Lillesøndag: Frykt og glede

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:

«Ære være Gud i det høyeste,

og fred på jorden

blant mennesker Gud har glede i!»

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.

Lukas 2,1–20

Tekstblikk: Frykt og glede

Ellen Aasland Reinertsen, phd. i Det nye testamente ved Teologisk Fakultet, Universitetet i Oslo

Gjeterne ble overveldet av redsel. Gjennom juleevangeliets historie har mange identifisert seg med gjeternes sterke følelser. Kanskje har du selv spilt redd hyrde i et julespill eller blitt berørt når du har hørt teksten lest en julaften.

Evangelienes fortellinger gir ofte begrenset emosjonell informasjon. Tenk på hvor knapt Jesu fødsel beskrives. Vi hører ikke om Marias smerter eller følelser, men nøkternt fortelles det at hun fødte sin førstefødte sønn, tok på ham klær og la ham i dyrenes matfat. Denne emosjonelle knappheten brytes senere i fortellinga, når Herrens engel står foran gjeterne på marka og Guds stråleglans lyser omkring dem. Da blir de overveldet av redsel. På gresk kommer gjeternes redselen enda tydeligere fram når ordet for frykt, redsel eller terror brukes som både verb og subjekt: «De fryktet en kjempestor (mega) frykt».

Vi vet lite historisk om gjeterne. De kan ha vært voksne eller barn, eller begge deler. De kan ha vært menn og/eller gutter eller kanskje det også var kvinner eller jenter blant dem – gresk har såkalt inklusivt kjønn, der hannkjønn flertall kan romme flere kjønn. De kan ha vært frie jøder eller slaver av andre etnisiteter. De er ute, muligens bor de ute, og det er natt. Dagens kristne palestinere mener englemarkene er ved landsbyen Beit Sahour, litt øst for Betlehem på Vestbredden, der hvor den offisielle julefeiringa er avlyst i år. Da som nå et urolig område med konflikt og okkupasjon, der mange ulike folk frykter. Gjeternes frykt er ekstra aktuell i år.

Engelen, som skremmer gjeterne, beordrer dem til ikke å frykte. Fordi det han forkynner dem er en kjempestor (mega) glede, ikke bare for dem, men for hele folket. Både ordet engel og det vi oversetter med å forkynne, er i slekt med ordet evangelium – godt budskap. Megafrykten skal altså på grunn av det gode budskapet byttes ut med megaglede. Julespill-skuespillere, lyttere og lesere har gjennom tidene også identifisert seg med gjeternes store glede. Må den også bli aktuell i år!

Prekenblikk: En grunnleggende følelse

Ingrid Brækken Melve, teolog, salmedikter og forfatter

Frykt er en grunnleggende følelse skrevet inn i oss for artens overlevelse. Det som bryter med verden slik vi kjenner den, kan være truende. I det brå og skremmende, blir vi stive bevegelsene, tunga blir tørr, hjertet hamrer, huden blek og kald og øynene små.

Kanskje er den kjente verden for mange som sitter i benkeraden, også en annen type frykt. Den frykten man har gått med i så mange år, at den har frosset seg fast. Stivheten og kulden har flyttet inn i tankene. Frykten for at man egentlig ikke hører til noe sted, for tomhet, for at framtiden bare er repetisjon av fortidens elendighet, frykt for at man ikke er verdt andres kjærlighet kan ha vært hos et menneske så lenge at man ikke lenger gjenkjenner det som frykt. Det er tryggere å la huden være et panser mot verden.

Men engelen spør ikke pent. Hen beordrer gjeterne og kanskje oss: Frykt ikke! Engelen vet at gjeterne er livredde, men jeg ser for meg at de nølende reiser seg opp med hamrende hjerter, tar noen dype åndedrag. De våger å stole på engelen. Frykten vinner ikke. Og først da blir bevegelsene myke nok, øynene store og glade, og huden varm nok til å kunne løfte et sårbart, lite spedbarn. Først da kan de ta imot Guds kjærlighet.

---

Bibelbetraktninger

• Hver onsdag får du bibelbetraktninger for helga. De er skrevet ut fra søndagens tekster, hentet fra tekstrekkene som blant annet Den norske kirke bruker. Iblant er den gammeltestamentlige teksten i fokus.
• Tekstblikket gir fagkunnskap om bibelteksten, og er skrevet av en bibelviter. Prekenblikket angir noen punkter til inspirasjon for forkynnelse over teksten.
• Våre skribenter er: Ellen Aasland Reinertsen, Hans Johan Sagrusten, Hilde Brekke Møller, Marianne Bjelland Kartzow, Håkon Sunde Pedersen, Ole Jakob Filtvedt, Karl Olav Sandnes og Ingunn Aadland.

---