Luis fikk leve

Tolv minutter og åtte sekunder etter klokken ett, natt til lørdag 25. juni 2022, stopper en trikk foran tinghuset i Oslo. Zaniar Matapour går ut av trikken, i gul T-skjorte og med blå caps på hodet. Han bærer på en sportsbag. I bagen ligger en pistol, et automatvåpen og over hundre skudd.*

Mens Matapour går mot London Pub, tar Luis Santiago en pause fra dansegulvet og stiller seg i hjørnet, under ei vifte i taket. Sammen med kjæresten og to venner har han stått i kø i 20 minutter for å komme inn. I sommernatta ute er det 17 grader, på dansegulvet inne kjennes det som om det er 70.

40 sekunder etter at Matapour har gått av trikken, begynner han å skyte med maskinpistolen mot menneskene som er på uteserveringene og i køen for å komme inn på utestedet London Pub.

Luis Santiago ser ut av vinduet som dekker det meste av veggen mellom dansegulvet og Rosenkrantz’ gate. På gata ser han en person som blør og holder seg til bakhodet. Mannen faller. Bord velter. Men han forstår ikke alvoret. Luis tror det er et fylleslagsmål og tenker ikke han eller vennene hans er i fare.

Mange flykter inn i lokalene til utestedene, hvor de føres videre bak i lokalene av personalet. Andre løper nedover Rosenkrantz’ gate og innover i andre gater.

Brått blir det full panikk inne på London Pub. Luis Santiago hører et skudd komme gjennom ruta han står inntil.

Panikk og stillhet i diskoteket

– Da var det nesten som om tida stoppet litt, forteller Luis Santiago nå, et år senere.

Han er tilbake på dansegulvet hvor livet hans kunne tatt slutt for et år siden. Det er før åpningstid og tomt i lokalet. Nå er her verken mennesker som danser eller trykker seg i dødsangst mot gulv og vegger. Kun lukta av nyvasket dansegulv og lyden av stillhet i et stengt diskotek.

Det finnes hundrevis som har sin egen fortelling fra det som nå blir etterforsket som et islamistisk terrorangrep mot skeive i Rosenkrantz' gate natt til 25 juni 2022.

Luis Santiago fra Hokksund er én av dem.

Ville bli usynlig

Automatvåpenet er en maskinpistol av typen MP40, og han har magasiner med ammunisjon til over hundre skudd til dette varselet.

– Noen ropte at han som skjøt var her inne, eller noe sånt. For det føltes jo som om det skjedde her inne.

Luis vil bli usynlig. Han kryper under sofaen og legger seg inn til glassruta, uvitende om at han da presser seg nærmere mot gata hvor Matapour skyter rundt seg og treffer 11 personer. Kjæresten hans sitter inntil veggen få meter unna, og prøver panisk å få Luis bort fra vinduet. Men Luis, som fortsatt tror gjerningsmannen er inne, er like insisterende på at det er kjæresten som må komme seg til ham.

– Jeg skjønte jo ikke at skuddet kom gjennom vinduet. Hadde skuddene kommet litt lavere så hadde jeg nok blitt truffet.

---

Luis Santiago

• 32 år
• Forlovet og skal gifte seg i sommer
• Helsefagarbeider/Sykepleierstudent
• For et år siden overlevde han skytingen ved London Pub i Oslo

---

Kunne drept langt flere

I krysset ved Kristian IVs gate takles Matapour, og han mister automatvåpenet. Matapour kommer seg løs, løper videre, og avfyrer skudd med pistolen. Så blir han innhentet av flere sivile personer som legger ham i bakken og tar pistolen fra ham. Det har nå gått 2 minutter og 8 sekunder siden Matapour gikk av trikken.

Inne på dansegulvet sier noen at faren er over. Luis er sykepleierstudent og tenker at han må komme seg ut og hjelpe. På veien ut tråkker han over mennesker som ligger på gulvet.

