– Jeg har ingen venner

Å snakke så folk forstår. Rett fra levra. Til alle der ute med grilldress og en ferie på Gran Canaria i sikte. De som befinner seg fjernt fra kulturelitens bokhyller. Det er sånt mange forbinder med Carl I. Hagen. Etter 40 år i politikken kan han se tilbake på en stormfull karriere. Og et betydelig antall karikaturtegninger, kun illustrert ved hjelp av to nesebor.

– I Oppland Arbeiderblad ble jeg en gang tegnet som Hitler, men også da sa jeg til meg selv: «Det at du blir karikert i aviser, må du se på som en ære. Det betyr at du har gjort inntrykk på folk.» Jeg har også blitt kalt klovn mange ganger, og tatt det som en æresbevisning. Det bør også Jagland gjøre. Å være klovn krever talent.

Nå sitter han fjernt fra manesjen, på et stille kontor i Oslo Rådhus, som gruppeleder for bystyregruppen Frp. Carl I. Hagen innrømmer at han ofte savner TV-debattene.

– Jeg ser ofte på Aktuelt og ulike debatter og tenker «så mye bedre det hadde blitt hvis jeg hadde vært med», smiler han.

Har betydd noe

– Hva vet du nå, som du gjerne skulle visst da du var ung?

– Tenk om jeg kunne hatt mitt nåværende hode av kunnskap og all livserfaring, i en alder av 25 år. Det hadde vært gøy! På Persbråten skole, der jeg gikk, var det mange samfunnsengasjerte elever. Jeg turte aldri å be om ordet. Når jeg lurte på om jeg skulle rekke opp hånden, begynte hjertet å slå i rasende fart. Mine gamle klassekamerater fikk sjokk da jeg ble den jeg ble. Jeg var jo livredd for å dumme meg ut overfor de jeg kjente. Å gjøre det for fremmede er mye lettere. Da jeg siden studerte i England, var det ingen som kjente meg, og jeg ble raskt en ledende studentpolitiker.

– Hva er ditt beste minne fra livet?

– At jeg har markert meg. På slutten av livet kan man lure på – har jeg betydd noe? Eli og jeg kan svare JA. Da jeg ble formann i Frp i 1978, hadde vi 0,7 prosent oppslutning. Da Siv Jensen overtok i 2006, hadde vi 33 prosent. Arbeidet har tatt all tid og oppmerksomhet. Jeg har ingen omgangskrets, ingen venner jeg er på turer med eller møter, og det føles helt greit. Men jeg har pleid å dra på russereunion som arrangeres hvert femte år, så sant det ikke har krasjet med valgkampen.

Lærte å tale av Høyre

– Og ditt beste minne fra barndommen?

– Skiturer med far, søsken, Kvikk Lunsj og appelsiner, mens mor var hjemme og lagde middag. Mor var for øvrig skandinavisk mester i selskapsdans, og drev blant annet danseskole for gardistene. Det fantes ikke barnehager på den tiden, så jeg var alltid med på dansetimene. Der lærte vi alt fra foxtrot og quickstep til god oppførsel. Jeg har siden prøvd å oppføre meg som en gentleman så godt jeg kan.

– Hvilken hendelse har formet deg mest?

– Jeg meldte meg inn i Unge Høyre som 17-åring, fordi de hadde tilbud om et tale- og debattkurs. Det ble skjellsettende. Hemmeligheten skjuler seg bak noen veldig enkle prinsipper: Tilpass deg ditt publikum! En Carl I. Hagen i Tromsø og på Lindesnes er to helt forskjellige personer. Enhver dyktig politiker er skuespiller. Einar Gerhardsen holdt tale til Norsk Skuespillerforbund på 75-årsdagen, der åpnet han med å si «ærede kollegaer».

– Fremskrittspartiets suksess er tuftet på en eneste debatt under valgkampen i 1979. Vi var ikke representert i Stortinget, men greide å komme oss med på en TV-debatt. I forkant hadde Eli og jeg leid videoopptager for å studere argumentasjonsteknikken under valgkampen. Reiulf Steen var håpløs, snakket i flere minutter og ingen skjønte hva han sa. Eli mente jeg måtte svare «ja» eller «nei», og det gjorde jeg. Jeg ble kjendis over natten. Plutselig kom vi inn i en rekke kommunestyrer. Hvis du har klare synspunkter, i stedet for å pakke det inn i bomull, vekker du oppmerksomhet. Fridtjof Frank Gundersen snakket for eksempel om å nedlegge Nord-Norge, mens kvinneorganisasjoner ble betegnet som «organisert kvinnfolkmas».

Alltid med Eli

– Hva angrer du på?

– Hvis jeg skulle begynne å angre på ting i livet, er det fort gjort å grave seg ned i et dypt, sort hull. Bli nedtrykt. Min livsfilosofi er at jeg ikke angrer på noe.

