Hver fredag kveld leder Moshe Ben Avraham 75 jøder i bønn i synagogen Aaron Hakodesh i Port Harcourt i Nigeria. Bønnen er opptakten til sabbatsfeiringen.

Lørdag morgen klokken 07:00 fortsetter bønnen. Klokken 11:00 er det duket for måltid, der det spises brød og drikkes vin. Deretter hviles det, før ettermiddagsbønnen starter klokken 16:00. Det synges salmer, bes og spises mer mat.

– Så studerer vi Toraen med kjærlighet, sier Ben Avraham til Vårt Land.

Moshe Ben Avraham har ikke konvertert til jødedommen. Det er ikke nødvendig, mener han, for han har Israels blod i årene.

– Jeg venter ikke på det, fordi jeg tror at det allerede er i meg. At jeg er Abrahams etterkommer.

Ikke alle er enige med ham.

Abrahams barn

Gjennom årene har flere forsøkt å finne tilbake til «Israels tapte stammer». Rundt omkring i verden dukker det stadig opp grupperinger som hevder de er Abrahams etterkommere.

Indiske jøder har tidligere blitt hentet til Israel etter at de har blitt «oppdaget» som en av de tapte stammene. Det samme gjelder jøder i Etiopia. Begge land har jødiske grupper med flere århundrer lange tradisjoner.

Moshe Ben Avraham og de nigerianske jødene har en nyere historie. Siden 70-tallet begynte jødiske grupperinger å oppstå i Nigeria, og på 90-tallet begynte de virkelig å vokse.

I borgerkrigens skygge

1970 var slutten på en blodig borgerkrig i Nigeria. Den sørøstlige Biafra-regionen erklærte i 1967 sin selvstendighet. Borgerkrigen førte til 100.000 drepte militære, og mellom 500.000 og to millioner utsultede sivile. Biafra fikk ikke gjennomslag for sin selvstendighet.

Fortsatt ønsker grupper i Biafra å separere seg fra resten av landet. En del av disse gruppene har siden 1970-tallet knyttet seg til jødedommen.

– Biafra har ingenting å gjøre med religion, sier Ben Avraham.

---

---

Landsbyen Port Harcourt har vært i hjertet av konflikten siden borgerkrigen. Ben Avraham forteller at flere kobler ham sammen med Biafra-opprørere når han kler seg i kipaen sin, det runde hodeplagget som bæres av jødiske menn.

– De er et sørlig folk som trenger sin egen frihet. De burde ikke bringe religion inn i det, sier Ben Avraham.

Selv mener han at fred og kjærlighet er jødedommens kjerne.

Helbredelse på sabbaten

Moshe Ben Avraham fikk navnet Moses Walison av sin kristne mor. Allerede i magen til moren, mener Ben Avraham at hans jødiske identitet kom frem.

Hver gang moren gikk forbi en «deity» – en gudestatue – sparket han inne i magen, forteller Ben Avraham. Da hun gikk en annen rute, på baksiden av deityen, fikk hun ro. Senere skulle faren ta med Ben Avraham til statuen. Som lite barn ødela han for dem som var kommet dit for å vaske seg. Ben Avraham mener at dette var tegn på at han allerede som foster og barn motsatte seg avguden som statuen forestilte.

Ben Avraham vokste opp som kristen som sin mor i landsbyen Port Harcourt. Dermed gikk han også i kirken for å tilbe Gud på søndager.

– Moren min fikk meg til å forstå at jeg alltid var elsket av Gud.

Kjærligheten til Gud ville vare, men ikke den kristne tilbedelsen. Ben Avraham ble alvorlig syk da han var 15 år gammel, og den lokale menigheten kunne ikke gjøre ham frisk.

– Alt de prøvde å gjøre kunne ikke hjelpe meg, sier han.

