Monsignore Fredrik Hansen. Det høres kanskje merkelig ut. Men det er bare å bli vant til det. I år kommer nemlig monsignore Fredrik Hansen til å ta over etter Bernt Eidsvig som biskop i Oslo katolske bispedømme. Det er en jobb man gjerne har noen år (Eidsvig gir seg etter 20 år).
Lørdag 18. januar vies Hansen til såkalt koadjutorbiskop i St. Olav domkirke i Oslo. Det betyr at han blir en hjelpebiskop for Eidsvig fram til paven godtar Eidsvigs avskjedssøknad. Øyeblikket det skjer, er Hansen Oslos nye biskop.
Timingen er spennende. 25 år etter at den tidligere lutheraneren konverterte til Den katolske kirke, i det første ordinære katolske jubelåret på 25 år, på daggry for de kolossale jubileumsårene 2030 og 2033, byttes Hansen inn for å lede Norges største katolske bispedømme. Så, la oss starte med det viktigste:
– Har du sett filmen Conclave enda?
– Nei, det har jeg faktisk ikke. Jeg har derimot lest boka. De jeg kjenner som har sett filmen sier at den er storstilt og vakker å se på … og at det skjer noe i avslutningen av filmen …
Vi går raskt videre fra den noe omstridte Oscar-nominerte pavefilmen Conclave. I løpet av intervjuet skal Oslos neste biskop uoppfordret dele mange tanker om en annen film som må kunne kalles katolsk: Mel Gibsons The Passion of the Christ. Men nå: The Life of a soon to be Bishop. Med en scene fra et college i USA som starter med en høyst uventet telefon.
---
Fredrik Hansen
- Født 1979 i Drammen.
- Oppvokst på Stavern i en ikke-praktiserende kristen familie.
- Konverterte til katolisismen i 1999.
- Fra 2011 til 2013 var han student ved Det pavelige kirkeakademi («pavestolens diplomatskole»).
- Har tidligere vært dommer i Tribunalet, sekretær for Norsk katolsk bisperåd, og vise-rektor i St. Eystein presteseminar.
- Fra 2013 til 2022 var han diplomat for Den hellige stol, som involverte arbeid i blant annet Honduras, Wien og New York.
- 1. november utnevnte pave Frans ham til koadjutorbiskop i Oslo.
- Lørdag 18. januar 2025 vigsles han til biskop i St. Olav domkirke.
- Vigslingsmessen sendes direkte på katolsk.no fra kl. 10:00.
- Kilde: www.katolsk.no
---

«Er du alene?»
Det er en oktoberdag i 2024. Fredrik Hansen underviser en gruppe diakonstudenter på St. Mary’s Seminary and University i Baltimore i USA, universitet som har vært arbeidsplassen til Hansen siden 2022. På timeplanen står Det første vatikankonsil, som blant annet utla læren om pavens ufeilbarlighet.
Hansen bruker hele timen på å legge ut om hvilken myndighet paven har i kirken. Lite vet han at pavens myndighet straks skal vise seg i klasserommet. Mobilen hans går av. Men ettersom Hansen har en regel om å ikke ta telefonen mens han underviser, fortsetter han timen. Så begynner meldinger å tikke inn. Hansen stusser, men venter fortsatt med å sjekke telefonen.
Pausen kommer og Hansen tar endelig opp telefonen. Oppringingen og meldingene er fra en og samme person: Den apostoliske nuntius i Norden, erkebiskop Julio Murat. Du vet kanskje ikke hvem det er eller hva han gjør, men det vet de fleste katolske prester, inkludert Hansen. Nuntius er den som finner biskoper for paven. Hansen ringer ham opp.
«Er du alene?», spør Murat.
Hansen bekrefter at han er det. Så kommer beskjeden: «Pave Frans har utnevnt deg til koadjutorbiskop av Oslo.»
