Kulldrift moden for museum

Det knaser i kull under føttene våre. Mobildekningen forsvinner og stillheten og mørket senker seg mer og mer etter hvert som vi trenger innover i fjellet. En 19 år gammel avis ligger og slenger ved siden av en kassett med sommerens slagere. På veggen henger tavla med navnene fra det siste skiftet.

Vi er i Gruve 3 i Longyearbyen på Svalbard. Den står slik gruvearbeiderne forlot den høsten 1996.

Dypere mening

Denne uka startet reiseselskapet Basecamp Spitsbergen opp guidede turer inn i gruva. Besøkende kles opp som gruvearbeidere med kjeledresser, hjelmer, lykter og en oksygenbeholder – det siste mest for nostalgiens skyld. I løpet av rundturen får de se hvordan man boret seg inn i fjellet, skrapte ut kulla og ålte seg framover for å banke opp stempler som skulle hindre fjellet fra å rase over dem.

I slike gruveganger ble hele grunnlaget for verdens nordligste familiesamfunn lagt. Lenge var utvinningen av kull det eneste man drev med på 78 grader nord. Men i de fleste gruvene har det vært stille lenge nå. Og de få, aktive gruvene som er igjen, er i ferd med å lide samme skjebne.

– Det er litt symbolsk at vi i reiselivet tar over gruva. Kall det en dypere mening, sier Steinar Rorgermoen, daglig leder i Basecamp Spitsbergen.

LES OGSÅ: Klokt kullvalg

Mørkt

For gruvedriften på Svalbard vakler. Det nærmest helstatlige Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK) er i krise. Det siste året har 100 mistet jobben i hjørnesteinsbedriften. 260 ansatte er igjen. Da Stortinget bevilget en redningspakke på en halv milliard kroner tidligere i år, var selskapet bare dager unna konkurs. Nå er det mørkere enn noen gang. Kullprisene går fortsatt ikke opp. Redningspakka holder bare til drift ut 2016.

Longyearbyen hviler for tiden på tre bein: Kull, turisme og forskning. Nå er ett av dem i ferd med å knekke. Stenger gruvene, forsvinner 316 arbeidsplasser i Longyearbyen, ifølge tallene Store Norske skal legge fram for styret. Det er dramatisk i en by med 1.500 årsverk.

Skal de to andre næringene klare å holde liv i samfunnet, må de doble aktiviteten i løpet av kort tid. Hvis ikke må 800-900 av Longyearbyens rundt 2.000 innbyggere flytte, ifølge tidligere beregninger fra Norsk institutt for by- og regionforskning.

Kullstøv

Førstkommende torsdag blir en skjebnedag for norsk kulldrift. Da skal styret i Store Norske ta stilling til om det fortsatt er økonomisk mulig å drive Lunckefjell-gruva, som er én av dagens tre operative, norske kullgruver (se faktaboks om gruvene).

– Det blir veldig spennende, sier Aleksander Askeland, direktør for salg og forretningsutvikling i SNSK.

Det våte kullstøvet kleber seg til skoene der vi går utenfor Gruve 7, den eneste aktive gruva i Longyearbyen. Dagskiftet er akkurat over, og ettermiddagsroen senker seg i takt med de truende skyene over Adventdalen.

Men Askeland har fortsatt mange timer igjen på jobb. De siste ukene har han og kollegene jobbet hardt for å forberede styret på valget. Lunckefjell-gruva til 1,2 milliarder skulle bli redningen for Store Norske. I stedet ble det en hodepine. Fallende kullpriser, mye stein i kullaget og utstyrshavari førte til at den ble stengt i januar. Nå er det usikkert om prestisjeprosjektet noen sinne kommer til å åpnes igjen.

Direktøren er ikke optimistisk.

– Slik det ser ut nå, er ikke Lunckefjell-gruva lønnsom. Prisen på kull er på vei ned mot 50 dollar tonnet. For at vi skal gå i null, må vi ha en pris på 65-70 dollar. Dermed taper vi opp mot 200 millioner kroner i året. Da sier det seg selv at det er vanskelig å forsvare videre drift, sier Askeland.

