På sporet av en redningsmann

Nærmere og nærmere det gamle Øst-Tyskland. Skjønt, grensegjerdene og minefeltene er ikke mer. Veier som før endte i ingenting, slanger seg nå i en pilegrimsled fra bayerske kornåkre, inn i Thüringens dype barskoger. Vi knytter skolissene i den vesle Mariakirken i Breitenau, siste «vesttyske» utpost, og setter kursen med Sachsen-Anhalts pittoreske småby, Wittenberg, som mål.

Veien vi går langs, kalles Luther-leden. Og den tar deg fra by til by i området som for 500 år siden var sentrum for Europas historie. Hvorfor finnes en slik vei, oppkalt etter en fyr som i sin tid spente ben under all pilegrimsvirksomhet da han avskaffet avlatsøkonomien?

NY SERIE I VÅRT LAND: Luther øre.

Opprustning

Det begynte i 2008. Wolfgang Huber, daværende spiss for de evangeliske kirkene i Tyskland (EKD), erklærte Luther-tiåret for åpnet. Det skulle spille opp til reformasjonsdagen 31. oktober 2017. Da ville det være nøyaktig 500 år siden Luther spikret sine 95 teser mot avlatshandelen på kirkedøren i Wittenberg, symbolet på de enorme omveltningene som inntraff i politikk, religiøsitet, filosofi og kultur.

Og tiåret skulle stå i opprustingens tegn. For nettopp i Lutherbyer som Wittenberg, Eisleben, Eisenach eller Gotha, var det behov for en oppkvikker. 19 år etter den tyske gjenforeningen, var brutto innlandsprodukt per innbygger i disse gamle østbyene fortsatt bare 70 prosent av hva det var i vest. Og når det gjaldt Hubers eget «konsern», hadde han en ikke rent liten utfordring: I 2008 var knappe 20 prosent av befolkningen i reformasjonens egen vugge medlemmer av de evangeliske kirkene.

– Nå gjelder det å skape morgendagens kraft og idéer av røttene våre, oppfordret Huber, og gjorde Luthers utsagn om «det kristne livet» til sin egen programerklæring:

– Det handler ikke om å være from, men om å bli from. Ikke om å være sunn, men om å bli sunn. Ikke om væren, men om bliven. Det er ennå ikke skjedd, men det er satt i sving. Det er ikke slutten, men det er veien.

Og nettopp derfor. Halvannet år før selve dagen forkynner grønne pilegrimsskilter over hele Midt-Tyskland at her var Luther. Utstillinger og konferanser holdes etter tur. Kaféene byr på Lutherkaker, Luther-biff og Luther-sukkertøy med eplesmak. For man leker ikke jubileum. Eller, vent. Det gjør man også. Playmobil har laget en lekefigur med fjærpenn og tysk bibel i hånden.

Men fungerer Hubers plan?

FOLKETESTEN: Hva, nå Luther? Vi testet folkedypet.

Nye nøkler

Konturene av Luthers ansikt i grønt blekk lyser opp fra pilegrimspasset. Snart er vi ved foten av borgen Wartburg, utenfor Eisenach. Fuglene seiler fra tårn til tårn. Her i Thüringens åser, ble Tysklands gale kong Ludwig II i sin tid bergtatt. Med Wartburg som modell, bygde han sitt eget palass, Neuschwanstein.

– Turistene fortrekker kopien, sukker Andreas Volkert, lederen for offentlighetsarbeidet ved borgen.

Wartburg hadde oppsving i turismen rett etter murens fall, da vesttyskerne igjen kunne besøke plassene som i tiår hadde vært utilgjengelige. I dag er turistbesøket dalt tilbake til 350.000 årlig. Det bayerske «Disney-slottet» til kong Ludwig II har dobbelt så mange.

Men håpet er at reformasjonsjubileet gir et nytt løft for Wartburg. For det er hit du må for å se stedet der Luther levde i eksil da han var blitt bannlyst. Her finnes fortsatt stuen der han satt mens han oversatte Bibelen til tysk. Fra spleiselaget mellom Bundesregjeringen, delstatsmyndigheter, kirke og lokalmyndigheter i Eisenach, har Wartburg sikret seg midler til opprustning, konferanser og utstillinger.

