I kjelleren og opp igjen

– Når holdt du sist rundt et tre?

Anette Hoff går av stien og griper rundt en trestamme som er så tykk at hendene hennes akkurat ikke møtes på den andre siden.

Dette er den beste tiden av året, synes hun. Det er noe med knoppene som brister på greinene, fuglesangen – og på dager som denne: en speilblank fjord og skarp vårsol rett i fleisen.

– Dette er en blank, skinnende gave av en dag. Da kjenner jeg at jeg puster annerledes. Det er stofflig og det er åndelig. For meg er det veldig stor religiøsitet i naturen, sier hun.

I 19 år var Anette Hoff en selvsagt del av livene til hundretusener av nordmenn, i rollen som Juni Anker-Hansen i Hotel Cæsar. De siste ukene har TV-seerne sett henne i en svært sentral posisjon i TV 2-realityen Spillet, en deltakelse hun nå er nominert til Gullruten for.

Det er ikke ofte det har noen hensikt å gjenfortelle hva som skjer i reality-programmer, men akkurat her trengs det: For noe av det aller første som skjer i denne vårens store TV-snakkis, er at Anette Hoff blir stemt ut. Men i stedet for å dra hjem, blir hun sendt ned i kjelleren, hvor det bygges opp et hemmelig lag av deltakerne som blir stemt ut. Og som etter hvert gjenforenes med de andre spillerne i etasjen over.

Å bli stemt ut med det samme, var ingen god opplevelse.

– Det var en sånn eksistensiell følelse av at «henne vil vi ikke ha her». Det trykker jo på alle de følelsene du har hatt med deg siden barneskolen: Å være redd for ikke å bli valgt med på laget, å ikke få være med i gjengen.

Lærdom fra Spillet

Etter hvert går det seg til for Anette Hoff der nede i kjelleren, og snart konkurrerer hun igjen på lik linje med de andre i huset. Underveis oppdager hun at hun har båret på noen fordommer. Hun ble glad i og fikk respekt for mennesker hun ikke trodde hun hadde så mye til felles med.

– Influensere, kanskje?

– Ja, men ikke bare dem. Jeg måtte gå en runde med meg selv og mine egne fordommer. Det ble raskt tydelig for meg at jeg har noen grunnleggende verdier i mitt liv, som jeg ikke rokker ved. Det er ærlighet, og å våge å stole på noen. Så er det jo deilig å kjenne at, ja, det står fast. Det holdt. Selv om mange kan si at det gjør deg til en naiv person eller en dårlig spiller. Men livet er mye viktigere for meg enn et sånt spill. Jeg lærte at selv de mest ihuga og kyniske ... Nei, alle mennesker er egentlig, når det kommer til stykket, så er alle mennesker ganske skjøre og følsomme. Heldigvis.

Dette var egentlig ingen ny åpenbaring. Det var en bekreftelse på at mennesker har sin baggasje, noen sår, eller en historie om sitt eget liv. Dette er det mest spennende i livet, synes hun. En venn av henne og mannen Nils-Ole Oftebro, sier at Anette er en man kan snakke med i tre minutter, og så føle at man har kjent henne i tre år.

– Det høres ut som du gjør deg ganske sårbar?

– Ja, man kan bli litt hudløs av det selv. Det har vært perioder i livet mitt hvor jeg har måttet lukke døren, ikke sant, fordi det kom for mange mennesker inn. Når livet virkelig er tøft og utfordrende, og du har mye å gjøre, så begrenser det jo seg hva slags overskudd du har. Jeg har måttet å si «nei takk», «nå må jeg gå», og «her må jeg lukke døren».

---

Anette Hoff

• Skuespiller, født 1961
• Aktuell i reality-serien Spillet på TV2
• Er fra september aktuell med nye forestillinger av Lang dags ferd mot natt på Oslo Nye Teater, sammen med ektemannen Nils-Ole Oftebro, sønnen Jonas Hoff Oftebro og bonussønnen Jakob Oftebro

---

Oppveksten i Drøbak

Anette Hoff lærte seg raskt å svømme. Hun vokste opp i Drøbak, som yngste barn i en søskenflokk på fem. Med stor hage og en strandparsell de delte med resten av morens familie, med fisketurer, båtturer og bading. Fembarnsfamilien hadde ikke økonomi til å dra på sommerferie, men stranda lå jo uansett rett der nede.