Til slutt tok moren til Ben Avraham ham med til en messiansk synagoge i landsbyen. Messiansk jødedom bygger på jødiske tradisjoner, men med tro på Jesus som Messias. I synagogen ba de på lørdager, på sabbaten. Etter besøket ble Ben Avraham frisk, forteller han selv.

– Da ba moren min meg om å tilbe Gud på sabbaten.

Dette ble første skritt på veien til å praktisere jødedom for Ben Avraham. Han begynte å lure på hva annet han han hadde lært feil og valgte å starte sitt eget trossamfunn i Port Harcourt. Et som lovpriste både Gud og Jesus, men på lørdagen – sabbaten – i stedet for på søndagen. Gudshuset fikk navnet «Arc of Jahve».

Omvendelsen

En dag kom en mann på reise forbi gudshuset. Selv om skoene egentlig skal tas av, fikk mannen komme inn med skoene på.

– Han ba meg om å bytte navnet på trossamfunnet til «Arc of Hashem».

Mannen var jøde og fortalte Ben Avraham at jødene ikke bruker ordet Jahve om Gud. Senere sendte den jødiske mannen en siddur til Ben Avraham. Siddur er en jødisk bønnebok som inneholder salmer, bønner og liturgi til hele det jødiske året.

– Vi begynte å lære, helt til en bror av meg var den første til å bli jøde.

Hver dag studerte Ben Avraham for å lære mer om jødedommen. Nå leder han sin egen synagoge i hjembyen Port Harcourt.

Innsiden av synagogen er dekorert i Israels farger hvitt og blått. Søyler og portaler preger rommet sammen med davidsstjerner og Israels flagg. Fra et podium foran i salen forkynnes det til de oppmøtte som sitter på fargede plaststoler.

Israels tapte stammer

Moshe Ben Avraham tilhører iboene, Nigerias største etniske gruppe. Blant iboene har det lenge vært spekulasjoner om de er en av Israels tapte stammer. Det gamle testamente forteller nemlig om Israels tolv stammer, etter Abrahams barnebarn Jacob sine tolv sønner.

Jeg praktiserer jødedom fordi det er min plikt, ikke fordi jeg er ibo. Alle tradisjoner og lover fra Israel praktiserer vi her. Det betyr at vi er Israels etterkommere

—  Moshe Ben Avraham

På 700-tallet f.Kr. erobret assyrerne Nord-Israel. Teorier tilbake til 1600-tallet forteller at ti av Israels stammer gikk tapt da assyrerne tok dem til slaver rundt om i hele sitt rike. Siden har det dukket opp hypoteser over hele verden om folkeslag og jødiske grupperinger som mener de tilhører en av de ti tapte stammene.

For Moshe Ben Avraham er det en selvfølge at han har sin opprinnelse fra Israel. Han begrunner det i kulturelle likheter i nigerianske og israelske tradisjoner.

– Jeg praktiserer jødedom fordi det er min plikt, ikke fordi jeg er ibo. Alle tradisjoner og lover fra Israel praktiserer vi her. Det betyr at vi er Israels etterkommere.

Han trekker frem ekteskapstradisjoner og ritualer knyttet til kvinners menstruasjon.

Tilknyttet synagogen er det et eget hus for rituell vasking. Her vasker mennene seg på fredagen, før sabbaten. Kvinnene kommer hit etter menstruasjon for å rense seg. Under høytider, som succot, pesach eller hannukah, finner man syngende barn utenfor huset.

Trosopplæring

Barna har en viktig rolle i synagogen. Hver torsdag er det undervisning for de unge. Her leser de i hver sin siddur og får opplæring i hebraisk og Toraen.

– Vi vil at alle barna skal lære, forteller Ben Avraham.

Lederen har lært en del hebraisk selv, men velger å be på engelsk fordi han ikke ennå er flytende i språket. Det er viktig for ham å ikke be på hebraisk før han kan være sikker på at han ikke bruker det feil. Flere i synagogen har lært seg hebraisk, litt fra omreisende jøder, og en del fra YouTube.

