Året er 1985. På en gutteskole i storbyen Karaj i Iran er det morgenoppstilling. Ute i skolegården, omgitt av høye murer, står elevene på sirlige rekker. De er inndelt etter høyde og alder, i giv akt.
Foran dem står rektor på et opphøyd podium. Ved siden av ham står den strenge, religiøse rådgiveren, utsendt fra ayatollaen i Teheran. Rektor ønsker god morgen i mikrofonen og kommer med noen generelle formaninger om orden og oppførsel. Så roper han, med en knyttet neve høyt i været:
– Død over USA!
Guttene svarer i kor, med knyttede høyrehender i været:
– Død over USA!
Rektor fortsetter:
– Død over Israel, død over Irak!
Ekkoet lyder fra flere hundre lyse guttestemmer.
Mennene på podiet speider utover skolegården. Blikket faller på en liten og spinkel seksåring. Han knytter ikke neven i været og roper ikke slagordene. Han bare står der, stum og stiv, i rekkene.
– Herr Farhamand, vi ser du ikke roper slagordene. Du kan bli igjen, beordrer rektor.
Guttungen blir stående mens de andre elevene forsvinner inn i klasserommene. Han skal disiplineres. Alene i skolegården står han, rett i ryggen og stiv i blikket. På innsiden hamrer hjertet fort. Så løfter han neven i været og roper budskapet med lys og klar stemme, til de voksne er fornøyd.
– Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke ropte med de andre den dagen, sier Mahmoud Farahmand.
44-åringen tar imot Vårt Land på Stortinget, der han har vært representant for Høyre i Finanskomiteen siden 2021.
– Det kostet å «rope død over USA», når jeg hadde besteforeldre som bodde der. Men det var noe annet også...
Han tenker seg om, forsøker å gripe ordet i lufta med fingrene.
– Massesuggesjon, sier han.
– Jeg sliter med det. Det iranske regimet gjorde forakten for Vesten og Israel til en religion, til en religiøs plikt nærmest. Etter det er jeg blitt dårlig til å gå i takt.
---
Mahmoud Farahmand
- Stortingsrepresentant for Høyre
- 44 år
- Utdannet elektronikkingeniør, og fullførte senere Krigsskolen. Har blant annet jobbet i Forsvaret og tjenestegjort i Afghanistan
- Gift med Borghild, to barn
---
Blir kalt islamofob
Før Farahmand gikk inn i politikken, hadde han en lang karriere i Forsvaret. Men det er som islamkritiker, sekularist og tidligere styreleder i LIM (Likestilling, Integrering, Mangfold) at han har gjort seg mest bemerket.
Han har refset norsk integreringspolitikk for å være naiv, og advart mot konservative, islamske miljøer. Han syns hijab er en uting og vil forby det på barn. Egentlig syns han religion hører privatlivet til, og at den ikke bør ha noen plass i offentligheten i det hele tatt.
Særlig er han bekymret for at Norge skal miste en felles identitet.
– Min kritikk av konservativ islam handler aller mest om hvordan den påvirker samfunnet.
Han mener visse praksiser og holdninger skaper splittelse og bidrar til utenforskap.
–Barnehijab for eksempel, er ikke religiøst pålagt, ei heller er det et forbud mot å håndhilse på motsatt kjønn. Men begge deler gjøres likevel. Disse handlingene blir en slags identitetsmarkør, som i seg selv bidrar til å skape distanse og kan legge til rette for sosial kontroll.
Jeg er muslim. Jeg har aldri forlatt islam, selv om det er det mange tror.
— Mahmoud Farahmand, stortingsrepresentant for Høyre
Høyrepolitikeren mener vi som samfunn ofte er mer villig til å ta et oppgjør med konservative miljøer vi er er kjent med, enn med de som kulturelt er fjernere fra oss.
– Er det ikke en fare for at islamkritikken din bidrar til å stigmatisere alle muslimer?
– Min kritikk er rettet mot institusjoner og mot visse riter. Samtidig finnes alltid dem som oppfatter systemkritikk som kritikk av individet.
