I en fabrikk hvor det tidligere ble produsert propeller, står fire store turist-tog parkert. Ikke den typen som går på skinner, men de som ruller på gummihjul på vanlige veier. Når snøen er borte, skal togene frakte turister fra cruise-skipene, rundt i Ålesund sentrum og opp til utsiktspunktet på byfjellet Aksla.
– Det begynte som en sommerhobby og biinntekt. Nå holder vi på seks måneder av året. Det har blitt blodig alvor, og jeg er glad for at broren min og jeg er sammen om det, sier Jan Honningdal.
Mange kjenner ham som lovsangsartist, som i snart 50 år har vært tilknyttet Ungdom i Oppdrag. Men her i den gamle fabrikkhallen, i lukta av olje og sjø, er han først og fremst daglig leder av familiebedriften Jenny Hatlehol AS. Gjennom den hundre år gamle bedriften drev Jan Honningdals far og farmor i mange år leketøysbutikker i Ålesund, før virksomheten dreide over til sight-seeing med turister på 90-tallet.
Dette med tog begynte med at kjøpesenteret på Moa begynte å trekke kunder ut av bysentrum. Familiens gamle lekebutikk holdt til i utkanten av en stadig stillere bykjerne. Da kjøpte faren til Jan Honningdal et gammelt «Thomas-tog», som han kjørte gjennom gågata og til leketøysbutikken som lå i enden. Det fungerte en stund.
– Tog og barn, det er jo magnetisk. Så jeg tror vi holdt liv i den gata i noen år.
– Men så ble faren min 70 år, og dispensasjonene han hadde fått til å kjøre mot betaling og slikt gikk ut. Så vi bestemte oss for å avslutte firmaet og frakte toget til Østlandet.
Da ringte telefonen. En mann i Tromsø hadde hørt at leketøysbutikken i Ålesund drev med tog, og han hadde et slikt han ville selge. Honningdal hadde lenge hatt en drøm om å kjøre tog opp til utsiktspunktet på byfjellet Aksla, men folkevogn-motoren i toget de hadde kunne knapt få seg selv opp bakkene – og langt mindre dra et slep med turister etter seg. Toget som stod i Tromsø var derimot av et helt annet kaliber.
Da var det duket for et nok et girskifte for familiebedriften.
---
Jan Honningdal
- Lovsangsleder og daglig leder for Jenny Hatlehol AS, som kjører turisttog i Ålesund og Haugesund
- Født i 1959. Gift med Tove, som han også leder lovsang sammen med.
- De har fire barn og ti barnebarn
---
Fra lunken til glovarm
Jan Honningdal er og har vært en markant bidragsyter til den norske lovsangssjangeren. Han har gitt ut et titalls lovsangsalbum, og står blant annet bak slagerne «Halleluja, opphøy Jesus» og «Majestet, konge i evighet» – som ifølge Honningdals Wikipedia-side brukes av kinesiske undergrunnsmenigheter. Honningdal forteller at den er oversatt til flere titalls språk, og at han jevnlig får videoer av at den synges fra forskjellige steder – den foreløpig siste meldingen kom fra Vietnam.
Familien han vokste opp i var aktiv i Frikirka, hvor moren spilte piano og faren sang i koret. Jan gikk på søndagsskole og speider, men om noen spurte ham om han var kristen, måtte han kikke nøye på dem før han svarte.
Om han trodde de ville at han svarte ja, så svarte han ja. Hvis ikke, svarte han nei.
Selv om han som 14-åring tok et mer aktivt valg om at han ville være kristen, var det fortsatt ikke noe han snakket spesielt høyt om. Men noen år senere var han på Bjorli bibelcamp, hvor det på et møte ble det spurt om noen ønsket et nærmere forhold til Jesus. Jan opplevde at de rundt ham hadde en annen måte å være kristen på, at de gjorde masse «Jesus-ting» som var fremmed for ham. Slik han forstod det, var det dette som var å ha et «mer personlig» forhold til Jesus.
Så Jan rakk opp hånda, og måtte fram og bli bedt for. Da opplevde han at Jesus møtte ham, og gjorde noe med ham. Noe han måtte fortelle andre om, alle steder han gikk. Og slik har det vært siden.

Gikk ikke etter planen
I 1977 begynte han på Disippeltreningsskole i Ungdom i Oppdrag. Han skulle bare være der tre måneder.
– Det er en ting jeg er veldig glad for at ikke gikk som jeg hadde tenkt, sier han.
