Fremragende tolkning av dypt ulykkelige Diana

Fra TV-serien The Crown har vi fått med oss hva det krever å være medlem av det britiske kongehuset. Rolle, plikt og etikette går foran personlige behov.

Det har dronning Elizabeth selv etterlevd gjennom sin 70-årige regenttid – og forlangt av sin nærmeste familie, skal vi tro de som har fulgt aktørene på nært hold.

Den chilenske regissøren Pablo Larraín har laget et portrett av Diana i en stil som gir assosiasjoner til Munchs ekspresjonistiske malerier. Nærbilde på nærbilde av ansiktet hennes viser en kvinne på sammenbruddets rand.

Kristen Stewart gir en eminent tolkning av en dypt ulykkelig Diana, ofte med hodet på skakke. Hun snakker på en oppstykket måte som minner om da prinsessen i et TV-intervju fortalte at ekteskapet med prins Charles var frosset til is. I ettertid vet vi at hun også var rammet av spiseforstyrrelser og drev med selvskading.

I filmens kulisser lurer Charles’ gamle flamme, Camilla Parker-Bowles. Øverst ved middagsbordet troner en taus dronning Elizabeth.

Dianas perspektiv

Larraíns tolkning samsvarer med Diana, Her True Story av Andrew Morton, en bok som prinsessen medvirket til i 1992. Her ga hun innsyn i hvordan hun som outsider ble behandlet av de kongelige. Samme år ble Charles og Diana separert.

Spencer tar for seg Dianas opplevelse av juledagene i 1991, da de kongelige skal feriere i Sandringham House, ikke langt fra stedet der hun vokste opp i familien Spencer. Bare én gjest er forsinket til den første middagen – Diana – og hun gruer seg til å følge de håpløse tradisjonene til dronningen og hennes hoff.

Som dette å bli veid idet oppholdet på slottet begynner, visstnok en spøkefull skikk som prins Albert innførte i 1842. Diana synes ikke det er morsomt, og sliter med å holde vekten fordi hun jevnlig kaster opp det hun spiser. Dessuten er det iskaldt i soverommene – dronningen har aldri hatt for vane å fyre slik at man ikke skal fryse.

---

Film: Drama

Spencer

Regi: Pablo Larraín

Med: Kristen Stewart, Sally Hawkins, Sean Harris, Timothy Spall, Jack Farthing

Premiere 18. februar

---

Absurd

Regissør Larraín og manusforfatter Stephen Knight har valgt en absurdistisk og surrealistisk stil for å få fram hvordan Diana opplever seg overvåket og frosset ut. Dronningen, Charles og de andre kongelige ytrer knapt et ord ved det praktfulle middagsbordet. Vi følger Dianas stigende fortvilelse over å måtte sitte med et stort perlekjede om halsen, prikk likt det ektemannen har gitt sin elskerinne i julegave.

Mens et kammerorkester spiller ved siden av de spisende, hallusinerer Diana om at hun river kjedet i stykket slik at perlene faller ned i suppetallerkenen. Hun putter dem i munnen med skjeen og tygger dem i stykker for så å spy alt ut i toalettet. Det er vondt å se på.

Musikken, ja. Til denne forferdelige hallusinasjonen er akkompagnementet klassisk, i andre scener slentrende jazz. I begge tilfeller oppstår en absurd kontrast mellom det formfullendt vakre og prinsessen som holder på å gå i stykker.

[ «Rasismeanklagene mot det britiske kongehuset burde ikke overraske noen» ]

Det er blitt en hjerteskjærende dyster fortelling, formidlet i en utsøkt stil

—  Kristin Aalen

Militært vs. lekent

Larraín har valgt visuelt kontrastfylte metaforer for å tydeliggjøre hvordan Diana er på kollisjonskurs med dronningfamilien. De kongelige høyheter er styrt av streng militær disiplin, en tilnærming til livet som gjør outsideren Diana ufri, skremt og fortvilet. Hun får skjenn når hun kler seg i et annet antrekk enn det kammerpiken har hengt fram, hun blir møtt med kulde fra dronningen som ser hvor populær hun er hos folket.

Ikke for ingenting har hovmester Alistar Gregory tittelen major, strålende spilt av Timothy Spall. Han passer på at alle innfinner seg i tide før dronningen setter seg til bords eller kommer til familiefotografering. Diana nekter, men han belærer henne om at soldat-eden betyr alt. Nå vil han sørge for at pressefotografer aldri får tatt ufordelaktige bilder av prinsessen.

Kontrasten til kongelig disiplin sees i ømme samvær mellom Diana og sønnene William og Harry, ni og sju år gamle i 1991. Dessuten i en serie scener der prinsessen drømmer at hun danser og løper fritt omkring som i sin lykkelige barndom på Spencer-godset.

[ «Prins Andrew har blitt en karikatur av alt det et moderne kongehus prøver ikke å være» ]

Anne Boleyn

Et annet talende virkemiddel er jevnlige glimt av Henrik VIIIs andre hustru, Anne Boleyn, som ble henrettet fordi kongen hadde funnet en annen kvinne. Diana tolker hennes martyrdød som en advarsel om sin egen undergang. Det hjelper ikke prinsessen at hun er vakker som fasanene i skogen utenfor Sandringham – som er alet opp for å skytes av Charles’ jaktlag, men dumme nok til ikke å forutse sin skjebne og komme seg vekk.

Undertittelen på filmen er En fabel om en sann tragedie. Det er blitt en hjerteskjærende dyster fortelling, formidlet i en utsøkt stil. Mot slutten blir man rent lettet over at det finnes mennesker ved hoffet som tar parti for Diana og hjelper henne til å bryte opp. På diskré vis lykkes de med å fortelle prinsessen at de er glad i henne og vil at hun skal klare seg.

I det ligger en ørliten trøst som kaster lysglimt inn i det britiske monarkiets mørke.

[ Oslo tingrett forbyr Harry Potter-konserter ]