Meningene hans har ført til at han har blitt kalt islamofob. Han hører ofte at han ikke kan regnes som muslim selv.
– Men jeg er muslim. Jeg har aldri forlatt islam, selv om det er det mange tror.
Kanskje er det enklere å forholde seg til kritikken ved å skape en slags distanse, og på den måten også gjøre legitim kritikk om til noe annet, tror han.
Men det Farahmand først og fremst advarer mot, er indoktrinering.
Revolusjonens barn
Han ble født i Iran, i revolusjonsåret 1979. Mens han ennå lå i magen, deltok de venstreorienterte foreldrene i opptøyene mot shahens enevelde, og kampen for et liberalt demokrati. Da han kom til verden i september, hadde revolusjonen tatt en helt annen retning. Iran var nå et islamsk teokrati, med ayatolla Khomeini som øverste leder.
I gatene patruljerte moralpolitiet. Vestlige filmer og musikk var forbudt, og alle måtte passe på hva de sa høyt. Selv en liten gutt som Mahmoud vurderte nøye hva han kunne si og ikke, selv om han var for ung til å fatte rekkevidden av prestestyrets grep om befolkningen.
Fra skolealder deltok Mahmoud i regimets offentlige feiring av den sjiamuslimske høytiden Ashura, til minne om imam Hussains martyrdød i år 680. Sammen med andre barn og voksne gikk han i prosesjon gjennom byen og pisket seg selv. Sørgeritualet var et uttrykk for Hussains smerte, og kan minne om enkelte påskeprosesjoner, forklarer Farhamand.
På sidelinjen sto foreldrene og opprettholdt en slags fasade, forteller han. De deltok ikke i toget selv, men viste seg i gatene og vinket til sønnen. Bare noen ytterst få visste om den svære, gamle trykkpressen hjemme i kjelleren, som de brukte til å trykke opp løpesedler og nyhetsaviser med regimekritikk. Ikke en gang Mahmoud kjente til den.
– At jeg er født inn i en familie som var politisk aktive, har nok formet synet mitt på både Iran, Midtøstenkonflikten, og kanskje islam også. Det er jeg ikke fremmed for å mene.
Men han fastholder at han må kunne kritisere islam uten å bli anklaget for muslimhat. Familien han selv kommer fra hadde i utgangspunktet ikke et utpreget problem med religion.
– Men etter revolusjonen ble alle disse aktivitetene – som å gå i Ashura-toget, rope «død over USA» eller å faste under Ramadan – de ble beviset på at du var en tro tjener av regimet.
– I hvilken grad tror du din egen erfaring med et autoritært islamistisk styre har påvirket synet ditt på islam?
– Det spørsmålet minner meg om erfaringer fra andre debatter, der hovedkritikken mot meg er at jeg som «eksil-iraner» ikke er meningsberettiget. Vi er alle et resultat av våre erfaringer, men det er neppe diskvalifiserende. Det er argumentene og fakta man fremlegger som bør være avgjørende.
Bar sine egne barn til døpefonten
I 1987 søkte moren politisk asyl i Norge for seg og sine to barn. Ektemannen døde ung, og med to tomme hender stablet hun et nytt liv på beina i telemarksbyen Porsgrunn.
Han fikk en sekulær oppdragelse. De gikk ikke i moskeen, og feiret ikke Ramadan. Men den iranske nyttårsfeiringen Nouroz – med røtter flere tusen år tilbake i den persiske religionen zoroastrismen – er en tradisjon familien har holdt i hevd.
Likevel nekter Farahmand å forlate islam, som han uttrykker det selv. Han vil bare ikke være med på at å være muslim er ensbetydende med å være from og strengt praktiserende.
– Men hvis du aldri går i moskeen og ikke feirer ramadan, hva legger du i å være muslim da?
– Det er et godt spørsmål. Jeg er muslim på samme måte som mange nordmenn er kulturkristne. Det må det også være rom for blant muslimer.