Vårt Land har tidligere skrevet om «hemmelighetskremmeriet» som preger prosessen med å velge ut biskoper i Den katolske kirke. Vi skal ikke gjenta for mye her, men det er viktig å poengtere at i Den katolske kirke, i motsetning til Den norske kirke, er det ukjent for medlemmene hvem som blir vurdert til å bli ny biskop. Alle medlemmer i Den norske kirke kan nominere kandidater, men det kan ikke medlemmene i Den katolske kirke.
Da Hansen ble spurt, takket han raskt ja.
– Vi tror på paven som overhyrde for kirken, så når spørsmålet kom, så sa jeg ja til det. Det følte jeg var riktig og på sin plass.
– Forventet du forespørselen?
– Nei. Oppringingen fra nuntius kom overraskende. Resten av den dagen ble veldig underlig. Jeg måtte fortsette å undervise. Dagen etter var jeg ute i menigheten hvor jeg ikke kunne si noe om utnevnelsen.

Gleder seg til å bo kun ett sted
Oslos neste biskop har nytt pave Frans’ tillit over en lengre periode. Tittelen «monsignore» får være et av bevisene. Det er en hederstittel for prester i Den katolske kirke, og Hansen ble det som en av de «pavelige kapellaner». I tillegg til Hansen er det kun tre andre i Norge som bærer tittelen (Egil Mogstad, Torbjørn Olsen og Huynh Tan Hai).
Et annet bevis er at Hansen har arbeidet ti år i diplomatitjenesten til Vatikanet, som har involvert tjeneste ved Den Hellige Stols permanente misjoner til FN i Wien og i New York, samt ved det apostoliske nuntiatur i Honduras.
– Hvor er havnen din? Hvor er det du føler deg mest hjemme med troen din?
– Vel, noe av det jeg jeg gleder meg veldig til med å komme til Oslo, er at jeg for første gang på veldig mange år kan bo på ett sted, og at jeg ikke lever en tredjedel av livet i Oslo, en tredjedel i Drammen og en tredjedel et annet sted i verden.
Hansen lander til slutt på to havner: St. Olav domkirke og Roma.
– Jeg er veldig glad i St. Olav, som er en kirke som har betydd mye i mitt liv som katolikk. Jeg ble diakonviet her, jeg ble presteviet her, og nå skal jeg også bli bispeviet her. Roma har også spilt en viktig rolle i mitt katolske liv. Jeg bodde der i fem år. Det å være konvertitt og å få reise til Roma, er som å komme hjem.

Vurderte å bli prest i Den norske kirke
Hansen ble ikke oppdratt katolsk og beskriver familien sin som ikke-praktiserende kristne. I Stavern, hvor han vokste opp, gikk han på en barneskole som «var preget av noen veldig personlige kristne lærere».
– Vi sang salmer hver dag og ba, selv om det var en helt vanlig offentlig skole.
Skolens julegudstjeneste gjorde inntrykk på en ung Hansen og var det som først ga ham en tanke om å bli prest. Men på ungdomsskolen skulle han bevege seg vekk fra troen.
– Jeg ble interessert i historie og politikk og beveget meg veldig i retning av sosialismen. Så da vi kom til konfirmasjonsalderen sa jeg at jeg ikke kunne la meg konfirmere i Den norske kirke fordi jeg ikke var troende nok.
På videregående, i Herrens år 1997, skulle pendelen snu andre veien igjen. Det var året da alt skjedde samtidig, forklarer Hansen.
– Da skulle jeg stemme for første gang. Jeg ønsket å bli politisk aktiv, og valgte å melde meg inn i KrF. Jeg hadde kristne venner og var godt på vei tilbake til troen, og så i partiets verdigrunnlag viktige prinsipper for samfunnet. Det var i denne tiden jeg begynte å gå i kirken hver søndag, å lese Bibelen hver dag og leve i det hele tatt et mye mer aktivt kristent liv.
Osberg-saken ledet meg faktisk til spørsmålet «Hva er en biskop og hva er hans rolle?»