Det var et sammensatt lokalsamfunn, hvor hun kunne gå i klasse med sønnen til hun som vasket på skolen, sønnen til han som drakk litt for mye, og dattera til banksjefen. Barna var med å plukke poteter og kuttet georginer på gartneriet. Ble skitne under neglene.

Da bestevenninnen Nina, som var født i desember, begynte på skolen et år før henne, begynte Anette å gå på besøk til gamle folk i nabolaget. Hun gav dem blomster hun hadde plukket, og ble invitert inn på et glass saft. Hun fikk sett innsiden av husene, fikk sett hvor forskjellig folk lever. Og der husene stod tomme, kunne hun kikke inn vinduene. Det var hytter til folk fra Oslo, til teaterlegenden Johanne Dybwad og forfatteren Knut Hamsun. Hun kunne klatre opp på terrassene deres, og sitte der en stund for seg selv.

Og når selv dét ble kjedelig, kunne hun snike seg på fergen over fjorden og kjøpe tyggis på den andre siden.

Et elsk-hat forhold til Juni

Da hun ble eldre, søkte hun på Teaterhøyskolen igjen og igjen. Hun kom inn på fjerde forsøk. Derfra gikk hun til Den Nationale Scene i Bergen, og hadde noen år som teaterskuespiller, og med roller i filmer som Hamsun og Jeg er Dina, før hun i 1998 gikk inn i rollen som var selve navet i Hotel Cæsar – Skandinavias lengstlevende TV-drama.

– Hvordan er ditt forhold til Juni Anker-Hansen?

– Juni Anker-Hansen var i 18-19 år et slags alter ego, eller en søster, som jeg bar på en sterk arm, vil jeg si. Hun var en jeg ble veldig glad i, men som jeg også ble veldig lei av og forbanna på. Akkurat som en sånn god, gammel venninne som du aldri blir kvitt. Som du innimellom syns er helt pyton, men som du allikevel har stor kjærlighet for.

Mange har ikke mulighet til å reise, gå på teater, konserter, eller dra ut og oppleve ting. For dem tror jeg en slik serie, som er med å skape innhold hver dag, har betydd mye. Det har gått opp for meg sånn litt etter hvert. Og det gjør meg veldig stolt, faktisk

Prisen for tiden i Hotel Cæsar

Anette Hoff har vist vei til en benk, omtrent der gresser slutter, og berget og sanden begynner. Noen pensjonister på formiddagstur kommer forbi, og skyter inn at de synes hun gjorde en god figur i Spillet.

Det tok lang, lang tid før hun takket ja til være med i reality-TV. Hun var fast bestemt på at skuespill var hennes fag, og ikke det å være kjendis. Nå har hun kommet dit at hun ikke lenger tenker det er så farlig.

En av grunnene til at hun ble 19 år i Hotel Cæsar, var at hun fikk forhandlet seg til en arbeidshverdag som lot seg kombinere med å være småbarnsmor – da hun fikk sønnen Jonas sammen med ektemannen Nils-Ole Oftebro. Men det kostet å bli så lenge. Den dagen hun endelig sjekket ut, fikk hun kjenne at denne rollefiguren for alltid ville prege hvordan folk så henne. Hun hadde bikket 50, og nådd en alder hvor det ikke finnes flust av roller for kvinnelige skuespillere.

– Jeg skjønte plutselig at jeg hadde brukt de viktigste årene av min karriere der inne.

Etter serien sluttet i 2017, fikk hun to tøffe år, forteller hun. Hadde hun visst det hun vet nå, skulle hun kjempet for å få en etterlønn.

– Det var vanskelig å få innpass noe sted, for jeg var liksom bare Juni Anker-Hansen. Jeg måtte selge meg inn forskjellige steder, og gå på dagpenger på Nav i perioder.

En pussig kontrast. For også Nav-ansatte forbandt ansiktet hennes først og fremst med rollen som økonomisk direktør i Hotel Cæsar.