Nå har han og kona Tove i mange år bodd like ved organisasjonens hovedkontor på Grimerud ved Hamar. Men han jobber mest hjemmefra. Som andre i Ungdom i Oppdrag sørger de for sin egen inntekt, og styrer seg selv. Til vanlig går han i Frikirken i Stange. Om der ikke er møter, besøker han en lokal pinsemenighet.
– Jeg vet ikke helt hva som må til for å kalle seg pinsevenn, men jeg er i hvert fall en god venn av pinsen. Men jeg er vel ganske tverrkirkelig.
Når jeg spiser fisk, så spiser jeg fisken, og så kaster jeg beina. Sånn har også mitt forhold til undervisning og utlegging av Guds ord vært
– Har du fått «troendes dåp», det vi tidligere kalte voksendåp?
– Jeg pleier ikke svare på det spørsmålet. Jeg opplever det som en personlig ting, samtidig som jeg ikke vil bli tatt til inntekt for det ene eller det andre dåpssynet. Det er et tema jeg synes har fått mer problematisk oppmerksomhet enn nødvendig.
Bibelen er Guds ord, mener Jan Honningdal. Og siterer Arnold Børud, et stort forbilde, som kom med det retoriske spørsmålet: «Hvis ikke Jesus mente det han sa, hvorfor sa han ikke da det han mente?»
– Jeg er ingen teolog, og jeg vet at vi også har med kultur og slikt å gjøre: Men jeg har i hvert fall hatt som mål å leve etter Guds ord.
– I senere år har mange fortalt om vanskelige opplevelser i den karismatiske delen av kristenheten. Hvordan har det vært for deg, som har stått i dette i snart 50 år?
– Jeg har vært veldig heldig. Jeg har vært i en bevegelse med gode ledere og har alltid følt meg ivaretatt. Men jeg gråter på innsida når folk forteller om opplevelser med åndelige overgrep, å bli utnyttet, og ikke få tenke selv. Så er nok virkeligheten ofte sammensatt og fullt av nyanser, men folk vil jo gjerne ha slike historier i svart-hvitt. Det jeg sitter igjen med, er at det viktigste er å være nær Gud, og ikke løfte mennesker på pidestaller.
Poenget er at du ikke kan slutte og tenke sjøl, understreker Honningdal.
– Når jeg spiser fisk, så spiser jeg fisken, og så kaster jeg beina. Sånn har også mitt forhold til undervisning og utlegging av Guds ord vært. Jeg har hørt masse trosundervisning, blant annet fra trosbevegelsen. Men jeg tror ikke det har vært skadelig. Du vet: kniver, de er farlige. Men hvis du vet hvordan du skal behandle en kniv, så er den ikke så farlig likevel. Da kan den i stedet være veldig nyttig.
---
Fire raske
- Gud er: God
- I min begravelse skal denne sangen spiles: Himmelsangen
- Jeg kan ikke leve uten: Bibelen min
- Boka alle må lese: Mirakelbarnet av Ted Dekker og Bill Bright. En spennende fortelling, spekket med åndelige sannheter
---
En sjanger i endring
Siden han begynte som lovsangsleder, har han sett fundamentale endringer innen sjangeren. Honningdal har tidligere sagt til Vårt Land at han tenker på lovsang som «sang tilbake til Gud», og at han ikke tror at alle som i dag lager musikk i sjangeren har et like bevisst forhold til nettopp dette.
– Hver vekkelse har hatt sin musikk, og det er naturlig at ting har forandret seg siden jeg begynte på 70-tallet. Men det som er interessant, er at hverken vekkelsene i Asbury eller Vigeland har brukt det som er siste skrik.
– Hvordan tolker du det?
– Vi kan i hvert fall si at Gud er ikke avhengig av siste skrik. Jeg har vært opptatt av hva slags tekster vi synger. Når jeg hører en del av det vi nå kaller lovsang, så lurer jeg på hvem vi synger om og hvem vi synger til. Og jeg opplever kanskje at en del av det vi i dag kaller for lovsang, ikke nødvendigvis er lovsang. For vi må spørre oss sjøl: Hvem er subjektet her? Hvem synger vi om? Hvem synger vi til? Men for all del: Folk med gode intensjoner og med brann for Jesus i hjertet, må bare stå på.
Også når det gjelder lovsang, har Jan Honningdal en del å slekte på. Jenny Hatlehol, som startet firmaet han nå driver, ledet strengemusikken i Frelsesarmeen. Den andre bestemora hans, Anna Høiberg, reiste også rundt på Sunnmøre og sang, og sang ofte på radioen. Den gangen kunne de ikke ta opp lyd, så når hun skulle synge på radioen gikk hun gå fra det høye huset hun bodde i ved byparken, og ned til det som den gangen het Ålesund radio, der pianisten ventet på henne.