Som en del av undervisningen, reflekterer barna selv over tekstene de leser. Når de skal få utdelt sin egen tora står de foran forsamlingen og deler sine refleksjoner.

– Vi gir dem mulighet til å forklare selv, sier Ben Avraham.

Daniel Ben Elyakim (17) er en av ungdommene i synagogen. Han liker å dele det han lærer av å lese i Toraen med de andre. Ben Elyakim er en av tolv som bor i synagogen. Han går til undervisning hver uke og feirer sabbaten og andre høytider med de andre der.

– Jeg elsker synagogen min så mye. Det å hjelpe folk og å lære, sier Ben Elyakim.

Ingen dødelige kan være perfekte. Det Gud trenger fra oss er gode gjerninger

—  Moshe Ben Avraham

Problemer i egne rekker

– Vi sier alltid at her eller i Israel er Guds lov den samme, sier Ben Avraham.

Han har mye på hjertet når han snakker om Gud – og Guds barn.

– Ingen dødelige kan være perfekte. Det Gud trenger fra oss er gode gjerninger.

I Nigeria finnes det små, jødiske grupperinger spredd utover landet. Noen av dem har skapt problemer, mener Ben Avraham.

– Problemet er at de skaper diskriminering blant sine egne.

Sjalusi, maktkamp og fordømmelse er blant det Ben Avraham nevner. Konsekvensene er fordommer mot alle jøder i Nigeria.

Guds barn

Fordømmelse er ingen vei å gå, mener Ben Avraham:

– Gud alene kan dømme. Og selv Gud tilgir syndere.

– Hvis Gud kan bringe lys av mørke, så kan noe godt komme ut av et dårlig menneske. Et dårlig menneske kan være godt i morgen, og derfor dømmer jeg ikke.

Ben Avraham legger ut om fortellingene fra Toraen. Han trekker frem Job, Kain og Abel, Adam og Eva. De som synder er fortsatt Guds barn. Om og om igjen svikter Toraens mennesker Gud. Og om og om igjen tilgir Gud dem, forteller han.

– Han vil aldri forlate deg. Guds kjærlighet er for dyp, sier Ben Avraham.

Guds barn er ikke bare alle jøder, mener han. Alle mennesker hører til Gud.

Hvis Gud kan bringe lys av mørke, så kan noe godt komme ut av et dårlig menneske. Et dårlig menneske kan være godt i morgen, og derfor dømmer jeg ikke

—  Moshe Ben Avraham

– Hvis du er kristen, er du min bror. Hvis du er jøde, er du min bror. Hvis du er muslim, er du min bror.

Religionsfrihet er noe Ben Avraham holder høyt. Ikke alle er ment til å være jøde. Eller muslim eller kristen.

– Det betyr ikke at du ikke er Guds barn.

– Gi det du eier til de fattige

Dagen før Vårt Land snakker med Ben Avraham kom en pastor til ham.

– Han spurte meg: «Siden vi ikke ber på søndagen, vil Gud drepe oss?»

Vi burde lære av Abraham. Gi det du eier til de fattige

—  Moshe Ben Avraham

Gud vil ikke drepe noen, var Ben Avrahams svar. Gud er kjærlighet. Og den kjærligheten ønsker han å vise gjennom handlingene sine. Han deler ut mat og penger til de fattige hver gang han har mulighet.

– Vi burde lære av Abraham. Gi det du eier til de fattige.

Han understreker at det gjelder alle fattige, uavhengig av religion eller hva man mener om personen. Nylig var Ben Avraham syk og måtte legges inn på en klinikk. Der var det flere andre syke.

– Da jeg lå i sykesengen spurte jeg legen: «Hva er legeregningen til de andre?» Jeg betalte regningen deres. Det er dette Gud vil at man skal gjøre, forteller han.