Men interessen for Luther tar i dag enn ny retning. Det trengs nye nøkler for å formidle reformasjonen, forklarer Andreas Volkert.

– Vi kan ikke forutsette den dype kunnskapen om historie og religion som før. Men samfunnet Luther levde i, med sitt hverdagsliv og medierevolusjon, er avgjørende formidlingspunkter, forklarer Volkert.

Følg #luther500 på Facebook og Twitter!

På sokkel

På årets program står nettopp en utstilling som viser hvordan reformasjonens idéer ble gjort kjent gjennom nye trykkemuligheter. Flyvebladet var det første massemedium, og malerfamilien Cranach, satte standard for hvordan Luther er blitt fremstilt i all ettertid. Og gjennom sine Lutherportretter og øvrige virksomhet kan det argumenteres for at cranachene var viktigere for å spre reformasjonen enn Luther selv, forklarer vår guide.

Flere av portrettene som henger her viser «Junker Jörg», dekknavet Luther brukte da han skjulte seg for pavens menn. En skjeggete, uflidd skikkelse, som det er på høy tid å plukke frem, i følge PR-sjefen:

– Luther er blitt satt på en sokkel. Vi skal få ham ned derfra. Vi vil vise at han ikke bare var en kjent teolog, men et vanlig menneske med alle styrker og svakheter.

LES OGSÅ: Reformasjonens karikaturer setter dagens i skyggen.

Det tyske. Første gang Luther havnet på sokkel, var under 300-årsdagen for tesene i Wittenberg. Vi må tilbake til 1800-tallet, en tid da det ble reist minnesmerker over en lav sko. Denkmäler, heter det forresten på tysk, og det er i Luthers bibeloversettelser at ordet først er å finne.

1800-tallets minnesmerker var imidlertid ikke av bokstaver. De var kolosser. Det aller første Luther-denkmal var en 8,9 meter høy bronseskulpur med tilhørende baldakin. Grunnsteinen ble lagt i Wittenberg i 1817. Og akkurat som PR-sjefen på Wartburg, så kunstneren, Johann Gottfried Schadow, det som sin oppgave å riste Luther løs fra «det gjengse bildet»:

«Folk kjenner ham ikke mer! Hvilken størrelse! Hvilket heltemot! Med inderlig kjærlighet arbeider jeg på hans bilde,» skrev Schadow etter å ha lest Luthers skrifter med dyp innlevelse.

Monumentet skapte en hel sjanger. Enhver Luther-by fikk snart sitt eget. Og paradoksalt nok. Eksmunken fra tredjestanden ble den ypperste borgerlige helteskikkelsen, da Lutherkulten inntok de tusen hjem gjennom pipehoder, spilledåser og porselenskopper med Luthers ansikt.

Hva gjaldt Wartburg, ble borgen igjen sentrum for tysk historie. En patriotisk kamp for tysk enhet utspilte seg, og i 1817 ble den første Wartburgfesten holdt av studenter fra Jena. Martin Luther, skaperen av det tyske språket, var deres store ideal. Studentene markerte kampen for en fri forfatning med å brenne reaksjonære bøker.

– Wartburg er derfor langt mer enn akkurat de 300 dagene da Luther bodde her, understreker Andreas Volkert.

– Stedet er – på godt og ondt – en fortelling om idéen om det tyske.

Følg #luther500 på Facebook og Twitter!

Kirkevandring

Vi vandrer langs Lutherveien, der solen nå kaster lange skygger over de grønne åkrene i Coburgerland. I horisonten skimtes en annen borg der Luther oppholdt seg i mange måneder, Veste Coburg. Fra en velfylt kjøkkenhage fanges oppmerksomheten av klangen av klokkker. De henger her opp til minne om da landsbyen vi er i verken hadde kirke eller bil. Men hver søndag, når det kimet i de gamle kirkeklokkene, la hele befolkningen ut på en kirkevandring til nabolandsbyen.

