– Det er noe jeg ser tilbake på med stor skam. Det var en nedvurdering av folks tro, sier Matthew Monger.
Han forteller om da han som 20-åring reiste ut i misjon, som en del av Ungdom i Oppdrags disippeltreningsskole på Hawaii.
Amerikanerens klasse reiste til land over hele verden. Mens mange av dem reiste til land med unådde folkeslag, skulle han til Nicaragua – et land med katolsk majoritet.
Monger har selv familiemedlemmer med katolsk bakgrunn, og forstod ikke hvorfor det var nettopp her de skulle reise for å evangelisere. De aller fleste de møtte hadde allerede en kristen tro.
– Det var en helt forferdelig opplevelse.
– Utsatt for Bibelen fra ung alder
Som førsteamanuensis i fororientens språk og litteratur ved MF vitenskapelig høyskole lever Matthew Monger av å studere bibelske tekster. I fjor vakte det oppsikt i høyskolens korridorer da han sto fram som ateist, i en YouTube-video som nå er sett av mer enn 270.000 mennesker.
Men selv om han har forlatt troen, er engasjementet for Bibelen like levende. Både i sitt arbeid ved MF og gjennom egen YouTube-kanal er han opptatt av at Bibelen ble skrevet med et blikk tilbake til tidligere tekster og tradisjoner, og at den er blitt formet av samtidens tekster og metoder.
Men han har ikke et mål om at andre skal følge i hans fotspor i sin egen tro.
– Å bli bedre kjent med Bibelen sin må være positivt for alle som definerer seg innenfor kristendommen.
Monger vokste opp i Virginia i USA, med en oppvekst preget av kristen tro. Han vanket både i metodistkirken og blant mennonittene, og hadde en bestemor som var katolikk.
Interessen for Bibelen ble vakt tidlig. Moren var med i en bibelstudiegruppe, og Matthew pleide å lese den sammen med henne.
– Jeg ble utsatt for Bibelen fra ganske ung alder.
Det var først i tenårene at han møtte miljøer som var mer teologisk konservative. Da muligheten bydde seg til å reise til Hawaii med støtte fra menigheten, grep han den.
---
Matthew Monger
- Førsteamanuensis i fororientens språk og litteratur ved MF vitenskapelig høyskole
- 42 år, gift med Maria og har tre barn
- Kommer fra Virginia i USA, bor i Drøbak
- Er bibelforsker og tidligere misjonær, men sto i fjor fram offentlig som ateist
---
Kom til Norge for kjærligheten
Han tror opplevelsen i Nicaragua, ubehaget over å bli sendt ut for å evangelisere til andre kristne, satte i gang tankeprosesser som han først skulle se konsekvensene av mange år senere.
Også på det personlige planet skulle misjonsreisen få store konsekvenser for Monger. Mens teamet i stor grad bestod av folk med pinsekarismatisk bakgrunn, var det én person som skilte seg ut: norske Maria, som hadde tatt en pause i prestestudiene ved MF for å gå på misjonsskole på Hawaii.
De møttes i ubehaget han opplevde.
– Det var noe som førte meg og Maria sammen.
De fant tonen, og Monger bestemte seg for å flytte til Norge etter misjonsskolen. Året etter giftet han seg med Maria som 21-åring.
Urolig misjonsmark
I Norge skulle amerikaneren bli både far, misjonær, teolog og bibelforsker – og senere også ateist. Hvordan kunne det skje?
Han peker igjen på opplevelser fra misjonsmarken. Etter at han og Maria hadde etablert seg i Norge, og fått tre barn, valgte de nemlig å igjen reise ut som misjonærer.
Monger hadde spesialisert seg på semittiske språk, og ble oppringt med spørsmål om å reise til Mali som bibeloversetter for Det Norske Misjonsselskap (NMS).
Telefonen vekket et engasjement i ham. Her åpnet det seg en mulighet for å virkelig kunne bruke kunnskapen sin til noe meningsfullt.
– I den situasjonen føltes det som Guds kall.
Matthew og Maria Monger og de tre barna satte kursen mot språkstudier i Frankrike, og videre til det vest-afrikanske landet Mali. Målet var å på sikt kunne bidra til en oversettelse av hele Bibelen på fulani-språket.
Men det ble raskt vanskelig å gjøre det arbeidet de hadde planlagt.
– Vi kom på helt feil tidspunkt. Det ble fort for farlig å være der.
Familien befant seg nord i landet, hvor spenningene i løpet av årene 2010 og 2011 stadig økte, med fremvekst av væpnede grupper med tilknytning til al-Qaida. I tiden fremover skulle situasjonen eskalere ytterligere, særlig etter Gaddafis fall i Libya året etter og det påfølgende statskuppet i Mali i 2012.