– Det var litt sånn: «Unnskyld meg, det er litt rart at økonomidirektøren sitter her og skal gå på dagpenger». Og jeg fikk mange reaksjoner på det, som ble gode historier i ettertid. Men når du står der, er det ganske ydmykende og ganske brutalt i starten.

Jeg har ikke en sterk forankring i Den norske kirke, dessverre. Jeg har ofte savnet å kunne være i det kirkerommet og kjenne at det er her jeg hører til. Men det klarer jeg ikke helt, og det er en sorg for meg

Junis rusmisbruk

Det ble 3.123 episoder, med over 800.000 seere på det meste. En slik såpeserie anses sjelden som høyverdig dramatikk, men det er mye Anette Hoff er stolt av med det: Blant annet at de satt tema på dagsorden, hadde kvinner i fremtredende roller og skapte noe som har betydd mye for mange, over lang tid.

– Mange har ikke muligheten til å reise, gå på teater, konserter, eller dra ut og oppleve ting. Fordi de er forhindret fysisk fra det, fordi de er syke, sitter ensom et sted, eller ikke har råd. For dem tror jeg en slik serie, som er med å skape innhold hver dag, og gi et møte med noen som de føler at de får et forhold til, har betydd mye. Det har gått opp for meg sånn litt etter hvert. Og det gjør meg veldig stolt, faktisk.

Rollefiguren Junis problematiske forhold til rus, var en rød tråd i Hotel Cæsar. Anette Hoff hadde telefonnummeret sitt i telefonkatalogen, og ble ringt av alkoholikere, terapeuter, og noen barn som ringte fordi de hadde mødre som kanskje drakk, og som ba om trøst eller råd.

En dame fikk for vane å ringe når hun hadde drukket seg til den riktige kombinasjonen av mot og sentimentalitet. Det ble noen ganger fine samtaler. Andre ganger måtte Anette Hoff sette ned foten, for eksempel om hun ringte midt på natta.

En gang ringte kvinnen for å fortelle at hun hadde lagt seg inn på behandling. For om Juni Anker-Hansen kunne bli rusfri, så skulle hun selv også klare det.

– Sånn sett har det jo hatt sin misjon. Det var nytt å framstille rusavhengigheten til en vellykket forretningskvinne. Folk var vant til å se fulle vaskekjerringer på revyscener og slikt, og tanken var først at også at Junis alkoholisme skulle være noe litt artig i serien. Men da sa jeg at om jeg skulle gjøre dette, måtte vi ta det skikkelig på alvor. Så ble det sånn.

---

Fire raske

• Jeg klarer meg ikke uten: Kjærlighet mellom mennekser
• På min gravstein skal det stå: Takk
• Boka alle må lese: Victoria av Knut Hamsun
• Gud er: Gud bor i hvert menneske

---

Savner å føle seg hjemme i kirkerommet

På stranda står et stativ med klær til en fotoseanse med noen unge kropper nede på bergene. Om noen måneder kommer det til å være trangt om plassen her, med engangsgriller og musikk fra konkurrerende høyttalere. Men ikke i dag.

– Hva vil du selv si at du tror på?

– Jeg tror på menneskemøter, egentlig. Jeg kan ikke gi opp håpet om at vi kan bevege hverandre i en god retning, og at det er en oppgave vi har. Jeg har ikke en sterk forankring i Den norske kirke, dessverre. Jeg har ofte savnet å kunne være i det kirkerommet og kjenne at det er her jeg hører til. Men det klarer jeg ikke helt, og det er en sorg for meg.

På bakken ligger grus og sigarettsneiper som snart skal feies opp etter vinteren. En gul kajakk sklir forbi. Bak den, en seilbåt på motorkraft. Og bak den, ferga til Nesodden.

– Men så syns jeg kirkerommet er veldig stort her ute. Det er liksom litt det som er min kirke. Naturen. Livet er veldig sammensatt, av gode og vanskelige ting. Det å skjønne at man fødes alene, og at man skal dø, og at kjærlighet handler om å ta sjansen på tap.

Den danske presten og filosofen Johannes Møllehave sa at «sorgen er kjærlighetens pris».

– Det er det jo, og det vet man når man har levd litt. Det handler om å klare å forsone seg, og ikke miste håpet og troen, selv om du mister kanskje den du er mest glad i, eller selv om verden ser ut som den gjør nå.