Igjen trekker han frem Abraham, som er et forbilde for ham. Men perfekt, det var ikke Abraham.

– Vi leser Bibelen for å vite om feilene våre forfedre gjorde. Å være en jøde er ikke å be tre dager hver dag. Etter mitt syn er det å leve et liv i tilgivelse.

Selv ønsker han å være et forbilde. Han opplever selv fordommer fra jøder i andre deler av verden.

Uten å konvertere, anerkjenner ikke Israel de nigerianske jødene som jøder.

– Vi mistet våre røtter og kjemper for å få dem tilbake.

– Ikke historisk belegg

JØDEDOM: Jødiske grupper over hele Afrika hevder at de er av israelsk opphav. – Forståelig, tatt i betraktning den koloniale erfaringen, sier forsker Knut Holter.

– Dette startet på 70-tallet, sier Lise Husebø.

Hun har vært med å utvikle nettsiden jødedommen.no, som skal forebygge myter og fordommer knyttet til religionen.

Knut Holter er professor ved lærerutdanningen på NLA høgskolen og har tidligere jobbet på VID vitenskapelige høgskole. Han forklarer at tanken om jødisk eller israelittisk opphav er svært utbredt i afrikanske land.

«Slike grupper finnes fra Ghana og Nigeria i vest til Uganda, Kenya og Tanzania i øst, og fra Etiopia i nord til Sør-Afrika i sør», skriver han i en e-post til Vårt Land.

Identitetsbygging

Noen grupper i Etiopia og Zimbabwe har en lengre historie, men de fleste er relativt nye, forteller Holter.

Tradisjonen er bare 50 år gammel i Nigeria. De fleste nigerianske jøder tilhører ibo-stammen. Det er denne gruppen som ønsket selvstendighet i Biafra-området under borgerkrigen.

«Grupper blant iboene i Nigeria som har utviklet en slik identitet er typiske i den forstand at det starter med identifisering av paralleller mellom jødisk religion og kultur», skriver Holter.

Da blir neste steg å finne en forklaring på de lignende kulturene, forklarer han. Gruppene selv kommer ofte frem til at de er av israelsk ætt. Enten at de er en av Israels tapte stammer, eller gjennom senere migrasjon.

– Klin umulig

Moshe Ben Avraham i Port Harcourt tar avstand fra de gruppene i Biafra som trekker inn jødedom i spørsmål om selvstendighet. Det har både Holter og Husebø forståelse for.

«Det er forståelig at han distanserer seg fra en kopling til spørsmålet om Biafra og frigjøring. Biafra-konflikten er fremdeles et nasjonalt traume i Nigeria», skriver Holter.

Knut Holter forteller at gruppene gjennomgående sliter med å finne historisk belegg for fortellingene. Lise Husebø sier det samme.

– Det er helt klin umulig å si, sier hun.

Veien til jødedommen har i Nigeria har gått gjennom kristendom. Landet har vært utsatt for en ganske hard misjonering, forteller Husebø.

– Overgangen til jødedom kan være en slags avvisning av misjoneringen.

Distansering fra kolonialismen

Hun mener likevel at det ikke er så viktig om opphavet er historisk korrekt.

– Hvis det er deres fortelling som gir dem tilknytning, så er det det som er det viktige. All religion er bygget på tro. Hvis de har mistet så mye av sin identitet, så er dette en måte å skille seg fra det.

Knut Holter mener også dette er et viktig poeng:

«Positivt kan man si at forestillingen om en jødisk identitet skaper en forbindelse til Gud og Bibelen som ligger forut for europeisk kolonialisme og misjon. Dette er selvfølgelig forståelig, tatt i betraktning den koloniale erfaringen», skriver han.

Han mener likevel idéene fortsatt har et kolonialistisk preg:

«Negativt kan man si at denne forestillingen skaper en forståelse av at det som har verdi i afrikansk religion og kultur kommer utenfra, altså et typisk kolonialt perspektiv».