre om jeg har hengt meg opp i gamle vaner. De ­utfordrer meg hele tiden, og det åpner for nye perspektiver. Jeg kunne aldri stilt slike spørsmål til min lærer i ungdomstiden, Robert Riefling. Han var krevende. Han kunne terpe på to takter i en halvtime – og det var sjelden ros å få. Han stod for disiplin og lesset meg ned med lekser, som jeg ikke alltid hadde helt på plass til neste time. Og jeg hadde så mye annet å gjøre – jeg danset ballett, skrev mye og laget skoleavis.

– Jeg elsker å øve, og det kom godt med under de fire viktige studieårene ved Paris-konservatoriet. Der måtte jeg systematisere øvingen. Konkurransen var knallhard. Hang du ikke med der, kunne du ryke rett ut – det var alltid et par hundre elever som stod i kø for plassen din. Men det var stort å øve inn Ravel med Vlado Perlemutter, han hadde musikken inne fra sine egne studier med komponisten.

LES MER: Dette har livet lært Jon Magne Lund

Har ikke blitt klokere

– Hva vet du nå – som du gjerne skulle visst da du var ung?

– At man kanskje ikke blir så veldig mye klokere med årene.

– Jeg hadde ikke så mye av den ydmykheten jeg har fått med årene. Jeg kunne alt. Jeg kjenner meg ikke igjen i dagens beskrivelse av ungdomstiden som forbindes med så mye usikkerhet og tvil. Som 18-åring var jeg sikker på det meste. Jeg var så heldig å få store utfordringer tidlig, og sa aldri nei.

Liv Glaser debuterte som 25-åring og fikk strålende kritikker.

– Det førte til en rekke engasjementer, konsertturneer og konstant nye utfordringer. Jeg måtte kaste meg over et veldig bredt repertoar, og ble nødt til å gå løs på musikk jeg ikke trodde lå helt til rette for meg. Men det ga meg sansen for mange forskjellige uttrykk, og jeg ble tidlig kastet ut i de store verkene – som Tsjajkovskijs B-moll-konsert. Det var verk jeg forbandt med de store, mannlige pianistene. Men det ga en bratt læringskurve og utviklet meg som musiker.

– Begge foreldrene dine var musikere – påvirket det yrkesvalget ditt?

– De advarte meg mot en musikkarriere. De mente jeg hadde et altfor romantisk og overfladisk forhold til musikk. Det signalet tente motstanden i meg og gjorde meg enda mer bestemt på å satse på musikken.

Først senere ble hun klar over hvor stor musikalsk ballast hun hadde fått med seg hjemmefra.

– Det var musikk dag og natt. Før TV-en kom ble lørdagskveldene brukt til kammermusikk. Jeg bladvendte for min mor, Kari Marie Aarvold, som var pianist og det ga meg innsikt i mye forskjellig musikk. Etter hvert spilte jeg mye sammen med min far, Ernst Glaser, og vi kunne ha lange diskusjoner om forskjellen på tysk og fransk fremførelsespraksis.

Angrer studievalg

– Hva angrer du mest på?

– At jeg tok «rasken» (realskole) i stedet for latinlinjen på Katedralskolen, som jeg hadde mest lyst til. Men Robert Riefling mente jeg måtte ha rikelig tid til øving. – Språk kan du lære på fritiden, sa han. Jeg har alltid vært glad i språk – og klarte å legge inn flere språkkurs på kveldstid.

– Hva er ditt beste minne fra ­livet?

– Oj, det blir vanskelig å velge! Men det var stort å bli fanget opp av den store dirigenten John Barbirolli – som ledet det legendariske Hallé-orkesteret i Manchester. Han var en musiker som løftet frem det beste i sine medmusikere. Å være ­solist ­under ham var en fantastisk opplevelse.

