På Finnøy står en hule i fjellet tom

– Vi går rolig, vi går rolig!

På vestsiden av Finnøy i Rogaland stanses et turkledd følge på nærmere 90 personer av en mann med sverd i hånden. Han er ikledd skinntunika, rød kappe og har lav terskel for bråk.

– Hva er det du smiler av?

Han korrigerer en gruppe barn som trekker på smilebåndet.

Mannen skal forestille romersk soldat, og med sverdet dirigerer han alt fra unge i barnehagealder til grånede voksne opp mot en bakketopp:

– Vi går Via Dolorosa, opp til Golgata!

Hver palmesøndag spoles tiden nesten 2.000 år tilbake på Nordre Vignes på Finnøy. Da gjøres gustengrønn beitemark om til Jerusalem. En hule i fjellet fungerer som Jesu grav.

I 16 år har Søndagsskolen arrangert påskevandring her.

I løpet av en halvannen kilometer lang løype får tilreisende ta del i hva som skjedde i påskedagene. De får blant annet se Jesus komme ridende på et esel inn til Jerusalem, og de får se ham stå opp fra de døde.

Alt dramatisert av frivillige tilknyttet søndagsskolen på øya.

«Hvis du ser bort fra nattverdsmåltidet, så skjer påskebudskapet stort sett utendørs»

—  Tor Øyvind Skeiseid

Ny publikumsrekord

Den romerske soldaten, som egentlig heter Tor Øyvind Skeiseid, er blant dem som har vært med fra starten av. Han tror det er flere årsaker til at påskebudskapet er godt egnet for dramatisering utendørs.

– Jeg tror det er en blanding av selve historien, men også at du er ute i de elementene du er. Hvis du ser bort fra nattverdsmåltidet, så skjer påskebudskapet stort sett utendørs, sier han til Vårt Land på telefon et par dager før årets arrangement.

På Finnøy har de gjort enkelte grep for å få publikum til å kjenne budskapet på kroppen.

– Når folk går fra skjærtorsdag til langfredag, så sliter de seg opp en bakke. Du kjenner litt på at nå går du en litt tung vei akkurat da. Og når du kommer til 1. påskedag, så ser du en hule i fjellet. Det blir så autentisk, sier Skeiseid, og legger spøkefullt til:

– Hadde ikke Gud valgt Israel, så hadde han helt sikkert valgt Nordre Vignes på Finnøy.

På det meste har påskevandringen tiltrukket seg opp i overkant av 900 tilreisende, fra helt sør på Jæren til Karmøy og Haugesund i nord. Etter to år med koronapause, kom det over 800 i 2022. Men, i år blir alle rekorder knust. Når palmesøndagen kommer har minst 1.400 personer tatt turen.

På tre tilliggende gårder må derfor parkeringsvakter settes inn for at det ikke skal bli trafikkaos. Det høye antallet gjør det også nødvendig å dele deltakerne inn i puljer, de fleste på mellom 120 til 150 personer.

Tolleren Sakkeus

Noen merking av løypa er ikke nødvendig. Allerede noen hundre meter inn på stien blir flokken dirigert videre av vandringens første person. Også dette er en soldat.

– Det var da svært så mye folk det kom rennende her i dag! Jeg regner med at dere er jøder på vei til Jerusalem for å feire høytid og denne guden deres, spør han dem hånlig, og peker dem videre med sverdspissen.

Ikke mange meterne videre dukker en kjortelkledd mann opp fra et tre langs sidelinjen. Det er tolleren Sakkeus. Soldaten, som har kommet etter, beordrer ham tilbake til tollboden, men noe har skjedd med Sakkeus.

Ved en lettgrind for sauene som går på beite på Nordre Vignes, kommer Sakkeus i prat med en kvinne. Tidligere har han krevd for mye toll av henne, konfronterer hun ham med. Da trekker han fram en pose med mynter som skal forestille denarer.

– Jammen da skal jeg betale tilbake fire ganger så mye som jeg tok, sier han.

Kvinnen hever på brynene. Dernest fortsetter en dialog som hverken er hentet fra nyere eller eldre bibeloversettelser.

– Gir du meg penger?! Er du helt på jordet?

– På jordet? Nei, der er det jorde!

Sakkeus peker utover Finnøy-jordene, til lett humring fra publikum.

Men de kommer raskt inn til kjernen av bibelhistorien. Det er Jesus som har forvandlet ham, kan Sakkeus fortelle.

Natten før korsfestelsen

Apropos Jesus.

– Der er han jo! Han rir på et esel, kommenterer Sakkeus.

Og ganske riktig, litt lengre fram i løypa dukker han opp på en eselfole skåret ut i tre, bak en gressvoll. Eller Jerusalem om du vil. Der blir han hyllet av en gruppe barn som roper «hosianna» og vifter med lange tujagreiner som skal forestille palmeblader.

Videre går vandringen til Getsemane hvor det knitrer og lukter av bål. Det er natten før korsfestelsen og disiplene strever med å holde seg våkne. Jesus ligger på sin side over en stein og ber Gud om å få slippe å dø. Stemmen hans er på bristepunktet når han roper ut i fortvilelse: «Far! Far! Abba, Far!»

Publikum er stille, men de blir brått minnet på hvor de er. En liten gutt på maks tre år kjøper nemlig ikke skuespillet av mannen med løsskjegg.

– Han gjør det bare på lat!

Barna har jo hørt om historien. Å se levende folk gjør jo inntrykk

—  Brit Bårdsen, publikum

– Helt nydelig

Og slik går vandringen slag i slag: Gruppen får blant annet se Jesus bli forrådt av Judas og anholdt av romerske soldater. Langs Via Dolorosa – veien som Jesus fulgte på vei til sin korsfestelse på Golgata – ser de Mesteren med blodstenkt tornekrone, bærende på et kors. På en høyde i landskapet får de etter hvert se tre tomme kors.

I en hule i en fjellvegg blir publikum vitne til den tomme graven.

Vea bedehusforsamling på Karmøy er godt representert med omkring 30 familier som publikum under årets påskevandring. Turen derfra innebærer en biltur på over én time, samt en ferjeoverfart. Brit Bårdsen (37) tilhører en av familiene.

– Hva synes du om måten påskebudskapet blir formidlet på her?

– Jeg synes den er helt nydelig. Barna har jo hørt om historien. Å se levende folk gjør jo inntrykk, sier hun like etter at Jesus har stått opp fra de døde.

Skummel soldat

Med seg på påskevandring har hun mannen Mangor og barna deres Samuel (11), Mathea (9) og Fillip (3). De to eldste har vært med på påskevandring før.

– Det ble en kjekk gåtur hvor vi gikk fra stasjon til stasjon. Det var også fint at de tok hensyn til ungene og lot de sitte helt framme. Det var kjekt å se på, forteller Samuel.

For yngstemann ble enkelte scener i overkant levende.

– Han ble livredd han ene soldaten og begynte å grine. Han var jo streng. Vi måtte derfor gå litt vekk, forteller Brit.

Det ser imidlertid ikke ut til å ha gjort skade.

– Jeg synes soldatene var kjekke, sier han.

Moren smiler.

– Ja, vi måtte jo snakke om det etterpå, så da ble det vel bare spennende.