– Hver eneste ukrainske soldat er en fredsmaker

Valentyn Nevolin og to medsoldater er slitne. De har kjempet lenge. Overgivelse er ikke et alternativ. Mennene er utrustet med oppgaven å forsvare et territorie nær den totalskadde Donetsk flyplass. Koste hva det koste vil. Og det vil koste. For realiteten er denne: Russiske styrker har omringet dem og de angriper fra alle kanter. Tungt artilleriskyts. Null nåde. Valentyn og hans medsoldater har ingen steder og gå. Straks vil noen av dem heller ikke kunne bevege seg i det hele tatt.

– Jo mørkere det blir, desto sterkere skinner lyset, sier Nevolin.

Vårt Land intervjuer Nevolin over telefonen. Et og et halvt år har gått siden slaget i spøkelsesbyen Pisky i Øst-Ukraina. Nesten like lang tid har Nevolin brukt på å rehabilitere skadene han pådro seg. Han er bedre nå, men armene er ikke hva de en gang var, som man kan høre gjennom telefonrøret når han tyr til tastaturet for å bruke et oversettelsesverktøy.

Klikk... Klikk... Bang!

Et høyt smell runger over Valentin og medsoldatene. De titter opp. Etasjen raser ned, og mørket legger seg.

Tror begge blir med til paradis

– Noen ganger er det som om jeg opplever det hele om igjen, sier Nevolin og tenker tilbake.

Mens den tykke røyken fra raset er lysår unna å legge seg, våkner Nevolin til. Akkurat i tide, finner han ut, til å se en av de to medsoldatene dø. Den siste soldaten lever, men han sitter klemt fast under gulvet som nettopp kom fallende.

Selv har Nevolin pådratt seg en hjernerystelse og han har fragmenter av metall i magen. Et raskt sveip etter skader på kroppen blir til korsets tegn: Hode... brystet... venstre skulder... og høyre arm.

Nevolin begynner å bevege seg mot soldaten som sitter fast, men det evige bombardementet gjør oppgaven umulig. Nevolin må redde seg selv.

– Kjenner jeg på skyld? Ja. Men min hjerne forstår samtidig at jeg simpelthen ikke kunne gå til ham, sier Nevolin.

Den tidligere soldaten minnes sine falne venner.

– Jeg forstår nå at det finnes helter. I mitt tilfelle var en av dem en troende, den andre ikke. Men jeg tror de begge nå er i kongeriket til Gud. For Jesus sa «salige er de som skaper fred», og hver eneste ukrainske soldat er en fredsmaker, sier tjuefireåringen, nærmest i sinne.

– I det øyeblikket så jeg Guds hender

– Ved Guds nåde, kom jeg meg ut. Men da jeg hadde gjort det, kunne jeg ikke gå tilbake, sier Nevolin.

Da Nevolin forlot den siste soldaten, ante han ikke hvor han skulle gå. Ved et lite mirakel fikk han full dekning på mobilen sin, noe som gjorde at han fikk kontakt med en offiser som kunne stake ut en fluktrute. På vei til lokasjonen Nevolin fikk oppgitt som et tilfluktssted åpenbarte det seg plutselig en soldat.

– Han ropte at jeg måtte si passordet. Men jeg forstod ikke om han var russisk eller ukrainsk. Vi hadde før kampene alle tatt på oss et blått armbånd, men denne soldaten hadde ikke det. Han snakket russisk, men det gjør de fleste i Øst-Ukraina. Jeg forstod at hvis han er russisk og jeg sier det ukrainske passordet, så dreper han meg med en gang. Jeg forstod også at jeg ikke kunne overmanne ham da armene mine ikke lenger fungerte ordentlig. Jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre. Jeg ba, sier Nevolin.

Bønnesvaret kom med en gang, ifølge Nevolin. Det var passordet. Nevolin gamblet og sa det ukrainske passordet høyt. Soldaten slo ned våpenet sitt.

– Ettersom jeg hadde en stor porsjon med adrenalin i kroppen på dette tidspunktet, følte jeg ingen frykt, men hjernen min var fullstendig klar over faren. Da jeg så han ta ned våpenet sitt, visste jeg at Gud hadde reddet meg. I det øyeblikket så jeg Guds hender.

---

Valentyn Nevolin (24)

• Oppvokst i en pinsemenighet i Øst-Ukraina.
• Var den eneste soldaten i sin tropp som overlevde slaget om Pisky i Øst-Ukraina.
• I 2024 returnerte han til fronten som feltprest.

---

Feltpresten til frontlinjen

Nevolin returnerte nylig til frontlinjen, nå som feltprest. Nevolin er ikke lenger i fysisk stand til å krige, men så kriger ikke feltprester mot fienden, slik soldatene gjør.

– Jeg har bare lyst til å gi håp til soldatene fordi jeg vet bedre enn noen andre hvordan tro kan hjelpe på slagmarken, sier feltpresten.

Overgangen til å bli feltprest er langt fra unaturlig for Nevolin, som er sønn av en pinsepastor. Han har vokst opp i en lokal pinsemenighet i Øst-Ukraina.

Nevolin er en av rundt 750 feltprester i den ukrainske hæren. Blant prestene er Nevolin med i en minoritet i det at han er en protestantisk feltprest. Majoriteten er ortodokse-kristne.

Feltprestenes oppgave er å bistå soldatene ved be for og med dem, holde gudstjenester, og begravelser, og i det hele tatt forsøke å holde moralen oppe.

– Det er tungt dette her. Fordi krigen har pågått i to år nå. Men jeg er sikker på at jeg nå er akkurat der jeg skal være. Det er en ekstremt meningsfylt jobb og den gjør vidundre på psyken min, sier feltpresten.

– Hva forteller du soldatene?

– Jeg ber dem beholde troen på Jesus og evangeliene. Jeg er sikker på at hvis Jesus var i Ukraina i dag, ville han gått til soldatene, for Jesus gikk alltid til de som var i nød, sier Nevolin.