– Opplevdes som ekstremt
Allerede i familiens første uker i Mali begynte amerikanske myndigheter å advare egne borgere. NMS mente på sin side at nordmenn var trygge, og norske myndigheter lot inntil videre landet være åpent for norske borgere.
Likevel fikk de stadige varsler om farlige situasjoner i området. De kjente en snikende følelse av at barna deres egentlig var i fare.
Venner og familie uttrykte sin bekymring. Likevel valgte de å bli værende i Mali.
Hjemreise ville oppleves som et nederlag.
– Det var en tydelig følelse av at vi da ville ha valgt bort både Gud og kallet, sier Monger.
Kort tid etter familiens første sommerferie, ble det tydelig at belastningen ved å være i Mali ble for stor for Maria. Hun fikk en fysisk reaksjon, og hun ble sendt hjem for å utredes på sykehus i Norge.
Matthew satt igjen med tre små barn i Mali. Det var ikke vanlig prosedyre å sende hele familien hjem når én skal evakueres, fikk han beskjed om.
– Det opplevdes som helt ekstremt for meg å sitte alene med barna på ett, tre og fem år, og prøve å forklare dem hvorfor mamma ikke var der lenger, sier han nå.
Lettelsen
Tre uker senere snudde NMS, og familien fikk klarsignal til å reise hjem.
Monger pakket sakene på dagen. De hadde ingen tid å miste.
På mellomlanding i Brussel ventet Mongers foreldre på flyplassen. De har flydd inn fra USA for å komme dem i møte.
Stemmen brister mens han forteller.
– Å komme opp den rulletrappen og se dem… for en lettelse, erindrer han.
Bare få uker etter skulle NMS og de andre norske misjonsorganisasjonene trekke ut sine misjonærer fra Mali. Fortsatt er det ingen norske misjonærer i området hvor de bodde.
Senere skulle det bli tydelig for ham hvor mye den anspente situasjonen i Mali hadde tæret på.
Vi hadde mange muligheter til å ta et valg. Men det var troen som vant hver gang.
Anger og oppgjør
Tilbake på norsk jord kjempet Monger med fortvilelse over å ha forlatt misjonsoppdraget i Mali. Han kjente på sorg over å gi opp det han trodde var en perfekt mulighet til å bruke både språkferdighetene og teologi-interessen til å utføre et kall.
Samtidig kjente han på belastningen som familien ble utsatt for.
Etter hvert som sorgen lettet, tok smerten og traumene plassen i stedet. Angeren begynte å melde seg.
Han begynte å spørre seg hvorfor han lot det gå så langt. Hadde han latt troen trumfe familiens helse og sikkerhet?
– Man kan ikke unngå at en situasjon blir krevende, men vi hadde mange muligheter til å ta et valg. Men det var troen som vant hver gang, erkjenner han.
De fikk høre fra flere at de var heldige som hadde blitt beskyttet av Gud. Men det var ikke slik det opplevdes. Folk kunne ikke se smerten han og Maria bar på etter tiden på misjonsmarken.
I ham lå det en tanke om at det tryggeste er å stole på Gud. Punktum. Du vil få din lønn, enten i dette livet, eller i det neste.
Han fikk senere et behov for å ta oppgjør med en teologi som krever offer for lønn i himmelen.
– Jeg valgte å bli værende i Mali fordi jeg mente det var det beste for Gud og Guds rike på jorden. Men jeg angret på det. Jeg følte meg ikke ivaretatt av Gud.
Gud ut av bildet
– Det jeg egentlig hadde et problem med, var at troen kunne føre meg så langt at jeg kunne velge bort min kone, mine barn, meg selv, og alt i dette livet. Det var ikke den personen jeg ville være.
Sakte, men sikkert endret Mongers tro seg på et grunnleggende plan, først uten at han selv la merke til det. Bibelforskeren innså at han over mange år hadde utviklet et verdensbilde og bibelsyn som ikke var avhengig av Gud.
– Den grunnleggende ideen om at det finnes en gud, var lenge til stede. Men det opplevdes faktisk som en lettelse når jeg ikke lenger måtte holde fast i det heller. Det harmonerte bedre med alt det jeg egentlig tenkte om bibel, religion og tro.
– Da du tok Gud ut av bildet, så falt brikkene på plass?
– Ja, svarer han kontant.
– Jeg skjønte plutselig en dag at jeg ikke lenger er en kristen.
I dag beskriver Monger seg som ateist. Han bruker ikke merkelappen fordi han er skråsikker, men først og fremst for å klargjøre at han ikke er en kristen.
– Jeg synes det er for lett for folk å si at «jo, men du er egentlig en kristen». Det er jeg ikke, for jeg kjøper ikke grunnfortellingen i kristendommen. Da hjelper det ikke at jeg liker Bibelen godt, og at den gir meg inspirasjon. Men jeg vil aldri si at jeg vet, og sånn sett er jeg vel en agnostiker.