LES OGSÅ: – Men kull har ingen fremtid

Omstilling

Hvis styret kommer til samme konklusjon, blir saken sendt videre til regjeringen. Da er det opp til politikerne å avgjøre om de vil subsidiere kullindustrien med mer penger.

Vårt Land har vært i kontakt med alle stortingspartiene for å høre om de er villige til nok en gang å stille opp for Store Norske. Fremskrittspartiet er de eneste som rett ut sier at staten bør bidra med mer penger til kulldrift på Svalbard.

– Kullproduksjonen er viktig for å opprettholde bosettingen på Svalbard, og for norsk suverenitet over området. Kull fra Svalbard har en kvalitet som gjør den attraktiv for industrien og kan brukes i industri i Skandinavia og Nord-Europa, sier næringspolitisk talsmann Øyvind Korsberg.

Ifølge Senterpartiets Geir Pollestad, som leder næringskomiteen på Stortinget, skal ikke aktiviteten på Svalbard endres som følge av nedgang i kullprisene.

– Det har vært vår klare oppfatning at pakken som Stortinget vedtok var tilstrekkelig. Om dette ikke stemmer, så forventer vi at næringsministeren både informerer Stortinget og tar nødvendige grep, sier Pollestad.

Venstre vil ikke subsidiere kulldrift, men åpner for å hjelpe Store Norske.

– Pengene må i så fall være et ledd i en omstilling og ikke som en utsettelse av en nødvendig endring. Dagene for kulldrift er talte, sier miljøpolitisk talsmann Ola Elvestuen.

Siste gang

Flere ble overrasket over at Miljøpartiet De Grønne ga sin oppslutning til redningspakka denne våren. Men Rasmus Hansson lover at det er siste gang partiet stiller opp for kulldrift.

– De Grønne vil ikke under noen omstendighet støtte videre kulldrift på Svalbard etter 2016. Vi støttet kriselånet i sommer for å unngå en ukontrollert konkurs med de negative konsekvensene dette ville få for Svalbard-samfunnet, men vår forutsetning har hele tiden vært at tiden må brukes til omstilling vekk fra kull. Tiden er overmoden for å avslutte den norske kulldriften på Svalbard, sier Hansson.

SV var eneste parti som stemte imot å redde Store Norske. Stortingsrepresentant Torgeir Knag Fylkesnes sier at partiet heller vil at et kriselån skal gå til et omstillingsfond for selskapet.

– Det haster. Alle med hjerte for Svalbard må være opptatt av at omstillingen skjer raskest mulig, sier Fylkesnes.

Arbeiderpartiet og KrF vil ikke ta stilling til spørsmålet før det er behandlet i partiet. Høyre svarte ikke på Vårt Lands henvendelser.

LES OGSÅ: Ber regjeringen bytte gruver mot fornybart på Svalbard

Ikke kullsvart

Hvordan Store Norske selv ser på framtiden, kan illustreres slik: For få år siden hadde selskapet sju geologer, som hadde som oppgave å lete etter nye kullfelt. I dag har de én person i en 20 prosents stilling.

– Er kullalderen i Norge snart over, Aleksander Askeland?

– Det er stor sannsynlighet for det. Vi kommer oss ikke ned på en kullpris på 50 dollar, sier han, og legger til at Gruve 7 nok kommer til å gå en stund til for å sikre energitilførsel til Longyearbyen. Av de 75.000 tonnene som tas ut fra Gruve 7, bruker energiverket en tredjedel.

– Det viktigste nå er å finne en bra overgangsløsning for Longyearbyen. Skrekkscenarioet er en rask nedlegging av Svea. Når 200 arbeidsplasser ryker, vil det gå utover underleverandører og familier, som igjen vil gå utover barnehager og skoler. Alle andre næringer må da doble omsetningen for å kompensere. Det klarer de ikke over natta, sier Askeland.

Han legger likevel til at det ikke ser helt kullsvart ut.

– For ett år siden var kullprisene på 75 dollar tonnet. Hadde vi fått det nå, hadde vi vært lykkelige. Så det kan jo hende at kullprisene går opp igjen, sier Askeland.

