Angsten fra Estonia er alltid like i nærheten

Journalist: Albin Larsson - Svenska Dagen

For 25 år siden overlevde han Estonia-katastrofen. I fjor fikk han beskjed om at han hadde fått en hjernesvulst.

– Det var Estonia 2.0, sier Daniel Svensson som har lært seg å leve med dødsangsten.

«Mayday, mayday...»

Nødropet fra Estonia gikk ut rett etter midnatt den 28. september 1994. Kort etter befant fergen seg under havoverflaten. Blant ofrene var 13 elever fra bibelskolen ved pinsemenigheten i Jönköping og deres to lærere.

Har fortalt om det mange ganger

Seks elever overlevde. En av dem var Daniel Svensson, som da var 20 år gammel. I de årene som har gått, har han mange ganger måttet fortelle om hendelsene for 25 år siden.

– Jeg var nettopp og fortalte om det for en personalgruppe her i Bollnäs. I blant er det utrolig slitsomt å fortelle, andre ganger går det kjempebra. Jeg har lett for å gråte når jeg holder foredrag.

– Hva er vanskeligst å snakke om?

– Jeg blir veldig berørt når jeg tenker på klassen og deres pårørende. De første årene tenkte jeg mest på hvor heldig jeg selv hadde vært, at jeg hadde klart meg. I ettertid har jeg tenkt mer og mer på smerten til de pårørende. Det henger nok delvis sammen med at jeg har fått egne barn.

– Hva føler du når du forteller om hvordan skipet gikk ned?

– Akkurat det berører meg ikke så mye. Jeg har fortalt om det så mange ganger at det nesten har blitt som en film, der jeg står utenfor og forteller. Det er alt rundt det som er slitsomt.

Samtidig har de minuttene der han så mennesker slå seg i hjel og drukne satt dype spor i ham. Opplevelsen av å være så nær ved å dø, har gjort at dødsangsten alltid er like i nærheten.

– Den delen av hjernen som skal aktiveres ved fare, er våken hos meg hele tiden. Den sveiper rundt meg etter noe som holder på å skje, og vurderer hvorvidt jeg skal flykte eller slåss.

Flyktet fra smerten

De første årene etter ulykken flyktet Daniel fra smerten gjennom å leve et intenst liv.

– Jeg snakket kjempefort, og hatet ensomhet og stillhet. Jeg var på, på, på. På den måten dekket jeg over angsten.

Men i forbindelse med terrorangrepene mot World Trade Center i 2001, brøt han sammen. Alt det som han hadde holdt nede i sju år, kom opp til overflaten. For første gang gikk han i terapi, og fikk verktøy til å håndtere angsten.

Da Dagen intervjuet ham i 2004 fortalte han at han følte seg bedre enn noensinne, og at han var blitt et helere menneske.

Jobber som lærer

I dag er Daniel Svensson 45 år, jobber som lærer i Bollnäs og deler livet med kona Sofia og døtrene Lova (13) og Signe (15). Minnene fra Estonia er ikke lenger der hele tiden, men kan tas frem når han vil og trenger det.

– Det er ikke noe jeg vender tilbake til ofte. Jeg tror det er helt naturlig at årene går og at livet går videre.

– Hvordan tror du hendelsene har påvirket deg som person?

– Jeg er en helt annen person i dag. Tidligere var jeg veldig intensiv, nå er jeg mer ettertenksom og reflektert. I ettertid har jeg lært meg at det faktisk er mulig å håndtere utrolige vanskeligheter. Og der er Gud en utrolig stor støtte.

Beskjed om hjernesvulst

Da Daniel i fjor fikk beskjed om at han hadde fått en hjernesvulst, ble det et nytt traume. I flere år hade han søkt legehjelp fordi skjelettet hans hadde begynt å vokse. Hender, føtter og deler av ansiktet ble langsomt større. Det viste seg at det var fordi hjernesvulsten hadde skadet hypofysen hans. Selv om svulsten nå er borte, lever han fortsatt med konsekvensene av skaden.

– Jeg kommer aldri til å kunne løpe, og kommer til å være fysisk begrenset. Og fordi kroppen min ikke produserer sitt eget testosteron, må jeg ha påfyll av det og gå til stadige kontroller slik at det holder seg på riktig nivå.

Disiplene var livredde

Når Daniel snakker om dødsangsten sin med andre, får han noen ganger høre at du er troende, så det er jo ikke noe å bekymre seg over».

– Å være menneske er å være både glad og trist, og iblant forferdelig redd. Derfor er det umenneskelig å si at jeg tror på Gud, så da er det ikke noe å bekymre seg over. Disiplene var livredde mange ganger, til tross for sin tro og sitt håp.

Daniel synes det er viktig at kirken er et sted der mennesker får lov til å sette ord på frykten sin.

– Jeg tror det finnes mange kristne som er redde for fremtiden. Opplevelsen min er at det har vært litt tabu å snakke om angst og psykisk sykdom i kirken.

Mer komplekst verdensbilde

Det svart-hvite verdensbildet han hadde som 20-åring er i dag mer grånyansert. En av grunnene til dette er erfaringene med venners og bekjentes sykdom og dødsfall.

– Verdensbildet var enklere da, noe som også henger sammen med alder og livserfaring. Nå kan jeg vende tilbake til spørsmålet Hvor er du, Gud?. Når noen dør, vet vi med fornuften at de har kommet hjem til Gud. Men vi må være igjen her med smerten og spørsmålene.

– Hvordan er forholdet ditt til Gud i dag?

– Ja, hva skal jeg svare på det? Gud er min samtalepartner, som jeg kan spille ball med. Jeg forstår ikke alt, men på en måte stoler jeg på at jeg er i hans hender. At han har omsorg for meg, at han bryr seg om meg. Selv når følelsene mine iblant sier noe annet.