– Ekteskapsidealet holdt på å skape en katastrofe

Året er 2007, og 20-årige Emma Audas planlegger bryllup. Hun skal gifte seg med en ung mann, som i likhet med henne studerer teologi.

Kjolen er kjøpt, lokalet er booket, og presten er klar. Men dagen før vielsen innser hun at bryllupet må utsettes.

– Vi hadde ikke vært sammen særlig lenge og alt gikk så raskt. Jeg skulle ønske at noen hadde våget å stoppe oss tidligere, sier hun.

Konsekvens av kirkens undervisning

Siden ingen hadde noen teologiske argumenter, sa ingen noe. Det ble i stedet hvisket bak ryggen, ifølge Audas.

– På ett vis var denne tragedien en konsekvens av kirkens undervisning. Kirken forkynte et sterkt ideal, men da jeg skulle gjøre det rette og følge idealet, holdt idealet på å skape en katastrofe. Jeg stod igjen alene med sorgen, forteller hun om tiden etter bruddet.

Mange år senere ble denne hendelsen utgangspunktet til Emma Audas’ doktorgradsavhandling om ekteskapet.

Prest for pilegrimer

Hun sitter ved kjøkkenbordet i leiligheten som hun og ektefellen Patrik Hagman leier i Vadstena i Sverige. De har bodd her et halvt år og opplever allerede at de har kommet hjem. Audas jobber som pilegrimsprest og Patrik som prosjektleder.

Begge kommer fra Österbotten, et svensktalende område i Finland. Emma Audas vokste opp i en konservativ vekkelsesbevegelse i Den evangelisk-lutherske kirke i byen Vasa. Allerede som barn holdt hun husandakter for familien og ble med storesøstrene på ungdomsleir, til tross for at hun egentlig var for liten. Hun kjente tidlig en dragning mot å jobbe i kirken.

[ Min Tro: Vetle Jarandsen gjekk frå å skrive love songs til lovsong ]

Altfor forenklet undervisning

I 2022 er det ni år siden 34-årige Emma Audas ble ordinert til prest. I 2020 disputerte hun med avhandlingen Det hellige ekteskapet.

– Hvordan var undervisningen om seksualitet og ekteskap i menigheten du vokste opp i?

– Jeg husker den veldig godt, for det var jo så spennende! Men som voksen kan jeg synes måten vi holdt på, var helt fryktelig. Man tok et tema som alle sultet etter å høre om, men snakket om det på en – jeg vil ikke bruke ordet overgrep, for det er for sterkt – men på en måte som ble ekkel og altfor detaljert.

Audas husker for eksempel hvordan unge, pene og nygifte par kom på besøk på ungdomssamlingene og fortalte inngående om hvordan de tok eller ikke tok på hverandre før de var gift.

– Budskapet ble uansett: Hvis dere gjør dette riktig før dere gifter dere, blir alt kjempebra senere. Det er så forenklet, og ikke sant i det hele tatt.

Folk syntes det var så hysterisk morsomt at jeg skilte meg da jeg holdt på med en avhandling om ekteskapet.

—  Emma Audas

– Det kan vel også oppleves befriende å være en del av et felleskap med andre som er opptatt av å ikke ha sex så tidlig?

– Ja, jeg tenker også det er bra at man som 13-åring ikke har sex og at man i kirken normaliserer å ikke ønske det. Men å snakke i så stor grad om synd og ikke-synd, gjør at spørsmålet om sex blir det som avgjør om hele livet er godt nok.

Ingen gullstjerne

Erfaringen fra det avlyste bryllupet gjorde at Emma Audas tenkte: «Kirken kan bedre enn dette». Hun ville finne en bedre tilnærming til idealer og virkelighet.

– En vanlig misforståelse i dag er at ekteskapet og vielsen er tegn på en godkjenning – at vi deler ut en gullstjerne. Men jeg tenker at vi først av alt feirer at det gifte paret begynner å gå på kjærlighetens vei. Den handler om å prøve å lære seg å sette en annen før deg selv.

Det fineste kirken kan gjøre for mennesker, er ikke å ta bort «til døden skiller oss ad». Det er å stå sammen med mennesker i et nytt håp, selv om livet har gått i stykker.

—  Emma Audas

Avhandlingen ble personlig

Den finske teologen beskriver i avhandlingen sin at ekteskapet er et offer, men tilstår selv at hun «synes det er ganske herlig å være gift».

Hun og Patrik Hagman giftet seg i 2017. Før det var Emma Audas gift med annen mann. De skilte seg mens hun jobbet med doktoravhandlingen.

