Hun beskriver det framfor alt som kaotisk. En totalt sjokkerende opplevelse, som blir sittende i kroppen i lang tid etter hun har reist fra landet.
14 år gamle Heidi er i Bangladesh på reise med KFUK-KFUM.
Det er varmt og skittent, og menneskene er overalt. Langs gata sykler det hun beskriver som unge, utmagrede gutter rundt på altfor store sykler. Dette er mennesker som ikke har mat nok til å brødfø familien sin.
Det er dette som er fattigdom.
– Jeg tror ikke jeg sov på ei uke der nede, sier hun når hun tenker tilbake på det.

Samtidig ser hun ned på seg selv. Hva har hun gjort for å fortjene det livet hun lever i Norge? Ingen av problemene hun opplever selv er i nærheten av hva menneskene her må hanskes med hver dag. Så når de intense inntrykkene blir for voldsomme til å fordøye, vil hun egentlig bare rømme fra det.
I stedet blir det livet hennes.
Et annet uttrykk
– Kan jeg kalle deg misjonsgeneral?
– Ja, jeg kan gjerne eie den tittelen. Men misjonsgeneral anno 2024 er ikke nødvendigvis det samme som i 1901 eller 1950.
Heidi Sandvand Hegertun har vært generalsekretær i Misjonsalliansen siden april 2022. Organisasjonen har nettopp flyttet inn i nye lokaler, og Vårt Land har fått omvisning rundt. Fra flere kanter lyser den grønne signalfargen og den minimalistiske jesusfisken som symboliserer misjonsorganisasjonen.
– Hva er en misjonsgeneral i 2024, da?
– Jeg tror jeg fyller ordet misjon med ganske mye av det samme som Ludvig Eriksen, Misjonsalliansens grunnlegger, gjorde. Det handler om å formidle troa på Jesus Kristus som verdens frelser. Men uttrykket ser ganske annerledes ut sammenliknet med da, og det inngår også helt andre oppgaver i det å være generalsekretær i 2024 sammenlignet med 1901.
– Liknet de mer på hverandre, misjonsgeneralene på den tida?
– Ja, det gjorde de kanskje.
Selv om de færreste av dem ble avbildet i misjonsorganisasjonens egne, moteriktige hettegenser, syklet rundt i Oslo på el-sykkel eller brukte Beyoncé som «boost», slik Hegertun gjør, er forgjengerne ganske nær henne mentalt. Den sittende generalsekretæren forteller at hun tenker en god del på dem. Det er det flere grunner til.

– Da jeg takket ja til stillingen, var det naturlig å dykke litt ned i historien for å forstå hva det var jeg skulle inn i. Misjonsalliansen har eksistert i 123 år. Det er såpass lenge at jeg går inn i mitt virke i denne historien med veldig stor ærefrykt.
Hun gestikulerer mot den eldgamle Bibelen som er plassert på bordet vi sitter rundt. Det er Ludvig Eriksens egen bibel. Da Misjonsalliansen flyttet ut fra de gamle lokalene sine ved Holbergs plass fant de Bibelen innelåst i en gammel safe. Hegertun brukte deler av sommeren til å bla gjennom den.
I matteusevangeliets kapittel 25, i det kjente bibelverset hvor det står at «Det dere gjorde mot et av disse mine minste søsken, det har dere gjort mot meg», er «mine minste» strøket under fem ganger.
– Det synes jeg er et utrolig sterkt bilde på hvor viktig nestekjærligheten er i kristen tro.
Kristen, men ingen boble
Med mor som hjemmeværende og far som direktør ved Modum bad, var det få farer som truet for jenta i Vikersund. På tettstedet, som er mest kjent for skiflygingsbakken og nevnte Modum bad, vokste Sandvand Hegertun opp sammen med to søsken, gikk på søndagsskole og Tensing, i en barndom hun oppsummerer som «veldig trygg og god».
– Men Vikersund er et helt alminnelig bygdesamfunn, så jeg opplever ikke at jeg levde i noen form for boble. Jeg har hatt både kristne og ikke-kristne venner, og vært en del av Den norske kirke gjennom oppveksten, så det at jeg valgte DTS vet jeg ikke helt hvor kom fra.
Forkortelsen DTS står for Disippeltreningsskole, og er en seks måneder lang misjonsskole som drives av Ungdom i Oppdrag ulike steder i hele verden. For Hegertuns del gikk veien til Hawaii, og så videre til India og Thailand.
– Jeg hadde sikkert hørt om det fra noen. Og så er det nok en god dose eventyrlyst.
Ungdom i Oppdrag er en misjonsorganisasjon som blant annet er kjent for sitt karismatiske uttrykk. De sender frivillige til alle verdens hjørner for å drive bistand og evangelisere. Sistnevnte gjør ikke Misjonsalliansen.

