Han mistet troen som pastor. Åtte år senere åpnet han Bibelen på nytt

FORTELLINGER FRA KRISTEN-NORGE: Rune Stormark har reist fra tro til tvil og tilbake igjen. Nå er han prest i Den norske kirke. – Troa mi er bygget på noe annet denne gangen.

– Vi er kalt til å være til stede her på jorda. Himmelen finnes, håpet finnes, men målet med å være kristen er å tre inn i denne verdenen og materialisere åndens frukter.

Rune Stormark snakker engasjert, men med en nærmest befriende ro og trygghet.

– Det handler om å skape det gode. Det er det Gud ønsker at vi skal gjøre på jorda.

Selv om Stormark i dag er prest i Den norske kirke, og snakker med stor overbevisning om Gud, tok det ham over fire tiår å komme hit.

I store deler av sitt voksne liv var han sikker på at troa han vokste opp med, studerte, og deretter forkynte, ikke lenger stemte. Det gav simpelthen ikke mening at Jesus sto opp fra de døde.

Så fikk han det han kaller en åpenbaring.

Fra ateist til forfatter

Fra åpenbaring til bok tok det åtte år. I starten av oktober gir presten i Evje ut boka Reven i glassmonteren – på sporet av den tapte Gud på Efrem forlag. Der beskriver han sin reise fra tro til tvil og tilbake igjen.

– Det er ikke lett for en realist og rasjonalist å snakke om disse temaene. Jeg har holdt mye av dette inni meg fordi jeg gjerne vil ha gode forklaringer på det jeg forteller og forkynner før jeg sier noe. Men opplevelsen med å få tilbake en tro er veldig erfaringsbasert for meg. Da gir det mening også å fortelle om det.

En teologisk realist

Stormark vokste opp med foreldre som var aktive i bedehusmiljøet i Vennesla. Selv ble han både døpt og konfirmert i Den norske kirke, og begynte å studere teologi på MF vitenskapelig høyskole da han var ferdig med videregående utdanning.

Etter noen år som MF-student, gikk veien videre til Ansgar høyskole.

– Jeg var veldig nysgjerrig på tro. Jeg ville finne ut alt. Jeg var opptatt av synd og rettferdiggjørelse, ting man ofte forbinder med en pekefinger.

Mens han gradvis ble ferdig utdannet pastor og prest, fikk han jobb i Frikirken i Vennesla.

Og han fortsatte å gruble. Stilte spørsmål. Funderte på hvordan dette med jomfrufødsel og oppstandelse kunne henge sammen.

Søndag etter søndag forkynte han for en hel menighet som ikke hadde den fjerneste anelse over hvilken troskrise pastoren deres var på vei inn i.

Til slutt sa den tenkende sjelen stopp.

– Jeg greide ikke forkynne lenger. Det var så mange ting jeg ikke kunne stå inne for. Jeg følte det var et stort gap mellom det kristne universet og det jeg opplevde i mitt hverdagslige liv. Trossannheter ble ikke lenger sannheter for meg.

Meningen med jobben smuldret bort i alle spørsmålene han opplevde at ingen kunne svare på.

Så fortalte han menigheten sin sannheten.

– Det var dramatisk, og det ble en del oppstandelse. Men etter hvert fant vi godt ut av det. Jeg hadde dessverre en del uttalelser i lokale medier som var uheldige, men fikk muligheten til å beklage meg og forsones i kirken etterpå. Det setter jeg stor pris på.

Han forteller at han fremdeles har et godt forhold til de aktive kirkegjengerne i Frikirken i Vennesla.

Ateist på livets landevei

Etter å ha sagt opp jobben i Frikirken, ble en stor byrde fjernet fra den ferske ateistens skuldre.

– Jeg hadde vært frustrert over all tvilen så lenge. Da jeg greide å ta beslutningen om å tre ut av kirken, ble jeg mye lettere til sinns og et enklere menneske å omgås for alle rundt meg. Endelig hadde jeg greid å vikle meg ut av det krattet jeg var inne i.