Barnevogn

I sentrum av Longyearbyen. En høy mann med snurrebart og skalla hode triller barnevogna ned mot butikken. På t-skjorta står det et grønt slagord. I fjor fikk nemlig Miljøpartiet De Grønne et lokallag på Svalbard. Partileder Espen Rotevatn har siden den gang vært en omstridt figur i lokalsamfunnet, som kullindustriens fremste kritiker.

– Det har aldri vært nærmere kullavvikling på Svalbard enn nå. Det politiske landskapet er slik at det er umulig å gi mer økonomisk støtte, og kullprisene hjelper også til, sier Rotevatn.

I bakgrunnen siver den svarte røyken fra energiverket opp av pipa og dreier østover i vinden. Her omdannes kull til strøm for Longyearbyens 2.000 innbyggere. Til tross for denne stadige påminnelsen, vil Rotevatn likevel ikke presse på for et helt kullfritt samfunn neste år.

– Gruve 7 må bestå inntil videre i en overgangsfase for å sikre elektrisitet. Der har jeg vært djevelens advokat i Miljøpartiet De Grønne, sier han.

Som en framtidig, alternativ energiform trekker han fram vindmøller.

– På Utsira lever 200 mennesker av tre vindmøller. Da må vi kunne leve av 30 vindmøller. Noen sier at dette er naturinngrep. Men jeg forstår ikke argumentet for at man godkjenner luftforurensing, men problematiserer visuell forurensing, sier Rotevatn.

LES OGSÅ: Skal sprite opp Svalbard

Blått lys

Utenfor matbutikken møter vi Venstres kandidat til lokalstyreledervervet, Eirik Berger. Partiet stiller til valg for første gang etter at det ble stiftet i 2013. Berger er ikke optimistisk på kullindustriens vegne.

– Det brenner et blått lys for kulldriften. Å putte millioner i en bøtte med hull i, går ikke i lengden, sier han.

I bakgrunnen står statuen av en gruvearbeider som ble reist utenfor bygget der mennene skiftet til arbeidsklærne i gamle dager. I dag er bygget et kjøpesenter. «Vi bygde Longyearbyen», står det på statuen.

Berger mener at eierne av Store Norske, altså staten, har lent seg tilbake for lenge, og burde ha sett på nye områder å tjene penger på for lenge siden.

– Den jobben de har begynt nå, skulle de gjort for 10 år siden, da de hadde milliardoverskudd, sier han.

Venstre-kandidaten tror likevel at Longyearbyen vil klare å omstille seg selv om kulldriften forsvinner.

– Det er en krevende oppgave, men samtidig skjer det mye spennende her. Vi har en engasjert næringsforening og reiselivsnæringa har en god strategi for å møte framtiden, sier Berger.

Lappeverk

Tilbake i Gruve 3 er vi kommet til veis ende i gruvegangen. Basecamp Spitsbergen-sjef Steinar Rorgermoen lar lykta sveipe over hengen (taket) i gruva, der et lappeverk av bolter, metallstenger og netting sørger for at fjellet holder seg på plass. Det er foreløpig ikke mulig å komme seg lenger inn enn 40-50 meter, men målet er at Store Norske etter hvert skal sikre gruva bedre slik at det er mulig å ta seg noen hundre meter lenger inn.

– Den viktigste grunnen til at vi gjør dette, er at vi vil fortelle gruvehistorien. Gruvene på Svalbard er jo grunnlaget for hele samfunnet her, sier Rorgermoen.

Men nå er trauste gruvearbeidere byttet ut med storøyde turister. Kanskje blir det også skjebnen for Svea Nord, Lunckefjellet og Gruve 7 etter hvert? Rorgermoen tror nemlig turismen kommer til å spille en større rolle framover, men at de fortsatt er for små til å ha det samfunnsansvaret som Store Norske har.

– Den norske staten må nok fortsatt ta hovedansvaret for bosettingen i Longyearbyen, men i hvilken form og farge, vet ingen, sier Rorgermoen.

Følg oss på Facebook og Twitter!