– Gå mot lyset? Det er jo ikke en beskjed man har lyst til å få.
Hans Morten Hansen følger motvillig fotografens instruks, og spaserer langs festningsmurene på Akershus festning – riktig nok bare mot sollyset, og ikke mot en metafysisk portal eller metafor for døden.
Han hadde lyst å treffes akkurat her. Litt fordi det har vært et rolig tilfluktssted for ham, gjennom de tjue årene han har levd som rogalending i eksil i Oslo. Og kanskje også fordi det tar ham til det samme mentale sted som når han bygger små modeller av gamle kjøretøy og slikt. For tiden jobber han med en liten modell av en strand i Normandie fra D-dagen i 1944.
– Opp gjennom årene har det vært viktig for meg å ha noe som er helt på sida av det jeg ellers jobber med. Som krever at hjernen er fullstendig til stede, slik at jeg får koblet bort alt annet.
Det trengs. For livet som komiker og skuespiller er mye «armer og bein». Mange reisedøgn med mange menneskemøter, men få mennesker å støtte seg på. Noen ganger, når han har stått bak scenen og lyttet til yngre komikere, mens han har ventet på at det skal bli hans tur, har han tenkt: Hva i all verden har jeg å komme med her?
– Jeg får en veldig bølge av usikkerhet over meg, og tenker at andre er mye flinkere og morsommere enn meg. Den følelsen har kommet noen ganger: At det nå er på tide at jeg gir meg. At jeg har holdt på for lenge.
Han har vært komiker i 30 år. På det lengste har han holdt det gående sammenhengende i 38 timer og 14 minutter, noe som gav ham plass i Guinness’ rekordbok. Men når både turister fra andre deler av Norge og ungdomsskoleelever på studietur hvisker til hverandre når han går forbi, handler det nok aller mest om at han i elleve år spilte Gullestad i komiserien Side om side. En rollefigur som han med en visst glimt i øyet hevder er basert på ham selv.
En begrensende pietisme
Han ble født i Bergen og vokste opp i Stavanger, i en pietistisk vestlandsfamilie. Moren hans kom fra en svært religiøs familie, og var opptatt av at hennes egne barn skulle be bordbønn og aftenbønn. Og det gjorde de. Men for den unge Hans Morten butta det litt. Han opplevde vestlandspietismen som skremmende og truende. Hvis du ikke gjorde akkurat sånn og slik, så kom du til å brenne til evig tid.
Så skjedde det som endret alt. Som syttenåring skrev han særoppgave om Den katolske kirke, og besøkte St. Svithun kirke i Stavanger. Det ble begynnelsen på et livslangt forhold.
– Jeg vet ikke om jeg skal kalle det en åpenbaring, men jeg opplevde det som mye mer livsbejaende enn den mer vanlige kristendommen i Stavanger. Jeg har sammenligna Den katolske kirke med Fremskrittspartiet, fordi den gir folk en stor grad av frihet, men under ansvar. Det appellerte veldig til meg. Jeg kjente at det var noe jeg ville gå for.
– Hva syntes mora di om at du ble katolikk?
– Hun var ikke så veldig opptatt av det. Hun tenkte at jeg fikk prøve, og selv finne ut om det var smart eller ikke. Jeg fikk veldig frie tøyler, på godt og vondt.
– Det er lett å se for seg at opplevelsene med vestlandspietismen heller kunne fått deg til å forlate troa?
– Det kunne jeg gjort. Men den er et positivt bidrag til min mentale helse, den gir meg trygghet og en indre ro.
Uansett hvor han har vært i livet, har det å be aftenbønn vært en bærebjelke i tilværelsen hans. Det er hans faste «dialog med styresmaktene», hvor de sammen rydder opp i dagen som har gått og gjør seg klare for en ny.
– For deg er troen et valg?
– Det er helt klart et valg, og noe jeg har holdt fast på hele veien. Og når folk spør om alle disse møkkatingene som har skjedd i Den katolske kirke, så tenker jeg at det er slikt som finnes i alle religioner, jeg syns bare det er bra at det blir tatt oppgjør med. Så den dritten biter ikke på meg. Jeg har tatt et valg: Dette er det jeg går for, og da gjør jeg det.