– Og når lyset ble rødt, da sang hun på direkten i radioen. Mamma fortalte at hun som lita jente ble opprørt når hun satt hjemme og hørte moren sin synge, uten å se henne. Hun ropte «mamma mamma, kom ut av ladioen!»
Hver vekkelse har hatt sin musikk, og det er naturlig at ting har forandret seg siden jeg begynte på 70-tallet. Men det som er interessant, er at hverken vekkelsene i Asbury eller Vigeland har brukt det som er siste skrik
Hundre år med business
Både når det gjelder musikk, forkynnelse og forretningsdrift går Jan Honningdal i spor som foreldre og besteforeldre har tråkket opp. Det tydeligste eksempelet er at turistbedriften han nå driver, vokste ut av leketøysbutikken bestemora hans kjøpte i 1922. Faren hans, Jarle Honningdal, er et av Ålesunds virkelige kjente fjes, og drev i mange år den kristne nærradioen Radio Musika.
Nå får det snart være nok om slektas meritter, men én siste faktaopplysning må med: Det var Jans oldefar som fant opp pærebrusen.
– Det har jo vært store sko å fylle. Men når det gjelder det å følge i fotsporene til faren min, så føler jeg at samtidig som jeg helt sikkert har lært mye av ham, så er vi også ganske ulike. Jeg har nok ganske mye fra mora mi også.

Han er opptatt av at han har noe med seg, men er samtidig opptatt av at det er opp til ham selv å velge hva han vil bringe videre.
– Det er klart at jeg har en arv, og jeg er bevisst på at jeg har en arv som kommer fra et sted. Men jeg trenger ikke bringe videre alt.
Han tar en liten tenkepause. I den store fabrikkhallen som familiebedriften disponerer, står en tilhenger med en motorbåt han deler med broren sin. Et akebrett ligger på gulvet. Under en kalesje står en gammel brun folkevognbuss. Den kalles «Suppebilen», og den har Honningdals bestevenn «Kalle» Skårbrevik siden 2011 brukt til å dele ut varm suppe, matvarer og klær til de som trenger det – forøvrig et arbeid familebedriften støtter økonomisk.
– Jenny Hatlehol, hun som var farmora mi...
Jan Honningdal har fått tenkt litt på hvilke egenskaper og kvaliteter han har mest lyst å bringe videre.
– Hun var en fantastisk dame. Hun var med i Frelsesarmeen, var engasjert i misjon og mye annet. Det å drive butikk var for henne en måte å hjelpe, støtte, skape arbeidsplasser. Og dét er en arv som vi også bringer videre, som gjør at vi synes dette er spennende å holde på med.
Det er klart at jeg har en arv, og jeg er bevisst på at jeg har en arv som kommer fra et sted. Men jeg trenger ikke bringe videre alt
Det lovsangen egentlig dreier seg om
Turisttogene har blitt langt mer enn en hobby. Nå kjører de åtte tog, fire i Ålesund og fire i Haugesund. I 2023 dro togene inn like under 10 millioner kroner. I 2023 ble årsresultatet 4,7 millioner kroner. Firmaet deler hver år ut penger til ideelle formål både i nærmiljøet og ute i verden.
Samtidig som forretningen krever sitt, har det vokst fram en ny generasjon lovsangsledere, og en ny form for lovsang. Sammen bidrar dette til at Jan Honningdal ikke er en like aktiv lovsangsleder som før.
– Men jeg prøver å ta de invitasjonene vi får. Vi ledet lovsang en uke på «Himmel og hav» i Arendal, og har gjort litt slike gla’sang-opplegg. For noen år siden var jeg med på et sånt «Minns du sången», men så ville de at jeg skulle spille mine egne sanger. Da tenkte jeg: Jeg er jo ikke så gammel!
Mens han snakker kommer noen linjer fra en sang til ham.
– Jeg lurer på om det var Lillebjørn Nilsen? Eller Finn Kalvik? Det var i hvert fall noen i det miljøet, sier han, før baryton-røsten runger ut mellom togene i industrihallen:
Her står jeg i kveld, for du har bedt meg å komme, for å synge min sang til deg, som sitter og ser på meg.
Vil du love å smile? Vil du love å le litt? Vil du love å synge litt òg? På det omkvedet som kommer nå.
– Og det er sånn er det jeg tenker: Jeg kommer dit jeg blir bedt om å komme. Og så synger jeg litt, aller helst sammen med folk. For meg så er det det lovsangen egentlig dreier seg om. Å synge sammen, og opphøye Jesus i lag.