Ny rapport om overgrep i trossamfunn: Har blitt bedt om å tilgi

Torsdag legger Hjelpekilden fram en erfaringsrapport om seksuelle overgrep i strenge religiøse miljøer.

– Mitt håp er at det kan settes av midler til forskning som kan gå i dybden på dette, sier Hilde Langvann.

Hun er leder for Hjelpekilden, en organisasjon som blant annet bistår mennesker som har brutt ut av religiøse sammenhenger.

Rapporten er laget med økonomisk støtte fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, og i faglig samarbeid med Redd Barna og Stine Sofies stiftelse.

I arbeidet med rapporten har «strenge religiøse miljøer» blitt definert som «miljøer som distanserer seg aktivt fra storsamfunnet, og utøver negativ sosial kontroll for å hindre at medlemmene blir for integrert i samfunnet», forteller Langvann.

«Man anmelder ikke en bror»

I rapporten kommer det fram at flere av dem som har blitt utsatt for overgrep, har blitt bedt av andre medlemmer eller ledere i trossamfunnet om å tilgi overgriperen.

– Hvis trossamfunnet har en intern justis om at overgriper kan bli tilgitt, og man derfor ikke anmelder, så kan det bety at man ikke hindrer vedkommende i å begå flere overgrep. Det er et ansvar som jeg lurer på om noen vil ha på seg, sier Anja Bredal.

Hun jobber ved OsloMet, og forsker blant annet på vold i nære relasjoner. Torsdag sitter hun i panelet som skal samtale om rapporten, som har fått tittelen «Man anmelder ikke en bror».

Den er et resultat av intervjuer gjort med tolv personer, og ytterligere ti personer har svart på en spørreundersøkelse relatert til tematikken.

Tre av personene er pårørende til noen som har blitt utsatt for seksuelle overgrep, de resterende har selv opplevd overgrep i trossamfunnet de var en del av.

De fleste ble utsatt for overgrepene da de var barn.

Laget for hjelpeapparatet

Rapporten er særlig laget for å bidra med kunnskap til hjelpeapparatet omkring seksuelle overgrep i strenge religiøse miljøer.

– Jeg underviser en del i hjelpeapparatet, og det kommer mange spørsmål omkring seksuelle overgrep. Vi har merket oss at de har et behov for å forstå tematikken bedre, og har også hatt et behov for å systematisere den kunnskapen vi allerede har, sier Langvann, leder i Hjelpekilden.

Forsker Anja Bredal påpeker at ettersom de som blir utsatt for overgrep i strenge, religiøse miljøer sjelden oppsøker hjelp, får hjelpeapparatet heller ikke erfaring med å håndtere dette.

Rapporten inneholder konkrete råd til hjelpeapparatet om hvordan de skal møte mennesker som har blitt utsatt for seksuelle overgrep i strenge religiøse miljøer. Råd gis også til trossamfunnene.

Rapporten vil blant annet bli sendt til politiet, barneverntjenesten, helsesykepleiere og RVTS-sentrene, ifølge Langvann.

– Vanskelig å be om hjelp

Hilde Langvann i Hjelpekilden forteller at ingen av de som deltok i undersøkelsen som ble gjort, og som rapporterte til menigheten om overgrepet, fikk informasjon om hva samfunnets hjelpeapparat kunne bidra med.

Ifølge henne kan dét å oppsøke hjelpeapparatet bli forstått som noe som kan skade menighetens omdømme.

– Det viktigste synes jeg er menighetens omtale av seksuelle overgrep som «synd». Når barna ikke har forstått at det er snakk om en juridisk straffbar handling, og fokuset er på «synden» og hvilken straff «synderen» skal ha, så har det blitt vanskelig for den utsatte å forstå at de har blitt utsatt for et overgrep og har rett på hjelp.

Guds vilje

Forsker Anja Bredal mener rapporten om seksuelle overgrep i religiøse sammenhenger har mange fellestrekk med seksuelle overgrep generelt, som at det er vanskelig å be om hjelp og å politianmelde. Samtidig mener hun det er andre faktorer som gjør det enda mer krevende.

– Blant annet troen og teologien som miljøene lever livene sine etter, for eksempel at tilgivelse er viktig, gudsfrykten er stor, man skal ikke ha sex utenfor ekteskapet, og man skal holde seg unna de som er utenfor miljøet, for de kan være farlige.

Et annet eksempel hun nevner er en overgriper som overbeviser et barn om at overgrepet er Guds vilje.

– Det er sånt som er mulig når lederne har monopol på å tolke hva som er Guds vilje.

Bredal påpeker at hun ikke tror det bevisst legges til rette for overgrep i trossamfunn, men at mekanismene i fellesskapet likevel gir rom for det.

Statssekretær: – Vi vil forske

Trine Fagervik er statssekretær i Barne- og familiedepartementet, og deltar også i panelsamtalen torsdag.

– Dette er en viktig rapport som gir innsikt i miljøer som er veldig utfordrende å komme inn på. Rapporten viser både hvordan hjelpeapparatet kan hjelpe, og hva trossamfunnene selv kan gjøre.

– Hilde Langvann i Hjelpekilden etterlyser mer penger til forskning på tematikken. I hvilken grad prioriterer dere dette?

– I opptrappingsplanen som vi lanserte i desember så ligger det en del tiltak som går på forskning på vold og overgrep generelt. Det er et viktig område å ha kunnskap om, og vi vil forske både på omfang og konsekvenser, sier Fagervik.

– Det er foreløpig ikke nærmere spesifisert hvilke prosjekter som vil kunne få støtte.

– Lang prosess

På spørsmål om hvor sannsynlig hun tror det er at strenge religiøse miljøer vil ta til seg det som kommer fram i rapporten, svarer Langvann:

– Utfordringen ligger i å erkjenne at det er elementer i ens trossamfunn som kan være problematiske. Uten denne erkjennelsen, skjer det erfaringsmessig få endringer uten press fra myndighetene. Og press fra myndighetene blir erfaringsmessig sjeldent tatt varmt imot.

Hun sier hun likevel tror dette er veien å gå.

– Det er en lang prosess, men med rette initiativ fra myndighetene kan vi få satt i gang en viktig dialog som kan føre til endringer på sikt.