Katolisisme handler i stor grad om tradisjoner, og Hans Morten Hansen har skapt seg noen egne. En av dem er at han drar til New York på «studietur» omtrent en gang i året. Da går han alltid inn i Patrick’s Cathedral på Fifth Avenue, hvor han har ti stille minutter for seg selv, tenner et lys, og kjøper fire-fem rosenkranser som han tar med seg hjem.
– Mennesker jeg føler en tilknytning til, som jeg liker og respekterer, de får en rosenkrans av meg på et tidspunkt. Det skjer kanskje et par ganger i året. De trenger ikke bruke den eller ha et forhold til hva den representerer, men jeg vil at de noen ganger skal se den eller kjenne på den, og huske på at det var en mening bak det at de fikk den.
---
Hans Morten Hansen
- Komiker og tekstforfatter, født i 1964
- Debuterte som komiker i 1993, og har siden 1995 drevet med underholdning og humor på fulltid
- Spilte i elleve år Rolf Emil Gullestad i situasjonskomedien Side om side på NRK
- Ga i år ut selvbiografien Mannen, myten, legenden
- I 2010 satte han verdensrekord i lengste standupshow da han opptrådte sammenhengende i 38 timer og 14 minutter på Latter på Aker Brygge
---
Mennesker jeg føler en tilknytning til, som jeg liker og respekterer, de får en rosenkrans av meg på et tidspunkt. Det skjer kanskje et par ganger i året
Lovet Gud å bygge en kirke
En gang lovet han de høyere makter at han skulle tatovere Maria og Jesus-barnet på huden sin. En annen gang lovet han Gud å bygge en kirke, til ære for ham.
– Jeg var en veldig ansvarsfull soldat, sier han, og sklir inn i fortellingen om den gangen han gav Gud et løfte han ikke kunne holde.
Til hans forsvar var løftet om reise en kirke til Guds ære gitt i stor affekt og med liten grad av tilregnelighet.
Det skjedde da han under førstegangstjenesten dro til Nordkapp sammen med troppen sin. Etter en fuktig natt våknet han i et hus hvor han ikke kjente noen, og skjønte at bussen med kameratene hans hadde reist tilbake mot Bardufoss for to timer siden.
Han hadde 20 kroner og en vernepliktsbok i lomma, og mindre enn en dag på å komme seg til Bardufoss. Han sneik seg på ferga, haiket og spaserte mot militærbasen 65 mil lenger sør. Over Kvænangsfjellet tenkte han at han like godt kunne legge seg ned for å dø ved siden av veien. Men mandag klokken åtte var han på plass på morgenoppstillingen.
– Det var sånn man hører om, at noen sier til Gud at «hvis du hjelper meg gjennom dette, så skal jeg bygge ei kirke til deg». Det var på det planet der, altså. Så da ba jeg om å få hjelp til å klare å komme meg videre. Og jeg fikk hjelp.
Tatoveringen han ikke tok
Ansiktet hans fylles med et annet alvor når han forteller om den gangen han lovet høyere makter at han skulle tatovere Maria og Jesus-barnet på kroppen sin: Det var da den yngste sønnen hans var to måneder gammel. Gutten våknet en morgen, syk og med tung pust. Fra legen ble familien sendt videre til sykehuset, hvor de nærmest slengte fra seg bilen utenfor og løp inn på barneakutten. Da de kom fram, hadde gutten sluttet å puste.
Helsepersonellet brukte over en time på å få liv i ham, forteller Hansen. Om de hadde fått ett rødt lys på veien, så ville de ikke klart å få ham tilbake, ble de fortalt.
Så skjedde det samme igjen: Gutten mistet pusten og ble lagt i en kuvøse.
Heldigvis var det ikke hans tur. På lille julaften hadde situasjonen stabilisert seg nok til at gutten kunne kobles fra. Familien fikk beskjed om å reise hjem, de ble ønsket god jul og lykke til. Overlegen hadde to teorier: Den ene var at det var en krybbedød på dagtid. Den andre var at en forkjølelse hadde dannet en slimklump som blokkerte luftveiene, på en måte som den to måneder gamle kroppen ikke hadde utviklet reflekser til å hoste opp.
Men det gikk bra. For Hans Morten Hansen var det godt å kunne støtte seg på troa i denne tiden.