– Vi er tydelig knyttet til vår identitet som en kristen organisasjon. Og motivert av vår tro på Gud. Vi driver bistandsfaglig, profesjonelt arbeid, og vi evangeliserer ikke, sier Hegertun, når hun forklarer hvordan organisasjonen jobber.
– Men vi er veldig tydelige på troa. Å dele Guds kjærlighet er ett av tre hovedmål vi har.
– Hvis jeg tenker på den mest konkrete definisjonen av misjon jeg kan komme på, så blir det misjonsbefalinga: «Gå ut og gjør all folk til disipler». Hvordan er det for dere når dere ikke driver med evangelisering?
– For det første så tror jeg nok tanken om at vi skal reise fra og til er litt utdatert. Jeg opplever at hvis vi er tydelige på hvem vi er, hva vi gjør, hva vi tror på, så er budskapet like gyldig i Norge som det er i Liberia, Uganda, Brasil eller Ecuador.
Og på grunn av at landene har ulike restriksjoner når det kommer til formidling av kristen tro, vil arbeidet ha ulikt uttrykk.
Lar jeg det jeg har sett og det jeg har møtt og det jeg har erfart prege meg nok nå, fra den 14-åringen som fikk totalt sjokk?
— Heidi Hegertun
Fra byråkratiet til misjonen
Helt siden disippeltreningsskolen var unnagjort, har bistand vært nøkkelordet for både utdanningsløpet og karrieren til Hegertun. I tolv år jobbet hun innenfor den norske bistandens høyborg, Norad.
Det er mens hun jobber som innovasjonssjef i Norad, og sitter i et møte i Utenriksdepartementet som får henne til å forandre retning, ut av byråkratiet. For da faller plutselig en tanke ned i hodet hennes: Den stillingen i Misjonsalliansen, burde ikke den lyses ut snart?
Andreas Andersen hadde kunngjort at han skulle bli kirkeverge i Kristiansand og fratre jobben som generalsekretær.
Hegertun fyrte av en e-post til Misjonsalliansen, og fikk svar: «Stillingsannonsen kommer i morgen.»
– Føltes den tilfeldigheten som noe mer enn en tilfeldighet?
– Ja, altså ... kanskje? Jeg er nok litt var for å lese for mye inn i det. Men det føltes i hvert fall som en veldig god match. Og Misjonsalliansen var en organisasjon som jeg allerede var veldig glad i.

