Da biskopen fikk Grunde Almeland til å gråte hemningsløst

Grunde Almeland sitter i kirkebenken og gråter hemningsløst.

Rundt ham sitter partikollegaer, venner og bekjente i en fullsatt Oslo domkirke. Det er stille i det store kirkerommet, og flere holder hender.

Biskop og preses Olav Fykse Tveit har akkurat stått på prekestolen og uttalt ordene som får det til å løsne inni Almeland.

«Vi ser, også med sorg og skam, kva slags sår og skade kyrkjas haldningar og ord har skapt hjå skeive. Vi markerer i år at det er 50 år sidan paragrafen som forbaud sex mellom menn vart oppheva. Og vi veit at våre forgjengarar i bispekollegiet på femtitalet motarbeidde at paragrafen skulle bli oppheva».

Almeland forstår plutselig at dette er ordene han lett etter å høre dette så lenge han kan huske.

Utvendig brister det for han, men innvendig kjennes det som om noe løsner. Endelig føler han at kirka tar han på alvor.

For Grunde Almeland blir det et vendepunkt i livet.

Det er tre dager siden 25. juni 2022. En mannlig terrorist har skutt vilt rundt seg utenfor Per på hjørnet og London Pub. Det var natten før Oslo Pride, Norges største feiring av skeiv kjærlighet og mangfold. To mennesker mistet livet, ni ble skutt, flere titalls fikk skader.

Terroristen har angrepet det fineste, tryggeste stedet Grunde Almeland kjente til.

---

Grunde Almeland

• Født i 1991, fra Hardanger
• Gift
• Stortingsrepresentant for Venstre, fra Vestland.
• Saksordfører for habilitetssakene i Kontroll- og konstitusjonskomiteen.

---

Fortellingene på bedehuset

Vi må tilbake til bedehuset i hardangerbygda Øystese, på slutten av 1990- og begynnelsen av 2000-tallet. Inni det hvite lille huset forkynnes det fra talerstolen om at alle er velkomne. Det er ord som føles veldig gode, husker Almeland. Her hører han til, tenker han.

Han husker det lille rommet ved siden av det store kirkerommet hvor alle barna var på søndagsskole sammen. Her var det basar, familiemøter og fortellinger om Jesus.

Etter hvert som han vokser opp forstår den unge gutten at han er skeiv, forteller han.

Nå begynner han å lytte nøye etter når det tales på bedehuset. Hvert ord veies: Bekrefter de den han kjenner at han er, eller fordømmer de ham?

– Jeg gikk etter hvert fra hvert eneste møte på bedehuset eller i kirka med en følelse av fordømmelse av den jeg er. Etterpå ble man liksom fortalt at alle er velkommen i kirken.

Almeland må trekke pusten.

– Noe av det jeg syntes var vondest, var å sitte der og høre på fordømmelse av hvordan jeg er og hvordan skeive lever. Noe som ikke er noe annet enn kjærlighet eller til skade for noen.

Han får ikke bekreftelsen han leter etter og forstår at han bare er velkommen om han endrer seg.

Likevel melder han seg aldri ut av kirken.

Mange år senere, da Grunde og hans blivende ektemann bestemmer seg for å gifte seg, vil de gjøre det i kirken.

Det blir vanskelig.

Bryllup under åpen himmel

Det blir ikke kirkebryllup, slik Almeland og mannen ønsket seg. Bryllup blir det likevel og det blir den vakreste dagen den sommeren. På en hemmelig plass langt inni Nordmarka leses det høyt fra Bibelen. Bibelverset har Grunde og mannen valgt sammen.

Omkranset av familie og venner vies Grunde Almeland og mannen av partikollega Ingvild Wetrhus Thorsvik.

Almeland skulle gjerne giftet seg i kirken, men det ble for vanskelig å finne en prest som ville vie et homofilt par der de ville gifte seg.

Det har aldri rokket ved troen hans, at han ikke har følt seg velkommen.

– Jeg har aldri vurdert å melde meg ut, men i lange perioder kjent at jeg ikke vil være med på gudstjenester.

Derfor blir Preses Fykse Tveit sin tale et vendepunkt.

Endelig tok kirka han på alvor

– Ingen tvang Fykse Tveit til å si ordene han sa. Likevel sa han det.