– Jeg har gjort en del dumme ting, men samtidig har jeg skilt meg ut fra de andre. Som badediscoen i 1982, der Se & Hør hadde avtalt med to jenter at de skulle trekke ned bikinitoppen akkurat da de tok bilde. Det varte noen få sekunder, mens inntrykket folk fikk var at jeg badet i en stamp med halvnakne jenter. Bildet ble forøvrig en sterkt medvirkende årsak til at jeg og Eli ble gift. Alle skjelte meg ut, inkludert Eli, men utad tok hun meg i forsvar. Jeg skjønte at hun var en jeg kunne stole på. Like etterpå giftet vi oss.

– Hva er så hemmeligheten bak et langt og lykkelig ekteskap?

– Jeg er en normal mann med normale lyster. Eli og jeg har organisert livet vårt slik at jeg ikke kommer i situasjoner hvor jeg kan bli fristet til å innlede noe med andre jenter. Eli var alltid med når jeg var på et oppdrag som medførte overnatting. Slik unngikk vi den situasjon hvor jeg som partiformann kanskje kunne spise middag, drikke noen glass rødvin etterpå og falle for fristelsen hvis noen bød seg frem. Det skal sies at Eli også hadde en periode hvor hun var sykelig sjalu.

– Kjærtegn har vært viktig. At vi viser og demonstrerer at vi er glade i hverandre. Vi pleide å holde hender i stortingskorridorene, nå gjør vi det når vi går tur i byen.

Angrer Bondevik-støtte

– Hvis du skulle levd på nytt, hva ville du gjort annerledes?

– Jeg ville ikke så lett satt inn Bondevik 1– og Bondevik 2-regjeringen. Men jeg dveler ikke ved ting som burde vært annerledes. Det har med livsfilosofien min å gjøre. Jeg tenker i stedet tilbake på fine hendelser. Jeg husker en 1. mai i Kristiansand. Det var 5.000 som hørte på meg og 300 som hørte på Åse Kleveland, som var statsråd i Arbeiderpartiregjering. Å få jubel fra en stor forsamling gir en fantastisk tilfredsstillelse.

– Men du har også blitt kastet egg på?

– Alt det stygge som kan sies om noen, har vært sagt om meg før. Hvis noen kaller meg Hitler, Stalin, Mao eller en annen massemorder, preller det av. Jeg har lært meg å skille mellom den Carl jeg leser om og meg selv. Slik unngår jeg å bli lei meg. Først og fremst har jeg hatt det veldig moro.

– Og du lar deg heller ikke plage av noen laster?

– Jeg røykte 40 om dagen og fikk klage fra KrFs Einar Steensnæs i kontoret ved siden av. Han mente det sivet røyk under døren og inn til ham. Det ignorerte jeg fullstendig. Men etter hvert kom det jo restriksjoner både her og der. Det er ti år siden jeg har røykt, men jeg betrakter meg fortsatt som en røyker. Jeg burde imidlertid innledet røykepausen litt tidligere.

– Jeg har gjort noe med det

– Hva er det beste livet har gitt deg?

– God samvittighet. Jeg har alltid tenkt at når det går til pokker i vold med Norge, skal jeg kunne si til meg selv at jeg har gjort mitt for å hindre det. Jeg liker ikke mennesker som ser et problem og sier «Dette må noen gjøre noe med».

– På hvilket viktig område har du skiftet mening?

– I synet på seksuell legning. Å respektere at man er født homoseksuell og ikke kan helbredes fra det. Jeg burde vært for partnerskapsloven, og innser at jeg har vært en bremsekloss for noen viktige saker. Vi burde ha et mye åpnere sinn i samfunnet for de som er født annerledes.

– Hva gleder du deg mest over?

– Familien og vissheten om at det går bra. Når jeg ser barn og barnebarn blomstre. Og når jeg pusser opp hus. Selv om jeg har brukt mye tid på kontoret, er jeg en skikkelig handyman. Etter å ha hatt en jobb med mye papirer og ord, gleder jeg meg over å kunne jobbe med noe helt konkret.

Tviler på bakkemannskapet

– Hva vil du gjøre før du dør?

– Ikke noe bestemt, men jeg vil dø frisk. Jeg så min mors endring fra å være livsfrisk til å sykne hen med Alzheimer. Mens Eli var hjemme og matet sitt ett år gamle barnebarn, matet jeg min mor. Det ønsker jeg ikke for mine pårørende. Min ønskedrøm er å dø på en talerstol. Men jeg håper det blir lenge til.

– Hva er egentlig meningen med livet?

– Religioner har jo ofte et slags svar, men jeg har flere ganger vurdert å melde meg ut av statskirken. Jeg har en viss tiltro til Gud, men tviler litt på bakkemannskapet. Særlig når biskopen begynner å snakke om klima. Jeg synes de skal holde seg til teologien og ikke bruke autoriteten og tilliten de har til helt vanlige, politiske spørsmål.

– Jeg kan føle på en misunnelse overfor de som har en ekte tro. De som ikke røyker eller drikker, men har en egen indre ro. For meg er meningen med livet å skape noe. Å bidra med noe man kan se tilbake på med tilfredshet.