– Det kjentes som vi mislyktes veldig da vi skilte oss. For meg var det en selvfølgelighet at vi aldri skulle forlate hverandre. Da vi gjorde det, skammet jeg meg over det. Jeg husker at jeg tenkte: «Hvis jeg blir i ekteskapet, kommer det til å ødelegge livet mitt. Men kanskje livet mitt ikke er verdt så mye». Det kjentes fryktelig pinlig og smertefullt å skille seg, så det var lettere å akseptere tanken på at jeg skulle være trist hele livet, sier hun.

[ Psykolog Bente Barstad: – Kristne par som skilles kjemper mer med skyld ]

På samme måte som etter forlovelsesbruddet da hun var 20, ble Emma Audas gjenstand for folks meninger og kommentarer.

– Folk syntes det var så hysterisk morsomt at jeg skilte meg da jeg holdt på med en avhandling om ekteskapet, men man takler folks stygge kommentarer ganske godt når man selv vet at man har gjort sitt beste og vært ærlig.

Ingen stor vielse

Halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse. Emma Audas har hørt mange forslag om at man i kirken burde tone ned praten om de livslange løftene. Det tenker hun imidlertid er feil vei å gå.

– Det fineste kirken kan gjøre for mennesker, er ikke å ta bort ubekvemme formuleringer som «til døden skiller oss ad». Det er å stå sammen med mennesker i et nytt håp, selv om livet har gått i stykker.

Audas sier nettopp dette framtidshåpet betydde mye for henne da hun giftet seg med Patrik Hagman. De to møttes for første gang på universitetet da han tok doktorgrad og hun var student. Flere år senere hadde han nylig blitt enkemann og hun hadde nettopp blitt separert fra mannen sin.

– Vi giftet oss under høymessen en vanlig søndag. Det var fint å slippe den store personlige vielsen, samtidig som menigheten der jeg er prest fikk være vitner til løftene våre.

En livsordning

I avhandlingen sin beskriver Emma Audas hvordan ekteskapet opprinnelig ikke er et kristent konsept. Det har vært en måte å ordne samlivet på, både politisk og økonomisk. Luther så på ekteskapet som «noe verdslig», mens katolikkene ser på det som et sakrament.

Selv snakker Emma Audas om ekteskapet som et sted vi kan lære oss å elske.

– Å leve nært en person som er annerledes enn oss selv, kan gjøre oss mer barmhjertige i møtet med andre. I beste fall kan det forberede oss på et liv i himmelen.

[ Fremragende tolkning av dypt ulykkelige Diana ]

Det guddommelige

Hun mener foredragene og tekstene hun skriver er modigere enn henne selv. Hver gang hun sender avgårde et leserinnlegg, gjør hun det med høy puls.

– I forelesningen din om seksualitet sier du at den kan lære oss noe om Gud. På hvilken måte?

– Tanken bygger på en idé Augustin hadde om at begjærene våre ikke er onde i seg selv, men at de blir onde hvis de rettes feil, mot noe som ikke kan oppfylle dem. Begjæret i seg selv er heller et tegn på at vi har en dyp lengsel. Det er en påminnelse om at vi lengter etter Gud – og at han lengter etter oss. Vår lengsel kan mellomlande i et annet menneske, men vi får ikke la den bli der. Vi må minne oss selv på at det endelige målet er Gud.

Har du fått med deg Vårt Lands nye podkast Åpenbart? Hør siste episode her:

Pilegrimspresten beskriver den seksuelle erfaringen som en måte «å erfare at et annet menneske gleder seg over at jeg finnes» på. Men for at ikke seksualiteten skal bli forvrengt, trengs det sårbarhet og risiko.

– Hvordan har synet ditt på ekteskapet endret seg gjennom arbeidet med disse spørsmålene?

– Tidligere trodde jeg mer på min egen dyktighet, men nå er det så tydelig at jeg får så mye mer enn det jeg fortjener. Jeg har ikke kunnet leve opp til mine egne idealer, kjærligheten min har ikke alltid strukket til, men jeg får likevel leve sammen med det vakreste menneske jeg vet om. Det er ikke noe annet enn nåde!

En lengre versjon av intervjuet sto først på trykk i den svenske avisa Dagen. Artikkelen er oversatt til norsk av Liv Mari Lia.

[ Hun hjelper 28.000 følgere med økonomi: – Når jeg setter Gud først, ser jeg hvor rik jeg er ]