– For styret var saken av mer prinsipiell karakter, sier Sølve André Hatlen, tidligere styreleder i Vestre Presbyterium, som er ett av fire tilsynsområder i Frikirken.
Som Vårt Land kan fortelle, fattet styret i Vestre Presbyterium et vedtak i fjor høst om at medlemmer i menigheters eldsteråd bør være forsiktig med å gå ut i media og gi sin støtte til Pride. «Det innebærer å utfordre til å ikke offentlig heise Prideflagg eller gå i Pridetog», het det i vedtaket.
Eldste i Sandnes frikirke, Heidi Garvik, oppfatter at vedtaket ble fattet som en konsekvens av et innlegg i Vårt Land hvor hun oppfordret kristne til å heise regnbueflagget og melde seg som frivillig vakt i Pride-paraden der de bor. Garvik er selv for likekjønnet ekteskap, men mener alle – uavhengig teologisk ståsted – kan stå vakt i Pride-parader for å vise sin støtte til skeive. Året før ble to personer ble drept og 21 personer skadet under Pride-feiringen i Oslo.
Garvik reagerer på at styret ikke kontaktet henne i forkant av vedtaket, og hun oppfatter at ordlyden i det er løst basert på det hun har skrevet. Videre forteller hun at både vedtaket og en påfølgende samtale med tilsynsmann gjorde henne usikker på hva slags handlingsrom hun har som eldste.
– Må tåle å få signaler
Sølve André Hatlen sitter ikke i styret til Vestre Presbyterium i dag, og svarer kun i kraft av å ha ledet styret da saken ble behandlet. Han kan bekrefte at styret ikke tok direkte kontakt med Garvik i forkant av vedtaket. Det begrunner han slik:
– Det var selve teksten og hva den kommuniserer, i tillegg til en generell vurdering av «pride» og «prideflagg» som kulturelt og verdimessig fenomen, som var vårt fokus. Da er det heller ikke så rart at Garvik oppfattet at vedtaket bare var løselig basert på det hun hadde skrevet. For styret var saken av mer prinsipiell karakter, og handlet dermed ikke først og fremst om å ta stilling til en konkret episode eller et konkret innlegg, sier han i en skriftlig uttalelse til Vårt Land.
Han påpeker at de i etterpåklokskap likevel kunne tatt direkte kontakt med Garvik før saken ble behandlet, «for å lytte til hensikt og intensjon, og bare for å gjøre henne kjent med at vi hadde saken på dagsorden».
– Det har blitt beklaget i etterkant at det ikke ble gjort, sier Hatlen.
– Men det kan også sies at det hadde vært ført samtaler med Garvik om å være forsiktig med slike type offentlige utspill lenge før det aktuelle innlegget kom på trykk, så inntrykket om null kontakt i forkant kan være litt misvisende, sier han videre.
Hatlen påpeker at Garvik, som alle andre, både har rett og moralsk forpliktelse til å være oppriktig og sannferdig.
– Hun skal ikke trenge å låse bort sine overbevisninger i et mørkt rom. Men hun har samtidig, som ordinert i et kirkesamfunn, forpliktet seg på en lære og på ordninger som er vedtatt. Det er legitimt å arbeide for endringer, men det er klokt å gjøre det med en viss respekt og med en ydmyk holdning overfor det som er gjeldende. Så må Garvik, som alle andre, tåle å få signaler om at en rører seg i grenselandet for hva som blir oppfattet som lojalt eller illojalt, sier Hatlen.
[ Har meldt seg ut av Frikirken etter samlivsvedtak ]
Grunnen til at rådet fra presbyteriestyret er å holde avstand til «pride-markeringene» handler i stor grad om at de har organisasjonen Fri som premissleverandør
— Sølve André Hatlen, tidligere styreleder i Vestre Presbyterium
Problematiserer Fri
Den tidligere styrelederen understreker at vedtaket ikke er en konklusjon som plasserer alt som har med «pride» og «regnbueflagget» i kategorien uakseptabelt.
– Toleranse, mangfold, inkludering og likeverd oppfatter vi som gode kristne verdier som ikke er i konflikt med det vi står for som kirke. Og mange som markerer støtte til bevegelsen gjør det først og fremst på bakgrunn av disse verdiene, og det er ikke problematisk. Grunnen til at rådet fra presbyteriestyret er å holde avstand til «pride-markeringene» handler i stor grad om at de har organisasjonen Fri som premissleverandør, sier han.
Slik han ser det markedsfører Fri «et brudd med normer for identitet og seksualitet som er på sterk kollisjonskurs med den lære og virkelighetsforståelse vi står for som kirke».
Tidligere i sommer vedtok synodemøtet, som er kirkesamfunnets høyeste myndighet, at synet på likekjønnet samliv skal anses som et bekjennelsesspørsmål, og at det dermed inngår i Frikirkens læregrunnlag som ordinerte medarbeidere er forpliktet på.
– Det dokumentet viser enda tydeligere kollisjonskursen mellom «pride» og kirkelære, mener Hatlen.
[ Nå har Frikirken avgjort samlivssaken – konservativt flertall i to betente saker ]
– Ingen farbar vei
Heidi Garvik opplyser at hun i dag velger å ikke forholde seg til presbyteriets vedtak, og påpeker at det heller ikke er bindende. I Frikirken er det menighetsmøtet i den enkelte menighet som har øverste beslutningsmyndighet, viser hun til.
Hatlen sier at han har en viss forståelse for at det er vanskelig for Garvik å lytte til rådet som er gitt av Vestre Presbyterium. Han påpeker også at kirkeordningen gir menighetsmøtet i lokalmenighet stor autoritet i å legitimere og vise tillit til eget lederskap.
– Det betyr likevel ikke at menighetene har grenseløst spillerom. Å ignorere lære og myndighetsordninger i det kirkesamfunnet en er en del av, er ingen farbar vei i det lange løp.
[ Som 13-åring ba Solveig Gjesdal intenst til Gud om å få slippe å like jenter ]