I dette området har man alltid gjort et stort poeng av at man er luthersk, forklarer Regina Corfey som er vokst opp her. Men hun medgir at identitetsmerket ikke sitter like dypt som før:

– I dag er det en ny verden. For bare femti år siden ville det for eksempel vært uhørt å gifte seg med en som ikke var lutheraner.

– Hva er den viktigste arven etter Luther?

– Nettopp vissheten om at vi mennesker besitter en ufravikelig frihet. Kanskje kan også endringene i ekteskapstradisjonene, forstås som en følge av friheten som reformasjonen fremhevet, fordi vi nå føler oss fri til å velge uavhengig av gamle mønstre?

Johanna Sonntag, som er prest i Breitenau, mener et moderne frihetsbegrep likevel skiller seg fra slik Luther beskrev den kristne friheten i sine kampskrifter. Hun mener Luthers tanker kan vekke interesse i vår selfie-tid:

– Vi lengter alle etter anerkjennelse og kjærlighet. Men i dag, som for 500 år siden, definerer vi vår egen elskverdighet etter alt vi gjør. Hva som teller er karrierevalg, opplevelsesrike ferier, hvor mye vi trener, og antall likes. Luthers poeng er vi er elsket av Gud, helt uavhengig av alt dette, helt uavhengig av alle våre anstrengelser. Dette er den kristne friheten.

– Gir den mening hvis man ikke tror på Gud?

– Den forblir en mulighet. Men det er ikke for noen enkelt å leve ut den kristne friheten. Gjennom eget liv viser Luther hvor mye mot det kreves, fordi det betyr å tre ut av de eksisterende systemene, sier Sonntag.

Åndelige røtter

Frem mot 2017 bruker den tyske regjeringen fem millioner euro årlig på å sette i stand minnesmerker. I tillegg kommer driftsbidrag fra delstater og kommuner. Målet er økt turisme og kulturbevaring, men fremfor noe at jubileet sees som en «sjanse til en aktiv og levende videreutvikling av demokratiet»:

– Luther-tiåret gjør det mulig å forstå grunnleggende verdier i samfunnet vårt, slik som tale- og tankefriheten, betydningen av religiøs toleranse og verdien av et felles språk, heter det i vedtaket fra bundesregjeringen.

Mannen som leder vår vandring, tviler på om slagordet myndighetene bruker om Luther-feiringen, treffer særlig godt. Fellesskapets åndelige røtter, kalles det.

– Historien betyr bare noe hvis vi kan den. Det gjør vi ikke i dag. Vi er for opptatt med å leve i vår egen tid, sier Eberhard Wunder, og legger til:

– Jeg vil jo mene at mange mennesker i dag er åndelig sett fattige, og heller isolerte. Men jeg tror ikke folk kjenner det slik selv. Vi har god økonomi, og så mange muligheter i livet.

LES OGSÅ: Ida Marie Haugen Gilbert om stolte fordommer.

Arbeidsplasser

Hva som først og fremst opptar folk her i Coburgerland denne sommeren, er en politisk strid som kan få store følger for jobbmulighetene i fremtiden. Ny flyplass er avgjørende for å hindre utflytting av industrien, mener lokalmyndighetene. Men mange av vandrerne, slik som Wunder, er motstandere. De vil bevare jordbruket og skogen.

– Hva ville Luther ment? spør Wunder, og speider mot et stort lindetre som vil måtte hugges hvis det skal bli landingsstripe her.

Men han kommer raskt frem til at den mest «lutherske» konklusjonen må være å bruke stemmeretten i den forestående folkeavstemningen.

– Med sin toregimentslære kan Luther brukes som argument for alle posisjoner i denne saken, bemerker vandreren.

For Luther var ikke bare en «frigjøringshelt», han var også en fyr som bøyde seg for de politiske autoritetene.

Oppgjøret

– Jubel!

Hurrarop og blomster drysser fra tusen skuelystne når et Luther og hans nybakte fru, Katarina von Bora, spaserer gjennom gatene. I sommervarmen tar Wittenberg en kollektiv tidsreise tilbake til året 1525, da munk og nonne ble mann og kone.