For Farahmand er islam en kulturell identitet som er innvevd i hans egen livshistorie. Det er bestefarens fem daglige bønner, og bestemorens velsignelser over ham hver kveld på sengekanten. Det er det islamske navnet hans, Mahmoud, og den storslåtte arkitekturen i Midtøstens vakreste moskeer. Og det er den nesten skjebnebestemte trangen til å kritisere islam.
Men først og fremst føler han seg norsk.
– Og barna mine er døpt, skyter Farahmand inn.
– Døpt i Den norske kirke?
– Ja! Det var helt uproblematisk. Helt innafor.
Jeg bærer uniformen min med stolthet, og feirer 17. mai med glede. Den massesuggesjonen jeg snakker om, er noe helt annet.
— Mahmoud Farahmand, stortingsrepresentant for Høyre
Han bar selv begge barna opp til døpefonten i Eidanger kirke i Porsgrunn. I fjor høst valgte datteren å konfirmere seg kristelig i den samme kirken. Farahmand satt i kirkebenken med ørene på stilk og lyttet oppmerksomt til prestens tale.
– Jeg forsøker alltid å få med meg budskapet mellom linjene. Og den presten var vanvittig flink. Han klarte å formidle de grunnleggende, kristne verdiene i en moderne språkdrakt, og ikke bare referere til noe som skjedde for 2000 år siden. Det satte jeg pris på.
– Kjente du deg ikke fremmed i kirka?
– Nei, svarer Farahmand resolutt.
– Her i Norge er dåp og konfirmasjon tradisjonen. Vi sto samla om dette.
Det viktigste budskapet Farahmand formidler til sine barn har likevel, og ikke overraskende, en snert av religionskritikk i seg.
– Jeg sier alltid til dem at det handler om å være et godt menneske innenfor de rammene du har i din samtid. Vi må ikke leve for et etterliv.
Norsk patriot
Mobiltelefonen ringer. En politisk rådgiver er utålmodig etter å få det skriftlige spørsmålet til neste spørretime på Stortinget. Farahmand dikterer en tekst høyt for seg selv mens han taster den inn på mobiltelefonen.
Da han ble valgt inn på Stortinget for Telemark Høyre i 2021, brast moren i gråt. Kanskje tenkte hun på årene i Iran, på den mislykkede kampen for demokrati, som likevel fikk en lykkelig slutt for hennes sønn.
Det handler om å være et godt menneske innenfor de rammene du har i din samtid. Vi må ikke leve for et etterliv.
— Mahmoud Farahmand, stortingsrepresentant for Høyre
I dag kaller Farahmand seg for en norsk patriot. Som ung hadde han noen år der han følte seg rotløs og var rebelsk. Men Krigsskolen og årene i Forsvaret fikk ham på rett kjøl. Han er vanvittig glad i Norge og sier han «kunne gjort ganske mye for dette landet».
– Jeg bærer uniformen min med stolthet, og feirer 17. mai med glede. Den massesuggesjonen jeg advarer mot, er noe helt annet.
Han husker tilbake til den lille stua deres i Iran, der de så på innsmuglede Hollywood-filmer bak lukkede gardiner og med lyden på laveste nivå.
En gang hadde moren hans fått tak i den ikoniske og surrealistiske musikkfilmen «The Wall» med Pink Floyd. Over skjermen marsjerte animerte sorte og røde hamre i taktfast marsj gjennom et øde landskap. På himmelen truet tordenskyene, og Roger Waters’ klagesang gjallet i megafonen: «All you need to do is follow the worms!»
Det var et mektig skue.
– Det er rart å tenke på. For den filmen, det var jo det livet vi levde i Iran. Hjernevaskingen... Vi var hammerne som marsjerte, sier Farahmand.
---
4 raske
- Gud er: Det man selv gjør ham til
- Jeg klarer meg ikke uten: Nok søvn og noe å notere på
- I begravelsen min vil jeg ha denne låta: «Day one» av Hans Zimmer.
- Boka alle må lese: Thinking Fast and Slow av Daniel Kahneman
---