Det forbudte 
rommet

– Jeg misunner ofte dem som kan gå inn i en kirke. Jeg savner det rommet, eller det jeg innbiller­ meg troende har.

– Du kunne gått inn selv?

– Ja, men jeg har en sterk opplevelse av at «dette er ikke mitt hus». På ferie i utlandet går jeg ofte inn i kirker, men jeg er på besøk. Det var ikke det jeg misunte damen. Jeg misunner dem som tror på en gud.

– Hva tenker du kunne vært fint ved å tro?

– Før tenkte jeg det ville være lett å ha alle svarene. Det tenker jeg ikke lenger. Jeg tror ikke tro gir lettvinte svar. Jeg tror kanskje det er rammen, en ramme rundt tilværelsen, kanskje.

En tett bruk av «kanskje» avslører at svarene i dette intervjuet langt fra er skråsikre, men vi skal ikke tro at hun er ulykkelig for ikke å tro på Gud.

Gud viktig

Ved nyttår avslutter Sunniva Ørstavik sine seks tilmålte år som ombud. Hun har ikke sovet like mye hver natt, men gruer seg likevel til å slutte. De vanskelige dilemmaene er noe av det som har gjort jobben meningsfull. Hetsen som følger med jobben vil hun derimot ikke savne.

På forsommeren kritiserte hun Norsk Luthersk Misjonssamband for å kreve av sine skoleansatte at de ikke lever i et homofilt samliv. Hun var bekymret for hva det ville gjøre med elevene. Da lesbiske og homofile prester var redd for å bli trakassert i forbindelse med kirkevalget, oppfordret hun Den norske kirke å ta vare på sine ansatte.

Som ombud får hun ofte slike saker som gjør 
at hun tenker på Gud.

– Hva forteller det deg?

– At Gud er viktig for så mange,­ og at folk har rett til å være den de er, tro på det de vil og bli respektert for det. Det er grunnleggende i det vi holder på med.

Lykke. I sommer har hun lest en fersk bok om lykke, skrevet av hennes svoger. Siden har hun begynt å øve seg på å være takknemlig.

– Mange praktiserer dette i bønn, der de takker. Min svoger kunne bekrefte at religiøse som ber, har en høyere tilfredshet enn andre. Det er slike ritualer jeg misunner troende, og som jeg tror på. Takknemlighet, tilgivelse – slike lure ting som nå sniker seg inn i kognitiv psykologi. Da forsto jeg, «hei, det er jo dette mine troende venner, holder på med!». De gjør ikke noe mystisk inne i det der kirkerommet. Det er ikke rart at de våkner mer lykkelige enn jeg.

Så hun øver seg på å takke, blant annet for mannen sin – og i å se bort fra at han ikke er helt perfekt.

LES OGSÅ: Sunniva Ørstavik tror Likestillingsministeren får FN-refs

Søndagsskolen

– Hvordan kom du til at du ikke regner deg som troende?

– Jeg har vokst opp i en f­amilie som har vært uttalt ikke-troende.­ Det har betydd mye. Mor var opptatt av at vi ikke trodde på Gud. Far var medlem av statskirken og mente at det var fint.

Sunniva Ørstaviks første protest var å undersøke religion, dette forbudte rommet som «de andre» var inne i. Hun gikk tidlig alene på søndagsskolen i Bakkehaugen kirke i Oslo. Noe av det som trakk, var karameller som ble delt ut.

Søndagsskolebarna fikk også en bok der de skrev ned salmer som de pugget utenat. Den har hun fremdeles. Hun fikk også et smykke med bibelsitater på baksiden.

– Jeg hadde stor glede av å gå på søndagsskolen. Jeg husker at jeg sa til mor «kan du ikke bare late som om du tror, for tenk om det er slik at vi brenner i helvete etterpå». Jeg var også redd for den biten. Tenk så dumt om det viste seg at det faktisk var slik at vi kunne havne i helvete.

– Var det frykten som satt igjen fra søndagsskolen?

– Nei, vi hadde også en kristendomslærer som … hun var vel ikke en fryd blant Jesu fotfølgere. Fred være med henne. Vi hadde håndsopprekking i klassen om hvem som hadde bibel hjemme og som ikke hadde det, hvem som hadde skilte foreldre og hvem som hadde voksduk.

– Voksduk?

– Det var et tegn som avslørte kvinner som ikke tok ansvar for seg og sin familie.

Mor sa stopp

En dag kom Sunniva Ørstavik hjem med et stensilark hun hadde fått i seksualundervisningen fra samme lærer. Det handlet om at jenter ikke burde «ta på seg selv» og at gutter kunne klatre i trærne når sevja steig i kroppen. Da tok moren arket med til rektor på Tåsen skole og krevde at datteren skulle ha livssynsundervisning.

Hadde hun vokst opp et annet sted, ville hennes syn på tilværelsen vært annerledes, det er hun sikker på. Eller om hun hadde vokst opp i en annen familie. I Ørstavik på Sunnmøre, der forfedrene kommer fra, var det to slekter. Kina-slekta sendte misjonærer til Asia. I hennes slekt ble de leger og tannleger. Selv er hun sosiolog.

– Nysgjerrigheten på tro har jeg fått i voksen alder. Jeg spør folk «hvorfor er tro viktig for deg, hva tenker du, hvorfor tror du på den guden og ikke på den»?