– Men jeg er overbevist om at det ikke finnes en personlig Gud som griper inn i min hverdag, og derfor er det lettere for meg å snakke om det som ateisme. Men kanskje blir naturalisme mer riktig.
Han mener egentlig ikke at ateismen er kristendommens motstykke, men snarere naturalismen – troen på at hele virkeligheten er natur.
– Man søker ikke utenomjordiske forklaringer, man leter innenfor naturvitenskapen.
---
4 raske
- Gud er: kanskje
- Jeg klarer meg ikke uten: fysisk aktivitet
- Boken alle må lese: Bibelen
- I begravelsen min vil jeg ha denne sangen: Halfway to heaven av The Steel Wheels
---
Sett av hundretusener
I april i fjor fortalte han for første gang offentlig om å forlate kristendommen. Det skjedde i et intervju på YouTube-kanalen MythVision, som diskuterer mytologi og religion fra et ateistisk perspektiv.
Historien vakte oppsikt, og allerede den første dagen hadde 100.000 mennesker sett intervjuet.
– Det ble mye større enn jeg trodde, sier han og humrer.
– Men det var en lettelse å dele historien min, legger han til.
I etterkant har det strømmet på med støtteerklæringer, både fra venner, kjente og ukjente. Flere som har egne, vanskelige fortellinger fra misjonsmarken har også takket for at han står fram.
Andre igjen vil korrigere ham, eller dømme ham til fortapelse.
Jeg har ingen tro på å skjule ting for å redde troen.
Noen har også vært kritisk til at en som underviser i bibelfag ved MF åpent står frem som ateist. Likevel opplever han først og fremst støtte fra kolleger.
– Lenge var jeg redd for å bli misforstått, eller tråkke noen på tærne. Nå kan jeg være åpen om at jeg kun studerer Bibelen fra et litterært og historisk perspektiv.
Men interessen for Bibelen har ikke falmet, og han lar seg fortsatt inspirere av Bibelen.
– Det er mange fortellinger der om å ta vare på svake, eller om å være fremmed i et land. Det er spennende at man kan være en del av de lange linjene, og samtidig gjøre fortellingen til sin egen. Det er mye bra i Bibelen, men jeg tror ikke det er bra fordi det er Guds ord, men fordi innholdet er godt i seg selv.
Han tror mange som har vokst opp med en konservativ bibelforståelse, lik han selv, kan få en sjokkopplevelse når fortellingen om at Bibelen er Guds ord rakner.
– Men det å oppdage at det finnes gode, teologiske forklaringer på hvordan Gud kunne ha formidlet ting gjennom andre kulturer, kan fortsatt være viktig.
– Du er ikke redd for at du skal dra folk bort fra troen?
– Nei. Jeg er opptatt av å snakke oppriktig og ærlig om bibelske tekster, og om hvordan de har blitt til. Det er mulig at det får noen til å stille spørsmål, men jeg opplever også at mange blir styrket i sin tro gjennom min tilnærming. Jeg har ingen tro på å skjule ting for å redde troen.
NMS: – I ettertid ser vi at totalbelastningen var krevende
Vårt Land har forelagt kritikken fra Monger for NMS. Generalsekretær Helge Gaard svarer slik:
– Det er veldig trist at Monger opplevde tiden i Mali som en påkjenning. De var en del av et spennende arbeid blant fulanifolket og de hadde viktige oppgaver i den sammenheng. Men nå i ettertid ser vi at totalbelastningen for familien, blant annet knyttet til sikkerhetssituasjonen, var krevende, sier Gaard i en e-post til Vårt Land.
– Hvorfor ønsket ikke NMS å evakuere resten av familien da Maria Monger ble evakuert, selv om de ønsket det selv?
– Dette var før jeg begynte som generalsekretær, så jeg kjenner ikke denne saken i detalj. Men det lå en helhetsvurdering bak at NMS ikke åpnet for en akuttevakuering av hele familie da Maria ble sendt til Norge for behandling. Det ble imidlertid snart klart at det var naturlig at de alle reiste hjem da helsesituasjonen var avklart. I ettertid kan vi kanskje stille spørsmål ved om våre vurderinger var korrekte, men det var ikke slik at NMS hindret hele familien å være samlet over en lang periode. En måneds tid etter ble sikkerhetssituasjonen forverret, og flere ble evakuert på grunn av manglende trygghet.
Gaard opplever at det er tøft å høre at tidligere utsendinger har opplevd situasjonen og håndteringen fra NMS sin side som en belastning.
– NMS har erfaring med å følge opp misjonærer som opplever store påkjenninger. Det er vanskelige avgjørelser rundt dette med trygghet og helse, noen ganger har vi evakuert ansatte mot våre ansattes egne ønsker. Vi følger nøye med på de råd som norsk utenrikstjenesten gir.