– Det var en skandale. Og et gjennombrudd, sier en stolt wittenberger, Fred Göde. Han har æren av å spille Luther selv under årets Luthers Hochzeit, byfesten som i år holdes for 21. år på rad.

Wittenberg fant nemlig ut at en sommerlig bryllupsfest var langt bedre anledning for å ha byfestival, enn den oktoberkalde reformasjonsdagen. Og mens sekkepiper spiller opp til dans på middelaldermarkedet, hever smilende soldater fra vennskapsbyen Haderslev glassene. Turister og wittenbergere feirer kjærligheten, og ektepar fornyer løftene sine i Luthers egen kirke, St. Marien.

I kirkebenken sitter også finansprofessor David Schrider fra Miami som stemmer i til Luthersalmen «Vår Gud han er så fast en borg». Tyskættede Schrider var egentlig på jobb i Paris. Frihelgen tok han i Wittenberg.

– Jeg løp rett fra toget til døren der tesene ble spikret opp, sier han, og ler av sin egen entusiasme. Presten Richard Brueninger trøster med at dette er helt normalt blant amerikanere som kommer hit for å erfare reformasjonen, som han sier. Men han legger ikke skjul på at han synes det blir litt mye av det gode når det gjelder Lutherfeiring her i byen:

– Hvis han kunne, ville nok Luther snudd seg i graven. Særlig over disse små bystene som man selger av ham, sier Brueninger, som i likhet med de fargerike plastbystene til 15 euro, selv er resultat av Luther-interessen. Han er en av flere frivillige amerikanske prester som bruker ferien på å holde turistgudstjenester i Wittenberg.

Først og fremst er det likevel tyskere som valfarter til reformasjonshovedstaden. Slik som Moritz Gühring og Sieglinde Bittner. De gikk i samme klasse på 60-tallet i Dessau, og har lagt gjenforeningsfesten til Wittenberg.

– Også for oss katolikker betyr Wittenberg mye. Det var her det startet. Oppgjøret i en kirke som var mest opptatt av makt og berømmelse, sier Moritz Gühring bak tykke brilleglass.

– Luther er en påminner om å kaste ut ballasten, og komme tilbake til troens kjerne, legger Bittner til.

BYPORTRETTET: Wittenbergs frodige mann.

I en tynn tråd

Fra tårnet på St. Marien, dukker Martin Luther, alias Göde, opp igjen. Han henger i et tau fra kirketårnet, midt mellom bakken og fru Katarina von Bora, som venter på tårnplattformen over ham.

Nede på bakken står en kjent byskikkelse som også ofte er å se utkledd som Luther, Bernard Neumann. Men i dag har Neumann rollen som seg selv. Kirkeforvalteren i St. Marien forsøker å skaffe 1,5 millioner euro til totalrenovering av reformasjonens «moderkirke». Mesteparten mangler. Nå har Neumann alliert seg med brannvesenet, og i takt med at de skuelystne donerer mynter og sedler, heises Luther nærmere og nærmere sin kjære «Käthe».

– Straks pengene i kisten klinger, Martinus et stykke høyere svinger», rimes det over høytalerne.

Neumann har som jobb å holde i live en koloss av en institusjon, skapt på en tid da det å være borger og det å være luthersk var to sider av samme sak. Slik er det ikke lenger. Bare siden Luthertiåret ble åpnet har andelen kirkemedlemmer i området sunket med ytterligere to prosentpoeng. Men Neumann lar seg ikke overvelde: Han lar seg derimot inspirere:

– Det avgjørende budskapet fra Luther, var at kirken alltid må reformeres. Når ting ble endret så radikalt for 500 år siden, var det fordi Luther rettet seg mot byens folk, og sa: «Vi gjør det som står i Bibelen, og det må være det viktigste». Dagens medlemstall forteller at vi også i dag er nødt til å gjøre mye ganske annerledes, hvis kirken skal kunne gå inn i menneskers situasjon. Å fornye kirken, slik at den er for alle, ikke bare en klubb for de få og høyverdige, det er utfordringen vår også i dag, fastslår Neumann.

Tyve minutter og 1.500 euro senere er Martin i Katarinas armer.

– Jubel!