– Men de gode minnene stammer også fra de helt små og intime arenaene. Jeg husker en konsert i stua på middelaldergården Sygard-Grytting i Gudbrandsdalen. Pianoet var strengt tatt ikke helt renstemt og ga meg mye motstand. Men jeg spilte Grieg og fikk god respons. Grunnen til at jeg husker det spesielt, er også at jeg hadde klart å legge igjen kjolen hjemme – og måtte skaffe meg nytt konsertantrekk på ­Motestugu på Vinstra.

– Hvilken alder er den beste?

– For meg var det kanskje perioden 45-55 år. Jeg var ferdig med førtiårskrisen og følte meg ovenpå. Det var da jeg oppdaget hammerklaveret. Det å spille på det samme instrumentet som Mozart og Beethoven komponerte på, ga meg et nytt løft som musiker. Det er en annen farge i klangene, hammeren slår mer umiddelbart på strengen enn på et moderne flygel. Det gir en klar og direkte tone som også er litt mer skjør. Jeg kommer tettere på komponisten, helt ned til det basale uttrykket, og spilleteknikken må finslipes helt ut i fingertuppene.

– Instrumentet bærer ikke så godt som et stort konsertflygel, men jeg liker det litt vare uttrykket. Og lytterne må delta mer ­aktivt, de får ikke alt gratis. I vår tid er det mye støy, og jeg tenker at det må være noe fundamentalt galt når det på enkelte konserter deles ut ørepropper. Der ligger det en selvmotsigelse som jeg ikke skjønner. Men den akustiske musikken blir også noen ganger spilt altfor sterkt, og for taktbundet og metronomisk. En metronom kan ikke danse. Musikk skal svinge – særlig Mozart.

LES MER: Dette har livet lært Ragnar Sjølie

Lærte empati

– På hvilket område har du skiftet mening?

– Åh, må vi snakke politikk?

– Neida.

– Meninger skal ikke formes i sement, man kan gjerne skifte dem ut. Men jeg er nok ganske forankret i holdninger jeg fikk i tidlige år. Datidens oppdragelse medførte plikter og litt mer ansvar, og respekt for eldre mennesker. Jeg tror det på sikt ga meg en sikkerhet, og ikke minst frihet til å ta beslutninger ut fra tryggheten i disse grunnholdningene. Vi ble opplært til å leve oss inn i andres situasjon, og det å ta hensyn til andre mennesker. Det er noe som kanskje ikke er like langt fremme i bevisstheten hos mange i dag. Det slår meg konkret hver gang jeg er innom et offentlig toalett.

– Hva er du mest stolt av?

– At jeg bestemte meg for å få barn, en datter – og nå kan nyte en tilværelse med to herlige barnebarn. De får frem lekenheten i meg, barnebarn er livets dessert. Vi leker på gulvet – og på flygelet. Eldstemann på 11 lager små melodier, og jeg prøver å henge med i bassen. Og vi spiller fotball, jeg har et farlig venstrebein som forvirrer dem litt, og gir meg et lite overtak.

– Å ha en leken innstilling er avgjørende, også når det gjelder alvorlige ting vi holder på med.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Bekymret for barnebarna

– Hva uroer deg?

– Tragediene kommer så nært i vår tid, og jeg tenker på hvilken fremtid barnebarna går i møte. Når jeg ser bildene fra flyktningtragedien i Middelhavet, tenker jeg på min egen flukt under 2. verdenskrig. Jeg var sju år da vi flyktet til Sverige i 1942. Det var midtvinters og jeg frøs. Losen vår måtte ta seg av en som ble syk, og vi gikk oss vill på veien til grensen. Vi måtte søke hjelp på en bondegård, og var heldige og traff gode nordmenn som hjalp oss. Det var en opplevelse som sitter sterkt i minnet, men vi var heldige og kom oss vekk i tide. 
I dag tenker jeg på dem som flykter fra en situasjon som er enda verre enn den vi opplevde.

– Hva er meningen med livet?

– Livet er en utfordring. Jeg tror vår viktigste oppgave er å ta i bruk de evner og talenter vi har fått med oss – prøve å foredle de menneskelige ­kvalitetene så langt vi makter.