– Det var gjennom bønn, rett og slett. Jeg sa at hvis han klarer seg nå, så er jeg din for alltid.
Én ting han har lært om seg selv, er at han ofte ikke tillater seg selv å ha naturlig sorg- eller sjokkreaksjon – selv om livet slår ham i fleisen.
– Det er min egen feil. Jeg tar på meg det å beholde roen og sørge for slikt som at menneskene rundt oss får vite hvordan det går. Men da kan jeg få forsinka reaksjoner, som ikke er så sunne. To-tre dager etterpå, da kommer det. I slike prosesser er det veldig greit å kunne ha en indre kommunikasjon med det du tror på.
Fortsatt skylder han Gud en kirke. Jomfru Maria og Jesus-barnet skylder han en tatovering.
Jeg kan få forsinka reaksjoner, som ikke er så sunne. To-tre dager etterpå, da kommer det. I slike prosesser er det veldig greit å kunne ha en indre kommunikasjon med det du tror på
---
4 raske
- Gud er: Capo de tutti capi
- Jeg kan ikke leve uten: Min sjelevenn
- Boka alle må lese: Mannen, myten, legenden (min selvbiografi)
- På min gravstein skal det stå: «Han prøvde så godt han kunne»
---
Livet han la bak seg
«Du er egentlig veldig heldig.» Det var beskjeden han fikk fra legen han møtte opp hos i 2001, etter det han beskriver som en fullstendig kollaps i kroppen. Selv følte han seg ikke så heldig. Etter å ha drukket nærmest sammenhengende i en lengre periode, hadde kroppen begynt å si ifra. Og det kjentes ikke godt.
Han hadde jobbet mye, og fordi kona hans hadde begynt å arbeide i Oslo, var det nå han som måtte komme hjem til et hus i Stavanger som var tomt. Derfor valgte han helst å ikke dra hjem, men videre ut på byen. Nå beskriver han denne perioden som en åtte måneders fyllekule.
Beskjeden fra legen var at han nå hadde fått muligheten til å se inn i krystallkulen. Nå måtte han velge om han ville fortsette på den veien han så framfor seg der, eller om han skulle finne andre måter å gjøre ting på. Han opplevde at kroppen hans nærmest tryglet om nåde etter flere måneder. Psyken også. Det gjorde det lett å ta valget om å slutte å drikke.
Det kan for utenforstående høres ut som alkoholisme, depresjon, eller begge deler. Hansen har ikke selv satt noen merkelapp på det.
– Det var en serie uheldige anstendigheter som sammenfalt, og som gjorde at jeg valgte det livet i en periode. Utfordringen med den jobben vi har da, er at alkohol alltid er tilgjengelig, og det er gratis, og det er på en måte forventa. «It comes with the territory», for å si det sånn. Nå ser vi heldigvis en holdningsendring i miljøet. Men dette er noe den enkelte må ta et valg om.
Minner og manifester
Han har satt seg på en benk på gressletta ytterst på festningsområdet, med utsikt mot Hovedøya. Skyggelua skjermer øynene for den skarpe sola, men svettedråper pipler fram på panna, og de ennå nokså bleike underarmene har begynt å få en spraglete rødfarge. På den høyre overarmen, har han fått tatovert en krans rundt bicepsen, slik som var populært blant alfahanner på 90-tallet. Og riktig nok, denne er en suvenir fra tiden som soldat på Balkan helt på slutten 90-tallet.
Han har også fått tatovert en terning, som et minne fra den første gangen en anmelder gav ham sekser. Han har én tatovering for hver av de to sønnene sine, og én som symboliserer «tro, håp og kjærlighet». Og så har han tre for Anita, som kom inn i livet hans som en overveldende forelskelse for to år siden: en er med navnet hennes, en med fødselsdatoen, og en sier «Sjelevenn».
Han har mange flere, som hver bærer sin egen historie. Under T-skjorten hans (og her må vi nesten bare stole på at han snakker sant) står det «karma».
– For jeg har litt tro på karma òg. Jeg føler at hvis du gjør det beste så du kan, under de rådende omstendigheter, så kan ingen forvente mer. Og nedenfor står det «memento mori» – husk at du skal dø. Det er også greit å ha i bakhodet.