Fant hylla si bakerst i kirka, der orgelet står

I Oslo domkirke er det dører man sjelden går forbi, og som få som legger merke til. En av dem er i trappen opp til galleriet, bak orgelet. I 40 år har dette vært Kåre Nordstogas rom. På pulten ligger en haug med papirer og en uåpnet blomsterbukett, fra konserten kvelden før. På skrivebordet ligger enda en dødsdømt bukett.

– Jeg er egentlig ikke en sånn blomst-fyr, sier Nordstoga.

Han ser seg rundt med et nærmest motløst blikk. Her er hylle på hylle med noter, vegger med innrammede avisklipp og gamle konsertplakater. Altså en del å rydde opp i jula, før han avslutter karrieren som domkantor med en nattgudstjeneste som strekker seg inn i det nye året – og dermed inn i hans egen pensjonisttilværelse.

– Det blir litt som å hoppe av et tog i fart, det blir brutalt. Samtidig synes jeg det er greit at det er en øvre aldersgrense, og jeg har ikke lyst å tøye den. Det er bra at unge mennesker kommer til, og jeg gleder meg til å følge med på hva som skjer fremover her på huset.

Kåre Nordstoga, domorganist i Oslo domkirke.

I løpet av 40 år i domkirken har han spilt på flere tusen gudstjenester. Han har holdt talløse konserter som har befestet dette instrumentet som en sentral stemme i norsk kirkemusikkliv – og en trofast del av hovedstadens kulturtilbud.

– Hva har dette stedet betydd for deg?

– Mer enn jeg tenker over, tror jeg. Det er ikke bare et rom å spille i. Det er også et slags hjem. Og min plass i livet.

Alltid vært i det

For 70 år siden han ble født på Sandsvær, i det som nå er Kongsberg. Da han var sju år gammel flyttet familien til Heddal ved Notodden.

Foreldrene var lærere, faren var i tillegg klokker, og noen av Kåre Nordstogas tidligste minner er å sitte sammen med faren og synge salmer.

Kåre begynte å spille piano da han var seks. Det stod et orgel i kapellet der søndagsskolen ble holdt, som han raskt fikk oppgaven med å spille på, til allsangen i søndagsskoletimene.

I 1968 rapporterte lokalavisa Telen om at Kåre Nordstoga, som da var 13 år, hadde spilt orgel i begravelsen til en lokal storhet i Heddal. Senere samme sommer rapporterte lokalavisa at «lysluggen» hadde vunnet førsteplass i bygdeungdomslagets landsstevne, med sin «feiende flotte versjon av Harald Sæveruds Kjempeviseslåtten» på piano. Han tok like godt også med seg andreplassen i visesang.

– Å være organist kjennes ikke som noe jeg har gått til. Det kjennes som noe jeg alltid har vært i, forteller han.

Kåre Nordstoga, domorganist i Oslo domkirke.

Slik han husker det, var det noe med organist-rollen, som appellerte til ham. Og menneskene han forbandt med den.

– Det er noe med å finne sin hylle i livet. Det høres pompøst ut, men det er egentlig så enkelt. Jeg er såpass beskjeden at jeg ikke vil synes for mye, og på den annen side vil jeg at alle skal høre meg. Organistene i byen hadde en slags status og tydelig rolle, som ble sett opp til. De forvalter et stykke kulturhistorie og har en tilknytning til mye av musikklivet i bygda eller i byen. Og akkurat det har passet meg godt.

Kollegaer beskriver ham som utpreget profesjonell, både de som kjenner ham fra kirken og de som kjenner ham fra kulturlivet. Noen bemerker også at han aldri snakker om noe privat i jobbsammenheng.

Så er det slik, at Kåre Nordstoga bor alene. Han mener selv at det er et valg som passer godt sammen med ønsket om å dedikere seg til sitt virke.

– Det er en livsstil jeg har. Det avspeiler nok også at jeg jobber mye, og har en veldig sterk identitet som musiker. Hvis jeg gjør noe, har det nesten alltid med dette å gjøre. Og til nå trives jeg i mitt eget selskap.

Jeg er såpass beskjeden at jeg ikke vil synes for mye, og på den annen side vil jeg at alle skal høre meg

Følgesvenn og læremester

Noen trekker frem konsertene klokken 12 hver lørdag som en søyle i Kåre Nordstogas musikalske virke. Der har det har gått mye i Bach.