Situasjonen kunne i løpet av få minutter ha utviklet seg til ett av de dødeligste angrepene på sivile i Europa på mange år

—  25. juni-utvalgets rapport

Ute på gata ser han masse politi, blålys, ambulanser og brannbiler. 25. juni-utvalgets evaluering slår fast at det er mulig at angrepet kunne vært forhindret, og retter krass kritikk mot manglende informasjonsinnhenting og samhandling mellom PST og Oslo politidistrikt. Men rapporten slår også fast at én ting fungerte: nemlig politiets operative håndtering av angrepet.

Dermed trenger ikke Luis hjelpe hardt skadde. Men han ser en mann som sitter og gråter hysterisk. Luis snakker med ham, og følger ham over til hotellet på andre siden over gata. Han hjelper med å plastre noen sår. Hvis de vil, kan de få snakke om det som har skjedd med noen i etasjen over.

– Men da følte jeg at vi hadde gjort nok og ville egentlig bare bort herfra, bare dra. Så vi fikk jo aldri den debriefen. Men da hadde vi ikke behov for det, trodde jeg.

Trodde han.

Fra Den dominikanske republikk til Hokksund

På slutten av 90-tallet møtte en ferierende mann fra Hokksund en kvinne i Den dominikanske republikk. I tre år reiste han tilbake for å treffe henne, før de giftet seg og hun ble med ham tilbake til Norge. I et år bodde Luis og hans fire søsken med besteforeldrene i Den dominikanske republikk, mens moren fikk seg jobb og fant seg til rette i Hokksund.

Og så, i 2002, flyttet Luis Santiago og hans fire søsken etter.

– De tok oss med hit for at vi skulle få en bedre oppvekst og mulighet bli noe mer. Mamma begynte å jobbe da hun var 14 år. De tenkte på vår fremtid, rett og slett.

– Ble det en bedre oppvekst?

– Ja, det vil jeg si.

Han husker at det var kaldt, at han måtte gå med altfor mye klær og at det tok lang tid å få venner. For han var en stille gutt. Mye på grunn av språket, men ikke bare derfor. Nylig møtte han igjen en han gikk i klasse med den gangen, som fortalte at han trodde Luis rett og slett ikke hadde stemme.

– Jeg var så redd for å si noe feil og dumme meg ut. Men da jeg begynte på videregående tok jeg et standpunkt: Nå skulle jeg bare begynne å snakke.

Som mørkhudet, homofil og troende var det nok å ta tak i, om noen skulle ønske å plage ham. Men slik ble det ikke i Hokksund, forteller Luis. Etter at han flyttet dit kan han ikke huske å ha blitt plaget for hverken det ene eller det andre.

– Når oppdaget du at du var homofil?

– Jeg tror jeg har visst det fra jeg var liten. Men i den machokulturen som er i den Den dominikanske republikk, så lærer du deg å dytte bort de tankene.

Det var først i 18-årsalderen han begynte å fortelle om legningen sin til venner i Hokksund.

– Jeg begynte forsiktig, med å si det til vennene mine først, og så gikk det jo helt fint.

Jeg tror at det er noe mer, og at jeg kan kalle det gud. Og jeg føler at uten dette, så ville jeg kanskje ikke klart å være den jeg er i dag

—  Luis Santiago, overlevende etter Pride-skytingen

En egen tro

Siden oppveksten har han regnet seg som katolikk. Og gudstroen er der fortsatt. Men om det er en katolsk tro eller hva det nå er, det er han ikke så opptatt av.

– Om det er Gud eller en høyere makt eller hva skal man si, det vet jeg ikke. Men jeg tror at det er noe mer, og at jeg kan kalle det gud. Og jeg føler at uten dette, så ville jeg kanskje ikke klart å være den jeg er i dag. Det har vært et anker i livet mitt som har gjort at jeg ikke føler meg så mye alene.

– Er det en tro som også inkluderer Jesus, eller er den begrenset til en tro på Gud?

– Jeg er oppvokst med at Jesus og Gud er kjærlighet. Selv om det ikke alltid er synlig. Og selv om dette er vanskelig å forklare, er det noe som har hjulpet meg når jeg ikke har hatt det så greit.

