Etter at 25. juni-rapporten ble offentlig, trykket VG en kronikk av Ingvild Endestad om bunnløs skuffelse og tapt håp. Teksten er enkel, saklig og den dirrer av sinne. Én for én tar hun for seg de pilarene samfunnet vårt har bygget for å beskytte utsatte mennesker, deres rettigheter og deres sikkerhet. Én for én sviktet de – eller riktigere sagt – de svek den skeive minoriteten.
Den nå dokumenterte erfaringen er at for de skeive stiller ikke samfunnet opp. Politirapporten bekrefter det hun beskriver, svikten er gjennomført og systematisk. Ingen bestrider fakta, og ingen har stått fram og sagt de vil endre noe. Endestads rørende – og hjerteskjærende – konklusjon er at de skeive må klare seg selv og passe på hverandre. «Jeg lover å se over skulderen din mens du trekker pusten. Jeg vet du vil gjøre det samme for meg.»
Er det plass i kirkene?
Det som imidlertid slo beina under meg, var at Endestad i sin lange oppramsing ikke nevner kirkene. Vi er ikke på lista over hvor man kunne forvente støtte og beskyttelse. Hun skriver ikke det, hun skriver ingenting om verken kristne eller menigheter, og jeg tenker at hun ikke engang har tenkt tanken om at vi kunne ha bidratt. Kunne vi?
13. juni skriver Liv Marit Nesset m.fl. i Vårt Land om hvordan de som skeive kristne, en minoritet i minoriteten, har hatt det siden skuddene falt. Eller, de skriver ikke så mye om det, de bare nevner at de lever «i skuddlinjen». I stedet for å be om kirkenes beskyttelse, legger de varsomt fram noen punkter til samtale. De inviterer, men utfordrer ikke, ber ikke om respons – bare om at vi husker på dem når vi diskuterer deres plass i kirkene. Det er alt de håper på.
Et mulig tegn på at noen er i ferd med å drukne, er at de verken fekter eller roper på hjelp, men at de ligger stille i vannet, gjerne med ansiktet opp. Da prioriterer de instinktivt sine siste krefter til å holde seg flytende og få luft, en såkalt «stille drukning». Innlegget fra de skeive kristne minnet meg om dette fenomenet. Ett år etter at over tjue mennesker ble skutt i Oslo, er livet som skeiv ikke blitt noe tryggere. Fortsatt står de, temmelig ubeskyttet, i skuddlinja, både for bokstavelige og billedlige kuler – også fra kristne. Det trengs ikke mange kommentarfelt for å forstå hvordan det blir en vane for skeive å se seg over skulderen.
I innlegget snakker de likevel med innestemme. De ønsker ikke at kirker eller menigheter skal tvinges til å endre teologi eller praksis, men ber oss forsiktig om å lytte til det de har på hjertet. Ikke engang skeive kristne har kunnet regne med vår beskyttelse, verken mot fysiske kuler eller verbale piler. Vi som skulle elske uansett, til og med våre fiender, har med ord og handlinger holdt våre troende søsken på avstand fra fellesskapet. Vi som har fått den fullkomne kjærlighet lagt i hendene, har ikke engang tilbudt beskyttelse til våre egne i den striden som fortsatt pågår!
Ikke engang skeive kristne har kunnet regne med vår beskyttelse, verken mot fysiske kuler eller verbale piler
«Homofilispørsmålet»
Flere kirker forbereder behandling av «homofilispørsmålet». Det er prosesser som går sin gang og tar sin tid. Samtidig er det noe som haster mer enn å finne det endelige, riktige svaret i teksten når menneskene det handler om risikerer å dø mens de venter. For mens «homofilispørsmålet» i kristne debatter omtales som en trussel mot kirken, og debatten handler om hvordan vi kan unngå splittelse over uenigheten, har de homofile helt andre spørsmål: Kan jeg være i denne menigheten uten å se meg over skulderen? Kan jeg leve åpent som den jeg er, og ikke bare bli inkludert og akseptert, men elsket? Vil jeg bli sett for mine gaver, evner og behov, eller er livet som likeverdig uoppnåelig? Vil denne kirka verne loven for menneskene, eller menneskene for loven?
De fleste av oss er verken rammet av truslene eller direkte engasjert i de teologiske utredningene. Hva om vi velger å overgi «homofilispørsmålet» til ekspertene, de det faktisk gjelder? Vi kan heller, som Jesus, gå ut og møte mennesker der de er og ta oss tid til å høre hele historien (Luk 8,47). Være lik han som lar mennesket komme helt inn til Gud selv og som spør «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» (Mark 10,51)
Skal «homofilispørsmålet» behandles som mer enn teori, og arbeides med slik vi ellers bakser med Jesu utfordringer i våre egne liv, krever det at vi åpner øynene og samtalene for det vanskelige. Og skal vi ha noen å samtale med, må vi sørge for at de overlever mens vi utreder. Nå er tiden inne for å gå ut for å møte mennesker der de er. De som ikke kan, får eller tør komme til oss i våre kirker.
Slik kan vi bidra
Bønn. Be for de som lever med trusler og frykt. For de som kjemper med sine liv, med sin tro, sin samvittighet og sine relasjoner. Be for kirkene, for kirkenes ledere, for de som utreder og de som utredes. Be om at vi ikke mister av syne det som Gud gjør mens vi arbeider på vår bekymring.
Gode ord i rette tid. Kommentarfeltene i sosiale medier går varme, og koker iblant ut av den saklige uenigheten og over i trusler og verbal vold. Rapporter det som går ut over ytringsfrihetens grenser og vær en venn der du kan. Unngå å selv spre usannheter gjennom lenker du ikke er sikker på betydningen av eller opprinnelsen til. Støtt de som forsvarer seg, de ber ofte ikke om mer enn retten til å leve.
Hva om vi velger å overgi «homofilispørsmålet» til ekspertene, de det faktisk gjelder?
Flagg for trygge soner. I en krisesituasjon kan man fortelle hvor det er trygt å søke ly. Et regnbueflagg signaliserer ikke at du oppfordrer til umoral mer enn du med korset rundt halsen støtter dødsstraff. Vi kan med regnbuen på våre kirker, arbeidsplasser og hjem sørge for at kirkeasylet er tilgjengelig og nærmere enn nærmeste kirke. Vi må forholde oss til at de kristne symbolene for tida ikke signaliserer den tryggheten vi kan gi – og som trengs.
«All in». Det går Pride-parader stadig flere steder. Samme hva du mener om parolene, vet du som troende at menneskene som går der alle er skapt og elsket, uten forskjell, og det er grunn nok til at de skal kunne paradere trygt. Les også Oda Ryghs historiske gjennomgang. Tilby din tid og din beskyttelse den dagen paraden går der du bor. Meld deg som frivillig vakt, gjerne sammen med andre. Er du i Stavanger-området, kan du bli med meg.
Det er mulig jeg ikke treffer helt med punktene over, det er ikke jeg som står i skuddlinjen. Vil du være trygt forankret i Bibelen og ligne Jesus, vend deg til noen som vet hvor skoen trykker og kulene treffer, og still spørsmålet direkte: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»
[ Marte Gerhardsen: «Pride er ikke noe foresatte kan velge bort» ]