Den arbeidsløse sørlendingen uten gudstro begynte å studere. Det ble samfunnsvitenskap, ledelse og humanistiske fag på Universitetet i Agder, før Stormark etter hvert landet i en bistandsjobb i Redd Barna.

Gjennom Jesu oppstandelse får vi se hva Gud kan skape. Det er det fineste og største jeg kan se for meg

—  Rune Stormark

Han reiste mye i den nye jobben og fikk se hvordan buddhister, hinduer og muslimer levde i andre hjørner av verden. Etter noen års pause fra personlig deltakelse i den religiøse sfæren, lot han gradvis interessen for åndelighet snike seg tilbake i bevisstheten.

Han begynte å lese. Filosofi, tradisjoner, kultur og religion. Ateist ble til agnostiker.

– Jeg ble fascinert. Litt etter litt fikk jeg en fornyet interesse for det åndelige, og jeg begynte å studere dette på fritiden.

Bibelen tilbake på nattbordet

Åtte år etter at han mistet troen, kjente han på en umiskjennelig følelse av vitebegjær. Han kan huske at han en dag stod foran bokhylla i eneboligen i Vennesla, og lot tankene samle seg før han lirket ut Bibelen. Skinnpermene føltes fremmed på huden, men 40-åringen kjente seg sikker: Det måtte være mer mellom disse permene enn det han hadde forstått til nå.

«Hva er kristendommen til for?», begynte han å spørre seg selv, mens han leste Bibelen med stadig mer begeistring.

– Noe av det jeg leste var helt nytt for meg. Det var en interessant opplevelse.

Rune Stormark, sokneprest i Evje kirke

Så begynte Stormark å gå i kirka igjen. Han forteller at han følte seg lite høy i hatten, og forsøkte å holde en lav profil der han sneiet innom gudstjenester i Den norske kirke og et par frikirker i området.

Vendepunktet

En kveld skulle alt endre seg. Han forteller om en konkret, fysisk opplevelse av trygghet og tilstedeværelse, med en gjennomgripende følelse av at Gud måtte finnes.

Presten fra Vennesla vil nødig avsløre bokas høydepunkt, og er sparsommelig med detaljene, men beskriver opplevelsen som en guddommelig, men ikke overnaturlig, hendelse.

I høstmørket i oktober 2014 kjente Stormark at han, for første gang på årevis, trodde Gud fantes igjen.

Nattverden ble viktig for ham den kommende tiden.

– Det å kunne ta imot liv fra Gud, ble veldig viktig for meg. Før handlet troa om komplekse teologiske ting. Nå ble det noe mer intuitivt, noe som angikk meg personlig, noe jeg kunne ta imot.

Før handlet troa om komplekse teologiske ting. Nå ble det noe mer intuitivt, noe som angikk meg personlig

—  Rune Stormark

Mennesket i sentrum

Selv om han fortsatt er opptatt av akademia, har troa nå blitt forankret et annet sted enn i akademiske forklaringer.

– Nå handler troa mer om å være i kontakt med en levende kilde. Jeg har en nærmest biologisk erfaring som gjør at det blir vanskelig å bortforklare troa.

– Er du redd for å miste troa igjen?

– Nei. De forestillingene jeg hadde om Gud da jeg var yngre, forhindret meg fra å se hvem Gud egentlig er. Min erfaring nå er at Gud aldri er borte. Menneskets tro svinger fra livsfase til livsfase, men Gud er der alltid likevel.

– Hva er grunnlaget i troa di nå?

– Det er oppstandelsen. Gud er skaperen av liv. Gjennom Jesu oppstandelse får vi se hva Gud kan skape. Det er det fineste og største jeg kan se for meg.

---

Rune Stormark

  • 48 år fra Vennesla
  • Gift, to døtre
  • Sokneprest i Evje kirke
  • Aktuell med boka Reven i glassmonteren – på sporet av den tapte Gud som kommer ut på Efrem forlag 5. oktober

---

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Religion