Nysgjerrig var Sunniva Ørstavik også da hun og mannen tok seg et sabbatsår på Lista, midt i bibel­beltet, der de har et gammelt hus på Borhaug, nær Lista fyr. Dette er en del av landet som skårer dårlig på likestillingsmålingene, peker hun på. Et sted der folk er like og kristendommen står sterkt. Der bodde hun like før hun overtok som diskriminerings- og likestillingsombud.

– Slik jeg våger å lese ham, tror jeg Jesus ville vært et bra ombud.

Sunniva Ørstavik

På Lista

– Jeg synes det var fantastisk. Jeg snakket med mange som kjenner Jesus. Datteren min var på kristen leir og ble med i Indremisjonens kor, Jubel. Jeg husker jo flere av de sangene.

Norges diskriminerings- og likestillingsombud synger «Ingen over, ingen ved siden». Teksten har festet seg. Ørstaviks venner mente at barn kunne bli indoktrinert av slikt.

– Det bekymret meg ikke i det hele tatt. Jeg tror ikke folk indoktrinerer, og jeg har alltid ­ønsket at jeg i oppveksten ble presentert for mer av det religiøse mangfoldet. Jeg var ikke redd for at datteren min skulle bli kristen. Jeg kjenner folk som har blitt indoktrinert, som har gått ut av et religiøst samfunn og har mistet all sin familie og alle sine venner. Jeg har møtt lesbiske som har blitt fordømt av hele lokalsamfunnet, så jeg kimser ikke av dette. Mye farlig kan skje i Guds ånd, men jeg vil ikke holde henne borte fra ulike måter å se verden på og ulike måter å tenke på.

Ørstavik la merke til at det gikk et skille mellom de kristne og andre, men familien ble kjent med ulike mennesker. Ingen fordømte dem for å bevege seg i ulike miljø.

LES OGSÅ: Min tro med flytogsjef Linda Bernander Silseth

Korssmykke og skjegg

Sunniva Ørstavik må ofte ta stilling i spørsmål om religiøse blir diskriminert. Som ombud har hun ment at en nyhetsformidler på NRK TV bør få gå med et korssmykke. Muslimer ansatt i et vaktselskap bør få la skjegget gro. I begge tilfellene har Likestillingsnemnda overprøvd henne og vært mer restriktive.

– Det kan være mange gode grunner til å ikke bære tydelige religiøse symboler. Samtidig må jeg jobbe for et samfunn som ikke er a-religiøst. Religion er en del av livet til folk, og vi kommer til å være et flerreligiøst samfunn. Det må vi ha respekt for, og vi må tåle det i det offentlige rom. Det kan være gode grunner til at hijab ikke skal være del av en politiuniform. Noen mener man skal være nøytral. Jeg 
mener at det er man uansett ikke.

– Samtidig kan hijab betraktes som et kvinnediskriminerende­ plagg. Hvordan manøvrerer du i slike dilemma?

– Det må nesten dere i ­mediene gjøre. Å tvinge noen til å bære et plagg er like uakseptabelt som å tvinge noen til å ta det av seg. Det vanskelige i jobben min handler ofte om å vise fram dilemmaene og balansen mellom ulike hensyn. Hijab-­saken har gitt meg mange våkenetter. Kanskje vil folk i framtiden ­synes det er latterlig å kreve at muslimske kvinner skal være nøytrale.

Skammen

Sunniva Ørstavik har også stor tro på å se seg tilbake og skamme seg.

– Hvis det finnes en Gud, har han gitt oss skamfølelsen for å korrigere atferd. Jeg synes vi skal bruke alle krefter for at folk ikke skal skamme seg for den de er. Men jeg synes det er god grunn til å løfte fram skammelige handlinger og holdninger.

På den politiske samlingen Arendalsuka sto en dame og snakket om fattigdom på en åpen scene.­ Bare ti stykker hørte på henne, mest hennes egne venner. Folk med innflytelse og makt til å gjøre noe med fattigdommen – Sunniva Ørstavik inkludert – var ikke der. De drakk champagne sammen et annet sted. Det skammer hun seg over.

LES OGSÅ: Min tro med Ingrid Olava

Hun tar fram en pekefinger. Den er helt vanlig, ikke spesielt stor. Den peker først mot henne, før den peker oppover for å illustrere at den skal tvinges bort fra oss selv og oppover. Ikke mot Gud, men mot makten.

– Kristendommen er jo historien om det samme. Leser jeg i Bibelen, som jeg har gjort litt, så har jeg lest om en Jesus som nettopp vendte makten ryggen med fare for sitt eget liv. Her har jeg noe å lære. Det er nok av dem som vil sitte ved maktens bord, men det var ikke det han gjorde. Slik jeg våger å lese ham, tror jeg Jesus ville vært et bra ombud.

Det siste hun sier får henne til å le.

– Er det noe av det han gjorde som du tenker på?


– Jeg kjenner det jo så dårlig… hvordan han behandlet de spedalske, for eksempel. I dag er det mange «spedalske». Han gikk til dem. Bildet av ham er nok også farget av hvem jeg snakker med.

Guds kjønn

– Siden vi snakker med det nasjonale­ likestillingsombudet – kan du en gang for alle ­avklare Guds kjønn?

Hun ler av spørsmålet.

– Da er du kommet til feil person. Could’t care less. Hvis han finnes … hvis hun finnes, er hun helt enig i det. Kjønn er helt ubetydelig. Det er hva du er og hva du står for, som betyr noe.

LES OGSÅ: Min tro med Hanne Kristin Rohde