– Hvordan har det hjulpet deg?

– Jeg har bedt til Gud når jeg har hatt det vanskelig, og da har jeg følt meg mindre alene. Det er jo ikke alltid man skjønner helt hva man selv går og tenker på, eller skjønner ting man har opplevd. Da har jeg funnet trygghet i å kunne snakke til Gud – en gud som ikke dømmer meg.

– Hvor godt passer den kristendommen du har fått formidlet til det bildet du selv har av Gud?

– De to passer ikke sammen i det hele tatt. Og det har jeg sagt til den mest religiøse og homofili-skeptiske slektningen min også. Det står «La alle barna komme til meg», men ikke at homofile er unntatt fra dette. Slik prøver jeg å diskutere, men da stopper samtalen opp.

Knekken etterpå

Fra der skuddene ble avfyrt, var det flere hundre mennesker som var innenfor maskinpistolens rekkevidde. Fordi dette varselet kan skyte flere skudd per sekund, kunne situasjonen i løpet av få minutter ha utviklet seg til ett av de dødeligste angrepene på sivile i Europa på mange år.

Dagen etter angrepet dro Luis tilbake til London Pub for å legge ned blomster. Han møtte en venninne på Nationaltheatret stasjon og de kjøpte buketter. Så gikk Luis på toalettet på stasjonen.

– Da raste jeg sammen, forteller han.

For der inne på toalettet hørte Luis noe. Han trodde det var en person i båsen ved siden av, som skulle angripe, og som holdt på å gjøre seg selv og våpnene sine klar.

– Jeg sendte en melding til kjæresten min og sa at han måtte hente meg. Da han kom, skjønte jeg at det jeg hadde hørt bare var pissoarene som skyller automatisk. Men da var jeg jo helt fra meg.

Utenfor London Pub fikk Luis, som jobber på Frelsesarmeens slumstasjon på Rodeløkka i Oslo, en oppringing fra sjefen sin. Hun visste at han skulle på byen og ville forsikre seg om at han var OK. Jo da, det går fint, sa Luis. Men mellom ordene hørte sjefen noe mer. Hun sa at hun ville ringe igjen om en time.

---

4 raske

• Gud er: Mitt kompass
• Jeg klarer meg ikke uten: Familien min
• På gravsteinen min skal det stå: Størst av alt er kjærligheten
• Boka alle må lese: Nå leser jeg kun skolebøkene …

---

Så kom det et tog av andre mennesker som også ville legge ned blomster. Da brast det for ham på nytt.

– Da sjefen min ringte igjen, måtte jeg bare gråte og gråte. Hun var på meg hele dagen. Det var egentlig en utrolig oppfølging.

Det kan høres rart ut, men Luis Santiago forteller at han egentlig ikke lenger tenker så mye på det som skjedde den natta. Etter to samtaler med bedriftshelsetjenesten følte han at opplevelsen faktisk ikke plaget ham noe særlig.

– Da følte jeg at jeg egentlig ikke trengte noe mer. De første månedene drømte at jeg gikk på Karl Johan, og så begynte noen å skyte. Og da våkna jeg jo. Men det har vært mindre og mindre, egentlig, for hver måned som går. Og nå tenker jeg ikke noe særlig på det.

En vekker

Det er et år siden Luis og kjæresten hans begge prøvde å gjøre seg så små som mulig, mens skuddene rammet rundt dem.

To døde den natta. Men Luis og kjæresten fikk leve. Denne sommeren gifter de seg i et kirkebryllup på Vestlandet.

– Før tenkte jeg nesten at jeg kom til å leve evig. Men det som skjedde har gjort at jeg kjenner tydelig at jeg må leve livet mitt fullt ut. Den Gud jeg kjenner, ville aldri sendt noen til verden for at de skal lide og undertrykke den de er.

*Kursiverte avsnitt med hendelsesforløp fra angrepet er hentet fra 25. juni-utvalgets rapport