— Biskop-elekt Fredrik Hansen

Veien fra DNK
Så, hvorfor ble det et liv i Den katolske kirke og ikke Den norske kirke?
– Rundt tiden jeg begynte å bli aktiv i Den norske kirke, var det flere debatter gående i kirken om ulike teologiske spørsmål. Dette førte til at jeg tenkte at jeg måtte se nærmere på Den katolske kirke.
Hansen trekker fram den mye omtalte Osberg-/Dingstad-saken som én av sakene som fikk ham til å tenke seg om. I den saken frasa prost Asle Dingstad seg tilsyn fra biskop Sigurd Osberg etter uenighet om homofilispørsmålet. Den norske kirkes lærenemnd mente til slutt at uenighet i homofilispørsmålet ikke var tilstrekkelig til at Dingstad kunne frasi seg tilsyn, og det endte med at Dingstad ga seg.
– Osberg-saken ledet meg faktisk til spørsmålet «Hva er en biskop og hva er hans rolle?»
Hansen begynte å gå i den katolske menigheten i Larvik, som på dette tidspunktet hadde en sogneprest som selv var en konvertitt fra den norske kirke.
– Det ble fort tydelig for meg at det jeg følte manglet i Den norske kirke, var veldig tydelig til stede i den katolske kirken. Det var den sakramentale biten, med nattverdsgudstjeneste hver søndag. Det var også det tydelige bispeembetet, pave-embetet og læreembetet. Der det var uenigheter, ble det tatt bestemmelser. Det var også en tydelig historisk kontinuitet fra Jesus selv og helt fram til i dag.
Hansen sier at han ikke gikk ut av Den norske kirke, men at han gikk inn i den katolske.
– Jeg hadde nok i den første tiden mer av en brodd mot Den norske kirke, men når jeg landet såpass umiddelbart i den katolske, så har det ikke blitt noe jeg har tatt med meg.
27. desember i 1999 ble Hansen tatt opp i det katolske fellesskapet.
---
4 raske
- Gud er: Lys.
- Jeg klarer meg ikke uten: Den daglige messe.
- Boken alle må lese: Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway.
- I begravelsen min vil jeg ha denne salmen: «O store Gud vi lover deg».
---
Forkjærlighet for korsveien
I tiden før man skal bli bispeviet er det krav å reise på en ukes retreat. Dette gjorde Hansen i begynnelsen av januar. Han forteller at han brukte dagene til å gå gjennom evangeliene, noe han vanligvis gjør når han er på en retreat.
– Jeg har en stor forkjærlighet for evangelietekstene hvor Jesus underviser. Jesus som mesteren, enten i bergprekenen eller i møte med et menneske, når han virkelig blir lyset i verden.
– Hva er Jesus sin viktigste leksjon til verden? Eller hva har vært Jesus viktigste leksjon i ditt liv?
– Det tror jeg er korset. At Jesus var villig til å gi sitt liv for oss for at hans seier skulle bli min seier. Jeg har en forkjærlighet for korsveien, især i fastetiden. Det å gå med Jesus idet han nærmer seg Golgata hvor han skal dø for våre synder …
Hansen titter opp til venstre.
– Det er grunnen til at jeg er kritisk til The Passion of the Christ. For den kan lett forstås slik at det viktigste med Jesus var blod og lidelse.
– Du mener at et overdrevet fokus på lidelsen overskygger oppstandelsen?
– Ja. Jeg må innrømme at jeg leser evangeliene i en annen retning. I The Passion of the Christ er det så mye som bare er Jesu lidelse. Både i hvor mange minutter som brukes på å vise det og det faktum at hele den romerske kohort samles for å se ham lide. I evangeliet er Jesus en av mange som led og som ble korsfestet, en forbryter blant forbrytere. Derfor opplevde jeg deler av filmen som mindre hjelpsom i hvordan vi skal tenke om påsken. Er det bare er blod og gørr og skrik, blir både Jesu selvoppofrelse og – selve høydepunktet – hans oppstandelse lett borte. Det er ikke noe for meg.