Gjennom årene i Norad ble hun trent i å tilnærme seg bistand og utvikling på systemnivå. Hva er de globale fattigdomsstrømmene? Hvordan prioritere mellom ulike tiltak for størst mulig effekt?
Nå har hun mulighet til å være enda mer i kontakt med arbeidet på bakkeplan, og møte menneskene det faktisk handler om. Da er det andre spørsmål som melder seg:
– Lar jeg det jeg har sett og det jeg har møtt og det jeg har erfart prege meg nok nå, fra den 14-åringen som fikk totalt sjokk? Jeg ønsker ikke, på noen som helst måte, å bli komfortabel i møte med det jeg ser der ute.
14-åringen ble sittende igjen med en smerte i kroppen av den elendigheten hun var vitne til. Det ubehaget ønsker Hegertun å søke seg tilbake til. Huske på navnene til menneskene hun har møtt og hvilke forhold de lever under, mane frem bilder av ansiktene deres når hun lukker øynene.
---
Heidi Sandvand Hegertun
- Alder: 41 år.
- Generalsekretær i Misjonsalliansen siden 2022.
- Jobbet tolv år i ulike roller i Norad fram til 2022.
- Kommer fra Vikersund, bor i Oslo.
- Gift med Kristian, har tre barn.
---
Pinsefamilien
Hegertun-familien som Heidi er giftet inn i, er en profilert familie i norsk pinsebevegelse. Terje og Andreas Hegertun er henholdsvis svigerfar og svoger til Heidi. Begge de to dukket opp i livet hennes før hun møtte den i Hegertun-familien som skulle bli viktigst for henne.
Under studietida gikk hun i pinsemenigheten Filadelfia, hvor Andreas Hegertun allerede på den tiden var pastor. Samtidig tok hun kristendom grunnfag på MF, den gang forkortelsen sto for Menighetsfakultetet, hvor kommende svigerfar Terje fullførte doktorgrad og underviste.
Så troa ligger bare som en stabil profil i meg
— Heidi Hegertun
Og der, på MF, hadde bror og sønn Kristian Hegertun forstått at det var mange unge, single og kristne damer, ifølge Heidi.
– En skarp analyse, sier hun og ler.
Å være en del av familien Hegertun beskriver hun som en fest. Det er en meningssterk familie hvor det er rom for diskusjoner.
– Og de har vært utrolig samfunnsengasjerte. En del av det engasjementet vil jeg gi svigermor æren for. Jeg tror hun har vekket mye av det.
Tydeligere plass i livet
Gjennom livet har hun hatt tilknytning til både Oslo Østre frikirke, Olavskirka på Modum bad, KFUK-KFUM, Ungdom i Oppdrag, Filadelfia, og tatt utdanning ved MF. Men nå har Heidi Hegertun og familien «landet» i Grefsen menighet.
– Jeg er verdens dårligste søndagsskolelærer.
– Åh, hvorfor det?
– De søndagene kommer alltid like overraskende på.
---
4 raske
- Gud er: kjærlighet.
- Jeg klarer meg ikke uten: brunost og el-sykkelen min.
- Boken alle må lese: Underspill, av mannen min, Kristian Hegertun, og Brødrene Karamasov av Dostojevskij.
- I begravelsen min vil jeg ha denne salmen: Navnet Jesus.
---
For det er på ingen måte et barneskirenn å sjonglere en lederstilling med et familieliv med tre barn født på tre år. Det resulterer ofte i at rotet sklir ut, at avtaler kan gå i glemmeboka, og at det er Toro-kake som bakes til bursdager.
Hun har tenkt litt på det i forkant, forteller hun, at hun ikke ønsker å fremstå som at hun mestrer alt. Så da hun luftet med kollegene om hvor det kunne være fint å gjøre intervjuet med Vårt Land, og en av dem foreslo at hun kunne ta oss med på rulleski, ble det raskt slått ned på, forteller hun og ler.
I stedet ble avtalen å møtes det nye kontoret, og gå på stien langs Akerselva. Elva følger samme rute som det Hegertun gjør når hun sykler til jobb, fra Kjelsås og ned til Oslo sentrum. På et vis binder den sammen Hegertuns to verdener.

Og nå er det også noe annet som binder arbeidslivet tettere med privatlivet: troa.
Det var én av grunnene til at hun søkte mot jobben i Misjonsalliansen, at hun ønsket å gi troa en enda større plass i livet.
– I Norad er ikke tro en del av samtalen. Og troas rolle i menneskers liv verden over har jeg faktisk sett tydeligere etter at jeg gikk ut.
Her mener hun mange av misjonsorganisasjonene har en stor fordel på bistandsfeltet, som mange ikke helt har skjønt ennå.
– Hvis man ikke anerkjenner tro, som er en så viktig dimensjon i menneskers liv over hele verden, så er det i hvert fall en mulighet for at de løsningene man foreslår, ikke treffer helt på den meningshorisonten som mange mennesker har.
Hun trekker fram kontinentet Afrika som et eksempel. I en undersøkelse fra 2018 oppgir 9 av 10 afrikanere at religion er «veldig viktig» i deres liv.
– Det er så mange mennesker som søker til kirka heller enn å gå til lokale myndigheter. Så det må bety noe for hvordan vi jobber.
En stabil profil
– Jesus.
Den bønnen hun som oftest ber for seg selv er veldig enkel.
– Jeg pleier å si navnet hans ofte.
Et dypt pust ut og ett enkelt ord hun hvisker til seg selv. Det er en bønn hun ber flere ganger om dagen. For Hegertun er det en måte å søke Guds nærvær midt i hverdagen på.

– Og jeg ser Gud i naturen og i mennesker jeg møter. Både her og alle stedene jeg har vært. Jeg erfarer ham veldig nært da.
På et vis har troa hennes blitt bestående av færre og færre ord.
– Og mer og mer en trygghet i hvem Gud er for meg. Så troa ligger bare som en stabil profil i meg. Det handler ikke like mye om følelsene mine til enhver tid eller en opplevelse av at jeg …
Hun avbryter seg selv:
– Jeg kjenner meg nok veldig trygg i nåden. At jeg kan hvile i hvem Han er.