Mellom et ovalt vindu mot Stortorvet, og et annet ut mot Karl Johan, står hylle på hylle med orgelmusikk av komponisten som mer enn noen annen har fulgt ham gjennom karrieren.

– Jeg tror nesten jeg kan si at grunnen til at jeg lærte å spille orgel, var at jeg ville spille Bachs «Toccata & fuge i d-moll» på orgelet i Notodden da jeg var 15 år. I musikkhistorien er Bach et vendepunkt. Han var en stilskaper, og nærmest alt som kom etter ham forholder seg til Bach på en måte. Ta «Yesterday» av Paul McCartney, for eksempel. Den kunne ikke vært skrevet uten Bach.

Kåre Nordstoga, domorganist i Oslo domkirke.

Når han snakker om seg selv, holder Kåre Nordstoga armene i kors og skuldrene godt opp under kjakene. Når han snakker om Bach, synker skuldrene. Setningene flyter lettere og han vrir mindre på seg i stolen.

– Jeg tror ikke vi ville hatt så mange orgler lenger, om det ikke var for Bach. Han introduserte orgelet som et fullverdig konsertinstrument. Han klarer ikke skrive en takt uten å fylle den med meningsfulle bevegelser. Aldri en akkord som bare ligger og hviler, men alltid bevegelse, kontrapunkt, alltid motstemmer.

– Hvordan kunne ett menneske få så stor betydning?

Det er en gåte, rett og slett. Ikke bare er begavelsen og evnene hans kjempestore, men i tillegg så gjør han det faktisk. Han må jo virkelig ha kommet seg opp om morgenen – jobbet, undervist, framført en ny kantate hver søndag, skrevet ut stemmer uten kopimaskin. De hadde jo ikke lys heller. Det er nesten umulig å forestille seg hvordan han fikk det til.

---

Kåre Nordstoga

  • Organist. Har i 40 år vært domkantor i Oslo domkirke
  • Har gjort seg bemerket med konsertserier og innspillinger av det klassiske orgelrepertoaret, med et særlig fokus på Bach
  • Ble 70 år 18. desember. Går av med pensjon 1. januar

---

Der ord og toner møtes

Da Nordstoga først kom til domkirken, kom han til et orgel fra 1930, som hadde gått gjennom en radikal og ganske mislykket ombygging i 1972. Alle var enige om at det måtte erstattes. Valget falt på den norske orgelbyggeren Ryde & Berg.

«Et musikalsk instrument, som er laget for kirken». Slik beskrev Notre-Dame-organisten Olivier Latry det nye orgelet, da han holdt innvielseskonserten i 1998. Til Vårt Land utdypet franskmannen at han hørte en slags «jordbundet grønnfarge i tonene».

Kåre Nordstoga, domorganist i Oslo domkirke.

– Jeg er jo veldig opptatt av det som ikke kan sies, sier Nordstoga.

Han kunne aldri vært presten som står foran og sier ordene, forteller han. Men den som sitter bak og lager lyden, passer ham utmerket.

– Når man spiller instrumentalmusikk, så er der jo ingen ord, men den bringer en større himmel over tilværelsen, eller skaper et større rom, et sakralt rom. Det gjelder ikke bare religiøs musikk, men når musikken møter religiøse metaforer og fortellinger, kan det oppstå noe guddommelig.

Han trekker fram noen salmer som illustrerer hva han mener: «Eg veit i himmelrik ei borg», «Jesus, din søte forening å smake», «Kirken, den er et gammelt hus», «Mitt hjerte alltid vanker». De store salmene, med mange vers, hvor salmen tar deg inn i sitt eget univers.

– Det er jo litt den gamle måten å lage salmer på, da. De var jo også veldig pompøse. Noen ganger skaper de utfordringer, for det kommer alltids én og annen linje som man ikke er spesielt glad for også, som bare virker helt ute. Det er jo en pris å betale.

Kåre Nordstoga, domorganist i Oslo domkirke.

– Er det noen spesielle salmer du er lei deg for at det har blitt vanskelig å framføre?

– «Jesus, din søte forening å smake» har en nydelig tekst, men den snakker om synd på en måte man ikke liker å gjøre lenger: Du skal virkelig være en dritt før du kommer til Jesus, og virkelig erkjenne hvor forferdelig det står til. Samtidig er den så poetisk vakker. Mange folketoner har også det der.

Han tenker litt, leter etter flere eksempler.