Fykse Tveit setter ord på mye som har vært vondt i så mange år, ikke bare terroren, men gjennom hele livet til Almeland. Han trekker fram at biskopen talte aktivt imot hatet mot skeive og sa at kirken har et ansvar for å slå ned på det.

– Det var første gang jeg følte meg velkommen i kirken igjen.

Almeland utdyper.

– Terroren var et ekstremt uttrykk for hat mot skeive. Og det å anerkjenne at hatet kommer fra en plass, og det at det oppstår i det hele tatt, ikke nødvendigvis det man tar ansvar for, men det at kirka også indirekte kan være med på å få det til å for å vokse.

Almeland vil ikke trekke paralleller mellom egen personlige tro og politikk, men han er opptatt av hvilke verdier man tar med seg inn i politikken.

– Hvem er Gud for Grunde Almeland?

– Hmm, det er et spørsmål jeg som barn har stilt meg selv mange ganger. Barn vil jo gjerne ha veldig konkrete svar.

Grunde må tenke seg grundig om.

Han er ikke lenger så opptatt av det konkrete rundt hvem Gud er, men hva Gud representerer. Å tro på at noe er større enn seg selv og vise respekt for andre mennesker.

Det har ført til mye selvransakelser i Grundes hode.

– Hvorfor sa jeg det eller opptrådte slik overfor det mennesket, det er spørsmål jeg nok bruker en del tid på. Jeg er ikke perfekt.

Saksordføreren som ga seg selv et løfte

Det er midt i fellesferien og sola står høyt på himmelen. Grunde og mannen har parkert langs en motorvei i Frankrike, rett ved et stort kjøpesenter. Grunde finner en plass et stykke unna folk og setter seg ned. På øret har han logget på et ekstraordinært møte med Venstres stortingsgruppe. I bilen ved siden av sitter ektemannen uvitende om hva møtet handler om.

I Teams-møtet blir avgjørelsen tatt: Grunde Almeland blir Venstres saksordfører i habilitetssakene som skal behandles i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.

Almeland avslutter møtet og går med raske skritt den korte veien tilbake til bilen. Før han rekker å si et eneste ord vender ektemannen mobilen i retning Almelands ansikt. På skjermen lyser et pushvarsel fra NRK om at Venstres Grunde Almeland blir saksordfører i habilitetssakene.

Sommerferien kan fortsette, men Almeland kjenner på alvoret. Ennå har ikke Erna Solbergs aksjesak kommet.

Det renner inn e-poster i Almelands e-post. Aldri før i sitt politiske virke har han mottatt flere meldinger fra folk som bare beskriver mistillit mot politikere. Når høsten kommer, eksploderer det. Folk er i harnisk.

En sein kveld bestemmer han seg. Han gir seg selv et løfte. Han skal svare på absolutt alle e-postene han får fra folk om habilitetssakene.

For hva vil folk tenke, spør han seg selv, om politikerne som satt med ansvaret for å rydde opp i sakene, ikke svarer?

Fra Venstres ledelse er beskjeden krystallklar: Han skal ikke la seg styre av taktiske hensyn, men vurdere hva som faktisk har skjedd i saken.

Habilitetsskandalene

Etter hvert som saken vokser, vokser også tankene. Juleferien nærmer seg. Noen kvelder kommer mørket over Almeland. Han grubler og tenker på om komiteen har gjort en god nok jobb.

Men først og fremst er han redd for at politikere ikke rydder opp etter seg når de har sviktet.

Almeland blir stram i ansiktet.

– Når vi står midt i en alvorlig politisk skandale og noen avfeier det som har skjedd eller hevder det ikke har skjedd noe så alvorlig, når det åpenbart har gjort det, bryter de også ned tilliten til hele det politiske systemet.

Konsekvensen av at politikere ikke rydder opp etter seg er at vi får mer ekstreme utslag i politikken, mener han.

Almeland viser til USA.

I USA og samfunn hvor det er større mistillit mot politikerne, er det også større spillerom for mer ekstreme meninger og politikere. Der har også kristentroen en helt annen og mer betent plass i offentligheten.

– Hva vil du si til de som mener du ikke kan kalle deg kristen?

– Det må være lov å tro på forskjellige måter.

– Men?

– Men det mest grunnleggende budskapet i troen handler om å respektere andre mennesker. Hvis man aktivt peker på folk og sier de gjør feil, tror feil, mener feil, så har man sviktet litt på det grunnleggende i det å tro, tenker jeg.