– Hva er den beste Jesus-filmen du har sett?
– Jeg tror egentlig ikke at jeg har funnet meg helt hjemme i noen film eller liknende fremstilling av vår herre. For meg er det mye sterkere å lese et evangelium fra begynnelse til slutt.

Bønn for faren ble trosbekreftende
I fjor sommer mistet Hansen faren sin.
– Jeg tror at hvis man hadde spurt meg et par måneder før han ble syk, om jeg ville ta hans død tungt, ville jeg svart ja. Men selv om jeg absolutt følte på en sorg og selvsagt opplevde det vondt å miste en av mine foreldre, var det ikke tyngende.
– Vi tror jo på en miskunns og kjærlighetens Gud. Jeg kunne også be for min far og opplevde det som en bekreftelse på min egen tro rundt dette med hva som kommer etterpå.
– Hva tror du skjer med din far etter livet?
– Ja, det er jo også et av disse store spørsmålene. Jeg tenker at min oppgave knyttet til min far er å be for ham. Vi tror ikke på den garanterte, automatiske himmelen for alle mennesker. Vi er ikke universalister. Jesus forkynner i evangeliet at det er sauer og geiter. Og så er det høyre og venstre side for vår herre. Men, jeg har et tydelig kristent håp om at jeg en deg vil se min far igjen i himmelen. Derfor ber jeg om han kommer dit, og håper jeg også en dag ender der.
– Frykter du helvete?
– Nei. Men en gang iblant kjenner jeg på et behov om å forte meg litt til skriftemål. Hvis jeg kjenner at jeg har gjort noe som er litt mer alvorlig og tenker at jeg bør rydde opp idet. Men det gjør jeg nok ikke av en påtagende frykt for helvete.
– Angerfølelsen etter synd kommer enten fordi vi frykter dommen eller fordi vi elsker Gud. Det er det siste her vi burde strekke oss etter. At vi reagerer på vår synd ut av den kjærligheten vi har til Gud. Ikke av en frykt for straff.
Jeg sier jo med et smil at jeg gleder meg til mandag 20. januar. For å være midtpunktet er jeg ikke veldig glad i.
— Monsignore Fredrik Hansen
Gleder seg til helga er over
Vigslingsmessen i St. Olav domkirke på lørdag blir en storstilt affære. Kirken vil fylles til randen og selve vigslingen vil utføres av ingen ringere enn kardinal Pietro Parolin, Vatikanets statssekretær.
I løpet av messen skal Hansen legge seg flatt ned foran alteret der han blir liggende under litaniet. Så skal han reise seg, blir bedt for – og bli salvet. Så vil han ta imot ring, bispelua (mitra) og bispestav – og bli bedt om å våke over sin hjord som Gud har satt ham til å lede.
– Du har blitt beskrevet som en sjenert mann. Her blir du i sentrum av begivenhetene. Hvordan blir det for deg?
– Jeg sier jo med et smil at jeg gleder meg til mandag 20. januar. For å være midtpunktet er jeg ikke veldig glad i.
Plutselig går døra opp til bispeværelset hvor vi sitter og en slags pave Benedikt/pave Frans-scene utfolder seg i Akersveien i Oslo. Det er biskop Eidsvig som entrer rommet.
«Slapp av. Det er bare meg».
– Jeg sitter her med Vårt Land.
«Jeg skal ikke overhøre. Jeg skal bare hente avisen min».
– Den kan jeg hente for deg.
«Nei da. Sitt ned».
Eidsvig henter en avis, smiler og forlater rommet.
– Noen siste forberedelser før vigslingshelga?
– Ja. Nå skal jeg til Roma for å hente bispelua mi faktisk.
– Den går i håndbagasjen eller?
– Eh, ja. Den tør jeg ikke å sjekke inn.