– «Jeg råde vil alle i ungdommens dager» er en slik tekst som advarer om at man må bli frelst før det er for sent. Det er heller ikke sånn vi liker å snakke lenger. Men da tenker jeg at vi må se litt stort på det, og det tror jeg mange er enige om.

Når musikken møter religiøse metaforer og fortellinger, kan det oppstå noe guddommelig

Kåre Nordstoga, domorganist i Oslo domkirke.

Kirkegjenger i bedehusland

Han vokste opp i bedehusland, men gikk heller i kirka. Mens Jesus-vekkelsen raste rundt ham, gikk han heller i dress, med orgelnoter under armen. Fortsatt kjenner han seg hjemme i kirken. Men først og fremst gjennom i musikken, hvor troen ikke formuleres så konkret.

– Jeg husker en av de første gangene jeg tok et glass øl på Notodden, kom det en bort til meg og sa: «Jeg trodde du var kristen», som om det var den mest naturlige ting å si. Den måten å tenke på, passer meg ikke i det hele tatt.

– Hvordan har du da forholdt deg til slikt som fortapelsen, og spørsmålet om hvor du havner om du dør?

Det har jeg ikke vært mye redd for, må jeg si. Evig pine virker absurd. Men hvem vet, kanskje blir jeg utsatt for det en gang.

Han humrer litt.

Kåre Nordstoga, domorganist i Oslo domkirke.

– Men det som er så fint med kristendom, er at den gir et språk – metaforer og verktøy – for snakke om store ting.

– Men for å stille et litt plumpt spørsmål: Tror du det er sant?

– Jeg synes ikke det er et dumt spørsmål, for det kan jo virke som man går rundt grøten hele tida. Men da svarer jeg enda plumpere, og sier som Pilatus: Hva er sannhet? Jeg tror det er sant at Jesus har levd, og at de tingene skjedde.

– Tror du på oppstandelsen?

– Der vil jeg si at det er mer på metafornivå. Men det er ikke noe mindre sant av den grunn, skjønner du? For en religiøs sannhet kan være dypere enn en fysisk sannhet. Noen av mine beste venner er ateister. Men jeg opplever at de avskriver så mye som har stor verdi, uten å kunne sette noe annet der i stedet. Verdifull kultur som har med identitet å gjøre, og som er veldig viktig for mange mennesker.

Han ser dette tydelig når kirkebenkene fylles i jula, av folk som vil synge opp igjen sangene de husker fra de var små.

– Man skal ikke le av at noen kun går i kirka på julaften. Det er kjempeviktig, og det er en like bra måte å bruke kirka på som noen annen.

Kåre Nordstoga, domorganist i Oslo domkirke.

---

4 raske

  • Gud er: Alt
  • Jeg klarer meg ikke uten: Brahms!
  • Boken alle må lese: Homo sapiens av Yuval Noah Harari
  • I begravelsen min vil jeg ha dette stykket: Det overlater jeg til en kollega

---

– Noen må stå opp for tradisjonene

Kåre Nordstoga har undervist på Norges musikkhøyskole siden 1981, og fikk professortittel der i 1994. Han har sett store endringer i hva som kreves av kirkemusikere: De må mestre flere sjangre enn før. Kirkeøkonomien gjør at det for mange sitter lengre inne å bygge nye orgler og vedlikeholde dem kirkene allerede har.

– Hvorfor er det verdt å bevare den tradisjonelle kirkemusikken som byggestein i norsk kirkeliv?

– Det er et verdispørsmål, rett og slett. Orgel har jo en utrolig symbolverdi for veldig mange, klangen av orgelet representerer noe som har dype røtter. Og hvis du spør hva vi står i fare for å miste, så er det nettopp det da. Så føler man seg jo litt bakstreversk når man sier sånne ting. Men noen må stå opp for tradisjoner. Og når det gjelder musikk, må vi gjøre det daglig, for musikken er ikke noe sted når den ikke blir spilt. Den må klinge.

Instrumentet han spiller på, er stort som et lite hus. Det går en trapp gjennom det, opp til den dypeste basspipen, som knekker i 90 grader og går langs taket, for å bli dyp nok. Bak en dør ligger tre skiferheller og legger press på en belg med luft. Om han legger på en stein ekstra, blir trykket større og lyden sterkere.

Kanskje trengs det, når rakettene går av på nyttårsaften.

Etter klokka tolv spiller jeg en sats fra Händels fyrverkeri. Musikken syns jeg er så fin og passer når rakettene går opp. Så det blir nok det siste jeg gjør.